Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Har ødelagt barnet mitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Har ødelagt barnet mitt

aug 14 2021 - 11:45
Er virkelig på et vondt og mørkt sted nå, og er totalt rådløs.

Da jeg fikk datteren min var jeg i et veldig skadelig forhold med hennes far. Det var (sett i ettertid) mye psykisk terror og ustabilt. Han hadde fått en diagnose som forklarte hvorfor han hadde en annen oppfatning av verden, men dette gikk hardt utover meg. Jeg hadde heller ingen nær familie som kunne avlaste eller bidra noe særlig i den perioden.

Jeg flyttet med babyen (for hennes beste), og prøvde å ta avstand fra barnefar, men han holdt det gående med trakassering og trusler som gikk på både meg og barnet vårt, så jeg levde konstant i overlevelsesmodus de første årene etter hun var født.

Samtidig som det var meg han var mest sint på, var det også meg han kontaktet når han hadde det som verst og trengte støtte. Ettersom jeg visste at han var syk, hadde jeg lett for å tilgi, og ønsket å hjelpe han da han hadde gode perioder, at det var håp om at han kunne bli frisk og på sikt få et forhold til barnet vårt.. Men han endte dessverre opp med å ta sitt eget liv.

Etter hans dødsfall gikk jeg over i en tilstand av både lettelse og sorg, og slet selvfølgelig med å akseptere det som hadde skjedd, var emosjonelt ustabil (men fikk ingen tilbud om hjelpetiltak, og trodde heller ikke at jeg trengte det). Den gang trodde jeg at jeg gjorde en kjempejobb, at jeg var sterk, et godt forbilde for barnet vårt, hvordan jeg takla verden, håndterte situasjonen med barnefar, jobba og studerte samtidig som jeg var alene med å oppdra.

Datteren min har vært en skikkelig kruttønne fra hun var liten, det har vært svært utfordrende, og jeg gjorde så godt jeg kunne med grenser, rutiner, kjærlighet, og det som måtte være. Prøvde å "følge boka". Til tross for at jeg følte meg konstant utilstrekkelig og utmattet. I tillegg var jeg nok veldig deprimert, noe som såklart påvirket henne, men innrømmet det ikke verken for meg selv eller andre.

Jeg møtte en ny mann, og valgte å flytte et stykke vekk fra heimplassen for å få en ny start og bedre liv for barnet mitt, og ikke minst håp om et normalt familieliv. Det ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Datteren min takla flyttingen veldig dårlig, og enda verre at hun ganske raskt fikk nye søsken. Det ble mange konfliktfylte år, datteren min gikk dårlig over ens med stefar, og jeg ble dratt mellom dem og håpet i det lengste at det skulle løsne.

Stefar er i utgangspunktet en god mann, han har alltid sett på henne som sin egen, men han så ikke alvoret i datteren min/ at det var noe galt, så han behandlet henne/ så på henne som om hun bare var bortskjemt og utakknemlig. Det gjorde at jeg ble oppgitt og sint på han, og kanskje "overbeskyttet" datteren min, og samtidig var jeg frustrert på henne for at hun alltid var i opposisjon.

Jeg selv har også gang på gang blitt oppgitt, sint, frustrert osv etter å ha tynet meg selv (og kanskje andre) til det ytterste for å gjøre henne fornøyd, og likevel bare fått misnøye og vonde beskyldninger tilbake.

Vi gikk til familieterapi, noe som delvis fungerte, men til slutt valgte jeg å kjøpe hus og flytte som et siste håp om at hun skulle få det bedre. Hun hadde på denne tida begynt med selvskading..

Hennes søsken har et helt annet lynne og har alltid måtte ta hensyn til henne, prøvd å gjøre henne fornøyd/ bli akseptert av henne, av og til kanskje vært redd henne.. Men de har ikke tatt skade og er i dag trygge og harmoniske ungdommer.

De siste årene har jeg sikkert vært for ettergivende og gjort alt i min makt for å tilrettelegge, gi henne det hun ville ha, stilt opp med alt jeg kunne for at hun skulle slippe å kjenne på så mye motstand og håpe at hun skulle bli glad og lettere til sinns. Kompensere for alt som eventuelt har vært vondt.

Datteren min er nå blitt så stor at hun har flyttet ut på hybel, og nylig akseptert å ta imot hjelp fra psykolog. Jeg ble så glad for at hun selv ville ta imot hjelp, for jeg har forsøkt i mange år (da hun begynte med selvskading). Dvs hun gikk til kommunepsykologen en kort periode tidligere, men ble da erklært "frisk" og at dette kom til å gå helt fint. Datteren min påstod den gang selv at hun ikke trengte hjelp. Jeg var derimot ikke like sikker på det, og har følt hun trenger behandling. Hun har bl.a aldri fått bearbeidet hendelsene rundt sin biologiske far, og satt opp en mur, til tross for at jeg vet hun har hatt mange tanker rundt det. Så jeg var kjempeglad og letta da hun ville at jeg skulle hjelpe henne å komme i kontakt med hjelpeapparatet.

Det som nå har skjedd er at psykologen har begynt å sette henne opp mot meg, og gjort vondt verre. Etter bare noen få samtaler har hun konkludert med at det er jeg "som er problemet" og jeg får selvfølgelig ikke tilgang til verken journal eller muligheter til å delta uten at datteren min ber om det. Og hun ønsker ikke at jeg skal det, men kommer stadig med små stikk mot meg, hentydninger til hva psykologen har sagt/ hvorfor det er min feil at hun har det vondt.
Da jeg snakka med fastlegen min sa hun at hun var ikke i tvil om at datteren min har arva diagnosen til sin far, da hun har fulgt oss fra jeg tok kontakt allerede da datteren min var liten og jeg har vært bekymra. Men psykologen, som har kommet inn først nå, og bare sitter med den informasjonen datteren min vil gi, har kjapt gjort opp en annen mening.

Det er ingen tvil om at jeg hadde ofret både armer og bein for at hun skulle slippe å kjenne på det som er vondt, og hun har opptatt all min oppmerksomhet helt fra hun var født. Jeg har nok ikke vært perfekt som mor, men alltid hatt de beste intensjonene og kjempet vei gjennom livet for å gi henne best mulige muligheter og vilkår.

Nå sitter jeg igjen med et tonn av skyldfølelse, skam, angst og selvbebreidelse, og aner ikke hvordan jeg skal komme meg utav det. For første gang i livet har jeg virkelig nådd bristepunktet, og aldri vært så langt nede før.

Håper bare noen kan si at dette kommer til å bli bra, at det er håp for datteren min og at hun vil komme tilbake til meg igjen <3
Avatar

Re: Har ødelagt barnet mitt

aug 14 2021 - 12:37
Ut fra det du beskriver virker det jo som om datteren din er på riktig vei. Da er det kanskje like greit å ikke blande seg for mye.
Avatar

Re: Har ødelagt barnet mitt

aug 14 2021 - 20:44
Takk for svar Frikar-1. Ja det er nok riktig at jeg ikke bør blande meg så mye. Jeg er bare redd for å "miste" henne, at hun ikke skal forstå hvor verdifull hun er og hvor glad jeg er i henne.
Avatar

Re: Har ødelagt barnet mitt

aug 14 2021 - 23:13
Det høres ut som din lege er bra for deg. Har du snakket med legen din om å snakke med psykologen hennes? Det er en delikat balansegang, avhengig av om din lege også er hennes lege.

Diagnostisering av mentale lidelser er ikke enkelt, og noen er slik at en psykolog har liten eller ingen mulighet bare via samtaler. Det er heller ikke alltid psykologen har forutsetninger for en slik oppgave.

Dersom legen din ikke kan hjelpe direkte kan du oppsøke psykolog og gi din psykolog og lege fullmakt til å dele informasjon. Om det er en annen psykolog enn den datteren din bruker, kan du tilsvarende la din psykolog rådføre seg med din datters psykolog.

Taushetsplikten går på et "nødvendig å vite" nivå, men man kan gi begrenset eller generelt fritak. Din datters situasjon kan selvfølgelig ikke diskuteres, men dine bekymringer og antakelser kan, og råd kan etterspørres fagfolk i mellom uten at personlig informasjon om henne deles. Dine opplevelser handler pr definisjon om deg. Som sagt en balansegang, men de fleste fagfolk er vel kjent med slike grenser.

Det vil nok også være bra for deg å få bekreftet av flere at din situasjon oppi dette er og har vært umulig. Kanskje har du prioritert din datter for høyt. Du gjorde det beste du visste, og hverken du eller andre kan kreve mer. Husk at mye av hva du vet nå, visste du ikke da, og vi fatter alle våre valg på bakgrunn av hva vi vet på valgtidspunktet. Du har også flere barn, ikke glem dem, de trenger deg kanskje like mye som din datter gjør, eller mer, og de kan du hjelpe. Det var ikke din feil at faren hennes var syk, og du hadde antakelig ingen mulighet til å vite det da du valgte ham. Og om du visste det, visste du vel ikke hva det innebar? Det er heller ikke din feil at hun er syk. Det er viktig at du tilgir deg selv, slik at du kan fokusere positivt på dine andre barn.
Avatar

Re: Har ødelagt barnet mitt

aug 15 2021 - 16:49
Tusen takk for støttende og kloke ord, oslobo60 <3
Det er så sant at det en vet etterpå, visste man ikke den gang da. Jeg kan nok stort sett si at jeg har gjort alt jeg kunne, og tatt valg jeg trodde var rett, men umulig kunne vite at skulle slå negativt ut i ettertid.. Ja lurer på om jeg faktisk må oppsøke en psykolog for å klare å ivareta også meg selv oppi dette, for igjen å kunne være der fullt og helt for mine andre barn og. Det har oppgjennom årene dreiet seg i meste laget om den eldste, på godt og vondt. Godt å få høre det også fra andre, at jeg må prøve å tilgi meg selv for alt jeg ikke har klart å få til.
Avatar

Re: Har ødelagt barnet mitt

aug 18 2021 - 18:07
Ingen årsak. Jeg håper du finner en dyktig og innsiktsfull psykolog, eller god venn, du kan snakke med om dette. Dine tap er kompliserte, din sorg sterk, reell og fullstendig normal. Sorg er smertefullt. Så mye man kan si, men ord strekker ikke til.
Din situasjon var umulig. Det fantes og finnes ingen perfekte løsninger. Du har klart mer enn de fleste. Du er tross alt bare et menneske. Ingen kan vite om andre valg ville gitt et bedre resultat til slutt. Det er naturlig å tenke på det, men det finnes ingen som vet med sikkerhet. Hvis ditt beste, som også var gjort i kjærlighet, ikke var godt nok, ville neppe noe annet vært det heller. Andre valg ville ledet til andre uforutsigelige reaksjoner og hendelser. Det ville ikke nødvendigvis gjort henne bedre. Ingen kan vite, så meningsløst å spekulere. Ingen kan mer enn det beste de kan. Er det ikke nok, så er det ikke det. Det er lov å være lei seg over det også. Men det er livet som er sånn. Det er ikke din feil.
Til forsiden