Skal det virkelig være så vanskeligt? Det å være sammen og elske noen? Sitter igjen her med følelsen av at jeg er den siste på prioritets listen hennes. Eg må virkelig være en idiot som holder ut med dette men det er 10 fantastiske år før dette og 3 fantastiske barn. Men nå har det hvert 1år med usikkerhet og jeg blir gal. Vi hadde en samtale om at jeg syns ikke det er greit at hun er ute på fest og kommer hjem kl 7. Det går ut over familie livet som ikke er noe å skryte av lenger siden hun har prioritert jobb foran meg og ungene. Denne samtalen skjedde etter at det hadde skjedd 2 ganger. Og hun var enig og hun sa det ikke var greit. Igjen sitter jeg her og venter. Klokken er 06.50 og hun er ikke hjemme. Hva faen er det som skjer? Hun har forandret seg totalt. Fra å være litt sjalu og helst ville være hjemme med meg og kose se på film og finne på ting med meg til å ikke ville komme hjem jobbe seg ihjel og gå ut og feste. Eg fatte ingenting. Det såre meg at hun har prioritert jobb og venner foran meg og ungene. Det er så utrolig ulik den jenta jeg kjente.. hun snakker om at vi må utvikle oss og jeg er enige men det er forskjell å utvikle seg videre fra den personen du er til den du skal bli og totalt forandre seg.. det har hvert mange ting dette året ikke bare det med festing. Eg føle meg så håpløs og så dum og idiot. Eg vet ikke hva som er opp eller ned lenger. Alt er så usikker og jeg må late som ingenting foran ungene mens eg knuse innvendige..

Sorry for lang tekst men må bare får det ut.

Jeg håper du finner svar på det du lurer på slik at du slipper å gå rundt og lure på hva som foregår. Det høres ikke ut som noen god følelse.