Eg har vore gift nokre år og det har vært ganske "dødt" mellom oss ei stund men slik har vel mange det, og kvardagskabalen har gått heilt greitt. Situasjonen var heilt ok fram til nokre måneder sidan. Eg møtte ei jente som jobba i ein anna avdeling i bedriften på ein jobbtur og fekk god kontakt. Ho hadde samboer og eg har aldri gjort nokre "romantiske" framstøt. Eg ser ho nesten kvar dag på jobb og me har ein god tone. Me har mykje til felles, egentlig meir enn eg og kona mi, og eg likar ho veldig godt.

Eg begynte å bli litt betatt, og i starten så overbeviste eg meg sjølv om at eg følte ho var så kjekk å vere nær fordi eg var litt lei på heimebane, men no er det blitt slik at eg tenker på ho heile tida, også når eg er sammen med familien min, og det begynner å bli eit problem. Denne veka så sa ho at ho og samboeren hadde gjort det slutt og eg holdt faktisk på å svime av.

Eg har vondt i magen og angstfølelse heile tida no, for eg føler eg blir revet i to. På den eine sida har eg kone og barn og saman har me jo hatt fremtidsplaner, hus og masse ting fra eit langt forhold sammen, og eg har så elendig samvittighet for dette. På den andre sida klarar eg ikkje å slutte å tenke på denne jenta og at eg egentlig kunne tenkt meg å ikkje være sammen med kona mi uansett kva denne jenta meiner om meg. Eg har ikkje sagt til ho kva eg føler og eg veit ikkje om ho er interressert i meg heller.

Eg veit ikkje kva eg skal gjere, eg har ingen å snakke med, og derfor skriv eg her. Eg veit ikkje kva råd eg er ute etter, men eg er ganske fortvila, det er eit stort problem i kvardagen. Treng vel helst oppmuntring og lignande erfaringer.

Hei! Først og fremst har du kjent denne damen i noen få måneder. Det som er med forelskelse er at den kan gå over. Videre skriver du at du ikke er interessert i å være sammen med kona di uansett hva denne damen du er forelsket i mener om deg. Det vil vel si at uansett om du har vært forelsket eller ikke så har du egentlig ikke lyst å være sammen med kona di? Jeg mener at det vil gjøre alle parter godt dersom du levde livet ditt slik du vil, og ikke bruker tid på å være sammen med noen du ikke liker. Da får kona di mulighet til å finne noen hun fortjener, samtidig vil jeg også tro at barna vil få et enklere hverdagsliv. Som skilsmissebarn selv vet jeg at barn legger merke til og kjenner på den negative energien som er i et hus med to misfornøyde foreldre. De er flinke til å skjule det, men de legger merke til det i mye større grad enn du tror, og det å være i et ulykkelig forhold vil være et dårlig forbilde for dine barn, men også gjøre vondt verre ikke bare for deg men for alle rundt deg.
Jeg ville tenkt meg godt om før en slik stor avgjørelse. Er det noe du og kona di kan gjøre for å forbedre forholdet? Går denne forelskelsen til hun andre over om ca. 1 år og 2?
Jeg vil bare informere om at jeg ikke har barn og ikke vært i en liknende situasjon, men dersom jeg hadde vært kona di tror jeg at jeg ville ha satt pris på å høre det fra deg.