Jeg har/ har hatt blandet personlighetsforstyrrelse; engstelig/unnvikende, emosjonelt ustabil og tvangsmessig. Voksen kvinne med høy utdanning, god jobb, solide vennskap - og stabile, nære familierelasjoner.
Vært plaget siden jeg var barn. I tillegg tilbakevendende depresjoner , og alle varianter av spiseforstyrrelser.
Jeg er nå sykmeldt på 3 mnd grunnet depresjon og utbrenthet.
Siden jeg var 20 har jeg forsøkt ulike former for medisinering, i tillegg til terapi ( er 47). Vært hos samme psykiater i 17 år nå.
Av anti dep har jeg forsøkt Cipralex, Cipramil, Remeron, Aurorix , Brintellix og Wellbutrin. Lavest initiert dose, eller under.
Av samtlige har jeg blitt mer urolig, med forverret nattesøvn; jeg har dårlig søvnmønster i utgpkt. Av alle har jeg fått angst; Aurorix ga meg kraftig vedvarende panikkangst i hele den tiden jeg brukte den. Angsten forsvant umiddelbart ved seponering. Av sistnevnte fikk jeg i tillegg nedtrappingssyndrom, med sterke kroppslige plager, og selvmordstrang som opplevdes som ukontrollerbar.
I tillegg føler jeg meg på samtlige mer eller mindre fremmedgjort, flat, tap av seksuell lyst og evne ( med unntak Aurorix og Wellbutrin på sistnevnte).
Jeg har forsøkt 400 mg Lamictal, ingen merkbar effekt på depresjonene eller annen uttalt positiv virkning.
Etter over 25 år på medisiner bestemte jeg meg for å slutte helt. Det siste jeg brukte var 5 mg Brintellix. Nå har jeg gått tre uker uten medisiner. Jeg føler meg fri, og at jeg igjen er den jeg egentlig er. Noe av PF henger i, men veldig mye er også borte. Jeg lurer nå på om antidep har forverret personlighetsforstyrrelsen min/ forhindret bedring da jeg opplever at medisinene forsterker de vanskelige sidene mine eller « skaper»nye, som panikkangst eller depresjon ( ev.forlenger depresjon).
Jeg føler meg nå som meg selv, nå når tablettene er ute av livet. På godt og vondt.
Jeg reagerer også depressivt på annen medikasjon, som eksempelvis kortison.
Har dere med PF noen tanker og erfaringer om dette jeg skriver?
Jeg har alltid vært svært skeptisk til antidep, og jeg har følt at de har «ødelagt den jeg er», men på den annen side har jeg trodd at jeg ikke kunne greie meg uten medisiner.
I terapien tror jeg vi har jobbet feil også, så nå vil jeg fokusere direkte på hvordan jeg med PF skal relatere meg til verden fremover ( mentalisering, skjematerapi), for å forsøke å unngå/ forebygge flere sykefravær. Som mange andre med PF er jeg opptatt av å veie opp for egen utilstrekkelighet med perfeksjonisme, som selvfølgelig gjør meg deprimert og utslitt.
Jeg blir veldig glad om noen har tanker og erfaringer å dele om dette.