Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Har jeg lov å avvise min far?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Har jeg lov å avvise min far?

mai 11 2018 - 22:44
Lang historie kort, jeg har sammen med mine søsken hatt en utfordrende barndom. Jeg husker ikke alt men har blitt fortalt en del i etterkant. Min far har aldri vært en god far, han har en selvsentrert virklighetsoppfattelse og har brukt manipulasjon for å få det som han mener er best. På den andre siden har jeg empati med han også...Han har hatt noen harde svinger selv også (selvforskyldt er vel noe av det, andre ting ikke). Han sliter med psyken, han sier han har angst). Jeg er lært opp til å passe på familen, mamma har vært syk siden jeg var ti, min bror er utviklingshemmet, søster preget etter vonde barndomsår med overgrep (ikke fra far)...vel, sånn har det vært. Min søsters psykolog kaller oss for løvetannbarn.

Men nå har det skjedd noe i midt liv, jeg bor alene med to små, etablert meg på egenhånd og har en grei jobb. Min samboer sitter i fengsel, kom som et sjokk på oss alle etter en sak vi ikke tenkte ville bli noe av...uansett, det gjorde det. Jeg fortalte min far om dette, hva som hadde skjedd og hvordan jeg følte det rundt dette. Det eneste jeg ba han om var at han ikke skulle si det til noen. Han lovet at han ikke skulle det men det er nettopp det han har gjort...Han har kjørt rundt til øvrig familie og fortalt min historie til dem. Jeg blir så lei meg, og føler meg så skuffa...
Jeg viste kanskje at jeg ikke burde sagt noe til han, så angrer på det nå.
Jeg føler jeg har så lyst å sku han unna en stund, for jeg er så sliten av han...men får så dårlig samvittighet samtidig...kan jeg det? Er jeg urimelig?
Jeg støttet han så best jeg kunne når mamma skilte seg fra han for et år siden, han vært med han til psykolog og hørt på hvor ille han har det, jeg har lyttet til han forklare om at han ville ta livet sitt...mamma var alt for han og det "holdt ikke " med bare meg og barna. Jeg har husa politi, ambulansepersonell når han har ringt inn å søkt hjelp for han ville ta livet sitt...Jeg har prøvd å fikse ting for han som han ikke har hue til som han sier( TV abo, avbestille avtaler, osv). Han ringer meg når han får det han kaller anfall hvor han ikke husker hva han skal eller hvor han er...er helt fra seg og trenger noen å prate med. Selv etter alt dette i mange måneder så fortalte han sin kusine at han var helt alene...at ingen ville hjelpe han med noe...hun spurte om ikke jeg hjalp han med noe, til dette svarte han nei noe hun syntes var utrolig dårlig gjort av meg. Mamma vil ikke ha noe med han å gjøre, ikke min søster heller så jeg er på en måte alt han har igjen...han sitter her stadig, kommer rundt middagstider. Han har vel ikke så mange andre å gå til ...
Jeg er så sliten av dette. Hva skal jeg gjøre? Gi han enda en sjangse? Late som ingenting? Er dette ille eller overreagerer jeg? Føler at alt jeg gjør er å syte, sorry...men var allikevel godt å skrive det ned.
Avatar

Du har lov og sige i fra

mai 12 2018 - 06:30
Flott du har vert der for dine foreldre men ikke naturlig . Det virker som om du har vêrt hjelp til familien alltid . Men nogen gange må forældre søke profesjonelle hjelpere .
Fortel din pappa du kan være en støtte til han om han søker profesjonel hjelp, for du har hans 2 barnebarn der trenger deg som 1. Priotet .
Etter det jeg skjønte har han alltid hat behov for han kom først .Du får ikke la din pappa styre livet dit, jeg mener du har / gjør alt du kan, men du kan ikke være hans pleier alene. Fortel eventuelt pappas kusine at dere kan deles om å hjelpe din pappa for du har ikke kapasiteten aleine.
Vet det er vanskelig men barnene dine og deg sjølv har din 1. Priotet sliter du deg sjølv opp da kan du ikke hjelpe noen.
Held og lykke
Avatar

Re: Har jeg lov å avvise min far?

mai 13 2018 - 22:00
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. Han mottar hjelp fra psykisk helse lokalt og via dps. Jeg opplever at han noen ganger lurer dem på en måte. Behandlere ringer til meg, han ber de om det for at de skal forklare meg hvor vondt han har det..." du pappa'n din har det litt vanskelig nå så det er viktig at du....og masse info følger...." Jeg vet jo mye av det, kjenner og en andre ting som er annerledes enn det min oppfattelse...
Jeg tror jeg trenger en pause fra det hele men det vil jo være egoistisk av meg. Jeg vet ikke om jeg skal la dette også "gå" eller om jeg faktisk skal sette ned beinet å si at dette ikke er greit... Jeg er sliten av han, suger meg tom for energi men han er jo pappa'n min ... føler meg som en stor dritt som tenker sånn.
Avatar

Du kan fint ta deg en pause uten dårlig samvittighet

mai 15 2018 - 00:27
Du og dine barn kommer først og det at du tar en pause/ kutter kontakten med din far gjør deg ikke til en dårlig person. Siden hele forholdet tærer på deg, er det beste du kan gjøre å distansere deg fra ham, helt eller delvis. Ihvertfall for en kortere periode så du får hvilt litt og bare levd ditt eget liv.
Håper du finner ut av en løsning!
Avatar

Hjelpe meg, Les dette!

mai 19 2018 - 01:33
Hei.
Uten og vite noe som helst om deg og dine, bortsett fra det du har skrevet.

Når jeg leste dette fikk jeg bare kjempe vondt. Jeg har en far som nesten er helt «lik». Jeg har verken noe ord og tips til deg, fordi at jeg sliter med akkurat det samme.. jeg kan fortelle deg at jeg vet akkurat hvordan du føler.. med meg og mine, så har jeg/ får jeg så sykt my angst bare av tanken på og dra på besøk til min far (har litt bedre forhold til mor) fordi at jeg synes så utrulig synd i han, han ser så trist ut, har en trist leilighet, han ser sliten ut, lite penger, han er tynn, osv.. det er så mye..

Han har gjort mye dumt ( prøvd og tatt live av seg mange ganger, har mye politi logg, kriminalitet, truet oss barna, ekkel mot mor, rett og slett psykotisk.

Alt dette med søsken, gidder ikke og remse opp.. stakkars barn.. jeg er jo også såklart størs i søsken flokken... jeg 24 år, og ei på 22 og en på 19.. :(

Ikke nok med det, hvor og når skal man si stopp til seg selv, søke råd og tips?
Ikke godt og si..

Håper det ordner seg, tøft gjort av deg og dele historien din!
Til forsiden