Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Gi opp ny familie eller være bestemt mot særkulls-tenåring?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Gi opp ny familie eller være bestemt mot særkulls-tenåring?

mars 4 2015 - 15:34
Jeg og mine to barn flyttet i høst sammen med min nye samboer og hans sønn som bor/bodde hos ham 50%. Vi kommer alle godt overens, men sønnen til min samboer vil ikke bo hos oss fordi vi nå bor i det han mener er "et høl av en plass" og har valgt å bo mer hos sin mor og delvis i sin fars ubebodde hus. Samboeren min skal nå selge dette huset slik at vi kan kjøpe et større hus i fellesskap med plass til hele den nye storfamilien. Min samboer sliter med å greie å holde dette huset økonomisk da han "integrerte" overtiden sin i lønna da han søkte å overta lånet etter samlivsbruddet med guttens mor for over to år siden. Overtid har siden i høst vært vanskelig da sønnen må kjøres til og fra videregående skole 2 dager i uka i beste arbeidstid(5t kjøring pr. dag, hvorav 3t i arbeidstiden..!) og denne må jobbes inn igjen utover kveldene. De 3 andre dagene sitter han på t/r med sin mor som kjører denne strekningen til og fra jobben sin. De to andre dagene har hun fri og kan ikke kjøre/hente ham. Resultatet er at vi lever mer og mer på min lønn, men det holder hardt og vi har derfor bestemt å selge nåværende hus og kjøpe nytt i fellesskap. Begge husene er i minste laget med bare en liten stue og et soverom for lite som gjør at mine barn må dele rom noe som blir et stadig større problem. Jeg og barna mine flyttet til nytt hus i vår og litt pga. denne litt ferske flyttingen og nylig kommet seg inn i ny skole, nye venner, etc. og det at de går i barneskolen, gjorde at vi valgte å selge hans hus først. Jeg ønsker å finne et større og mer egnet hus i samme område/by slik at barna mine skal slippe å flytte igjen nå, i hvertfall ikke så langt at de må begynne helt på nytt ennå en gang. Og der er problemet..! Da det ble bestemt at huset til min samboer skulle selges, var helvete løs for å si det mildt - for hans sønn nekter ham å gjøre dette og får støtte for denne innstillingen av sin mor. Vi tenkte at situasjonen ville "gå seg til" etter hvert og har i mellomtiden for egen maskin oppgradert huset hans for å få så mye avkastning som mulig for å unngå en alt for stram økonomisk situasjon i etterkant. Men det går seg ikke til.. Dette har pågått i flere måneder nå og det begynner å slite på forholdet mellom min samboer og meg. Hva skal vi gjøre..??? Det er egentlig en sympatisk, snill og oppegående gutt. Nå truer han sin far for alt det er verdt og straffer ham med ikke å ville treffe ham, komme på besøk eller ta telefonen når han ringer.. Det har vært gjort utallige forsøk på å snakke og finne ut av ting, men han er ikke så lett å komme innpå - han later som om problemet ikke eksisterer og er stort sett helt oppslukt av dataspill når vi befinner oss under samme tak.. Det svinger litt opp og ned, men situasjonen utarter helt når huset er tema.. Og guttens mor er helt enig i at faren ikke kan selge huset for det hadde han lovt når han kjøpte henne ut den gang da. Hun har fått tilbud om å kjøpe det tilbake for samme sum han kjøpte henne ut med, men hadde ikke råd. Siste nå er at han truer med å slutte på skolen og ødelegge fremtiden sin.. Og guttens mor ringer og roper hysterisk i telefonen og sender min samboer de styggeste meldinger døgnet rundt for å gi ham skylda for at gutten ikke har det bra og forsøker å tvinge ham til å ikke selge huset.. Gutten har det jo ikke bra - ingen tvil om det! Jeg mener likevel at det nå en gang er slik at det er de voksne som må ta denne avgjørelsen etter en nøye vurdering av situasjonen og at vi da må akseptere og respektere at han er sint og lei seg for at huset blir solgt, men at slik blir det. Vennlig, men bestemt er min innstilling, og det er slik jeg er ovenfor egne barn og. Jeg prøver å være rettferdig og tenke på alle, og forventer det samme av andre familiemedlemmer. Jeg tror at situasjonen vil gå seg til når huset ikke lengre er et tema og han ser at han kom seg gjennom det likevel - vi bor tross alt bare 30minutter unna og har lovt å tilrettelegge i forhold til å besøke/få besøk av venner etc. og han er bare et halvt år unna førerkort, men min samboer er helt knekt og handlingslammet.. Jeg prøver å holde hodet over vann og se løsninger heller enn problemer, men kjenner på kroppen at dette greier jeg snart ikke mer.. I mellomtiden går stadig forskudd på lønn, bruk av kredittkort og inkassovarsel sin gang.. Jeg ønsker en så bra løsning som mulig for oss alle sammen, men det ser ikke ut til å la seg kombinere da han nærmest blir bedt om å velge mellom gutten/huset eller oss "nye".. En fortvilet situasjon hvor ingen egentlig vinner..!

Jeg elsker samboeren min kjempehøyt og er redd for å miste ham i denne vonde prosessen.. Hva ville dere gjort? Er jeg den slemme stemora?
Til forsiden