Hei! Vi har vært sammen i snart 1 år, og er ekstremt glad i hverandre, men har også en del problemer. Dette året har bla. vært utrolig vanskelig for meg da ingen av planene jeg har hatt har gått som jeg ønsket. Jeg klarer ikke få jobb og har rett og slett ingenting å fylle dagene mine med. Han går på skole. Dette har ført til at jeg har fått det vanskelig og sliter psykisk. Jeg føler meg ekstremt mislykket og ingenting går min vei, og jeg gjør ikke noe annet enn å sitte inne og stirre på mobilen og pc. Har heller ikke noen venner å være med da de har flyttet bort. Det vanskeligste er likevel hvor mye irritert og sur jeg kan bli på de minste små ting. Jeg overreagerer på alt som skjer og spesielt da ting han gjør (f.eks. slå meg litt for hardt på rumpa, si noe jeg ikke er enig i og synes er litt slemt å si, være voldsom og tulleslåss når jeg ikke er humør til det osvosv) Altså ingen av disse tingene er vits å bli så irritert/sur for som jeg blir, men jeg klarer ikke å kontrollere det. Føler meg som verdens værste menneske og en dårlig kjæreste da vi nesten aldri har en dag hvor jeg ikke blir sur/irritert eller begynner å gråte. Han er likevel verdens søteste og trøster meg gjennom alt. Jeg fortjener han virkelig ikke. Han forstår at jeg ikke mener noe vondt med å bli sur og forstår at jeg i bunn og grunn bare er lei meg og sliten, men det er likevel slitsomt for han å måtte leve med meg sånn som dette. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at det skal bli bedre, og han har nå sagt at det er greit, og at han vil støtte meg gjennom denne perioden hvor jeg ikke har noe å gjøre, men hvis jeg fortsetter å være sånn når vi flytter sammen til høsten og jeg begynner på skole, vet han ikke om han klarer det lenger og vil slå opp. Jeg forstår virkelig hvor han kommer fra, men det sårer meg også veldig for jeg vil ikke miste han. Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg bli bedre? Slutte å være sånn arh jeg aner virkelig ikke.

Hei :) Det høres slitsomt ut. Jeg tenker det er viktig at du husker på at alt det du evt. gjør for å få det bedre med deg selv, gjør du først og fremst for din egen del, og ikke din partners. Å få det bedre kan ta tid. Dersom du skal stresse med å "bli bedre" fordi du er redd kjæresten din skal forlate deg, høres dette ut som et litt dårlig utgangspunkt og kan risikere å gjøre vondt verre.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg var også i et forhold mens jeg slet psykisk, og for å være helt ærlig gjorde forholdet vårt det vanskeligere for meg. Det var ikke det at han ikke kunne være forståelsesfull og hjelpsom, og det var ikke det at vi ikke var glade i hverandre, men det var så mange andre hensyn å ta og ting å tenke på hele tiden at jeg glemte meg selv litt vekk. Jeg opplevde ofte å bli irritert på han for "småting", og ble gjerne anklaget for å overreagere. I ettertid har jeg innsett at ikke alt nødvendigvis bare var småting. Hvis du blir irritert over at han klapser deg hardt på rumpa, har du spurt deg selv om du i det hele tatt liker at han klapser deg på rumpa? Hvis du blir irritert når han sier litt småslemme ting, har du spurt deg selv om det er noe du i det hele tatt ønsker i et forhold? Hvis alle disse småtingene du nevner er ting du fint kunne vært foruten i et forhold, kanskje han ikke er helt den rette for deg uansett? Kanskje dere rett og slett bare ikke passer helt sammen, men at du velger å skylde på deg selv og dine psykiske problemer for at ting ikke fungerer? Eller kanskje du bare ikke takler mange slike småting i livet akkurat nå, fordi du er ekstra irritabel pga. psyken?

Det å konstant gå rundt å irritere seg over ting ved kjæresten din kommer til å tære mer og mer på. Hvis du skal forsøke å få et bedre forhold til deg selv, samtidig som du skal forsøke å få et bedre forhold til han, så høres det ut som en veldig krevende oppgave. Spesielt hvis han nærmest truer med å forlate deg, eller gjør deg usikker på om dette er noe han orker i lengden.

Det høres kanskje klisjé ut, men det er sant: for å elske andre må du kunne elske deg selv. For meg høres det ikke helt ut som om du har lært å elske deg selv og sette pris på hvem du er. Du sier du er mislykket og at du føler deg dårlig. Du virker ikke tilfreds med hvem og hvor du er i livet akkurat nå. Kanskje du trenger en liten pause fra forholdet slik at du kan jobbe med deg selv og finne ut av ting? Og hvis dette er en person som har sagt til deg at han er usikker på om han holder ut, elsker han deg virkelig? Spør deg selv hva du ville gjort hvis du var i hans situasjon og han var i din? Jeg vet hvertfall at hvis jeg virkelig, virkelig hadde elsket noen, så hadde jeg nok holdt ut litt lengre enn som så. Jeg kan også se det fra hans ståsted og ha forståelse for at han kanskje ikke orker, og det må være hans valg. Men det vitner i så fall om en person som føler at du ikke verdt det. Og det betyr ikke at du er et dårlig menneske eller at du er mislykket. Det betyr i så fall bare at dette ene mennesket ikke ønsker å gå den veien, og det kan være flere grunner til at han ikke ønsker det, som ikke har noe med deg å gjøre.

Så helt ærlig tenker jeg at du kanskje bør revurdere dette forholdet litt. Jeg sier ikke at du skal slå opp nå, men at det kan være verdt å tenke litt igjennom hvorfor du vil være i dette forholdet og hvordan dette forholdet gjør deg bedre? Hvis det gjør ting verre for deg, i det store og det hele, så er det kanskje ikke tidspunktet å være i et forhold. Vær alene. Forøk å skaff deg et nettverk i nærområdet, bli med i en klubb eller en aktivitetsgruppe eller noe, og oppsøk psykolog om du ikke allerede har gjort det. Dersom du ikke har oppsøkt psykolog eller står på venteliste, kan du snakke med fastlegen din i mellomtiden. Så vidt jeg vet, er de pliktige å være der for deg mens du venter på psykolog eller hvis du ikke har noen andre å snakke med :)

Forsøk å ikke grave deg selv ned, men prøv heller å se etter løsninger. Spør seg selv spørsmål om hvorfor du reagerer som du gjør. Hvorfor blir du irritert? Hvorfor begynner du å gråte? Prøv å analysere dine egne tanker og følelser litt, og skriv ned tanker rundt det. Prøv å få ting litt i system for sånn som det høres ut nå, høres det ut som om ting er litt kaotisk.

Finn små ting du kan gjøre i hverdagen for å få det litt bedre med seg selv. Ikke sett deg så store mål og ikke vær for streng med deg selv. Og selv om du kanskje ikke har fått til alt du har ønsket dette året, så er din situasjon nå bare midlertidig. Det er flere sjanser. Ikke sammenlikn deg med kjæresten din, og ikke se på han som mer vellykket enn deg. Det er greit å ha det vanskelig. Det er greit å ikke få til alt man ønsker. Det er greit å bare være hjemme og se på TV og mobilen i en periode av livet sitt. That's life! Du er sterkere enn du tror. Og snakk med partneren din om du ikke har gjort det allerede. Vær sårbar, det er helt ok. Si at du er redd for å miste han. Si alt du føler, for han er ikke tankeleser.

Jeg vet ikke om jeg svarte på spm ditt, men jeg håper at ting order seg. Klem :)

Det høres ut at du er mye frustrert fordi du ikke har noe å fylle dagene med som du skrev oppe.St du føler deg mislykket at ting ikke går din vei.Ofte kan slike ting påvirke så mye at det går utover personer man er glad i.Du er ikke verdens verste menneske el kjæreste men fordi ting ikke går din vei og du fort kan føle deg mislykket så går det utover den som er veldig nære.Slik er det ofte med oss mennesker.Du er i ett vanskelig sted i livet og det er ikke bare bare å endre på ting heller.Det høres ut at dere elsker hverandre og at han er veldig glad i deg men at han også blir fortvilet og frustrert og derfor nevner dette med høsten.Ingen kan vite hvor lenge man har det ille så å drive å gi slike datoer viser også hans frustrasjon.Det hadde blitt bra for deg å ta kontakt med fastlege og eventuelt få hjelp av psykolog.Kanskje parterapi kunne vært noe for dere.Uansett hva så må du være åpen med han og ærlig fortelle hvordan du har det faktisk.Ett godt sted å starte er jo fastlege og å være åpen med din kjæreste hvordan du har det faktisk da forstår han mer også.Det høres ut at dere elsker hverandre.Lykke til.Klem

Være kjæreste eller i et forhold med noen som sliter psykisk er like vanskelig og hardt som det å ha selve sykdommen er min påstand. Fordi man er glad i denne personen, går mange mil ved siden av denne personen, ønsker denne personen sitt beste og bare det. Den som sliter psykisk er ofte innovervendt, ser bare sine problemer, og klarer ikke engang å ta vare på seg selv. Det er jo helt naturlig når man er syk! Men i et forhold sliter dette også ekstremt på partner. Ofte vil ikke den som er syk snakke om problemene en gang, det koster for mye krefter og de er ikke i stand til det en gang. Kommunikasjon er noe psykisk syke mennesker er dårlig på er min erfaring. De trekker seg heller vekk og skyver deg fra seg.
Skjer dette over tid kommer et forhold aldri til å fungere. Det hjelper ikke at partner går ved din side, når den syke ikke vil ha han der. For i praksis er det faktisk det som skjer. Sexlyst forsvinner, og det er jo heller ikke rart når man har det vondt hele tiden.
Psykisk sykdom og forhold er som ild og vann! Det fungerer ikke over tid. Trist å si det men det er nok sannheten. Da er det en ting som gjelder! Søke profesjonell hjelp, behandle sykdommen, og jobbe med problemene. Dette kan ta lang tid og ikke noe som er gjort på noen uker. Da kan det være for sent å redde det forholdet man står i, i alle fall der og da. Ta en pause og få ryddet opp er et alternativ om partner godtar det. Om man ikke bryter all kontakt, så må kanskje partner gi den syke litt tid alene til å jobbe med seg selv.