Hei.

Dette blir mitt første innlegg her inne. Misforstå meg rett, men håper virkelig at noen kjenner seg igjen, og kan komme med en god tilbakemelding?

For en del år siden ble jeg alene. Dette skjedde brått og uventet. Min samboer døde naturlig, men krevende og tøft likevel. Planene for fremtiden med kjæresten min var lagt. Det skulle være oss to, men slik ble det plutselig ikke lengre.

Som mange andre begynte jeg å slite psykisk i tenårene. Det hjalp ikke akkurat å bli brått alene heller.

Nå har jeg derimot møtt et fantastisk menneske. Vedkommende ser og godtar meg for akkurat den jeg er. På både godt og vondt.

Min psyke er som hos mange andre, sammensatt. Skal derfor ikke skrive stil, men hovedutfordringen nå er tvangstankene mine. Jeg er er "olympisk" mester i å ødelegge for meg selv.

Når jeg opplever store endringer i livet, så kommer den eller de gjerne å ødelegger. Alt det gamle takler jeg i utgangspunktet greit, men da kommer det alltid en eller flere nye. Disse gjør meg usikker og redd, som igjen gjør at jeg trekker meg unna relasjonen.

Heldigvis bor vi ett stykke unna hverandre i hverdagen. Dette gjør at jeg får tid til å bearbeide og forhåpentligvis samlet meg litt. Likevel er jeg livredd for at dette skal ødelegge.

Jeg er så innmari lei av alt tvangstankene allerede har ødelagt for meg. En venn av meg sa til meg: "Svaret ligger i hjertet ditt." Jeg er derfor ikke i tvil om denne relasjonen fra hjertet mitt sin side.

Det er bare det at psyken ødelegger, som igjen går utover det fysiske. Hvorfor kan jeg ikke endelig få lov til å oppleve å ha det godt igjen?

Jeg bruker alle triksene jeg har lært i forhold til tvangstanker, men det er fryktelig krevende å stå i en slik prosess. I skrivende stund er jeg ekstremt sliten, men også lei. Det gjør at jeg har "lyst" til å gi opp, men kun for å få fred fra tankene.

Jeg er sikker på at vedkommende jeg har møtt er rett, og den nye store kjærligheten. Håper derfor at en eller flere kan komme med tips til hvordan jeg kan få ting på plass igjen.