Jeg har vært sammen med typen min av og på I nesten 2.5 år. Han var fantastisk fin i begynnelsen, men etter hvert gikk det over til at han var kontrollerende og grenset til aggressiv. Han ble sint når jeg ikke ville ha sex med han, han hatet alle vennene mine og ville ikke ha noe med de å gjøre, og fikk meg også til å trekke meg vekk fra de og si nei til både familie og venne relaterte hendelser. Vi slo opp to ganger basert på samme ting, men siste gangen var det også fordi han løy til meg og prøvde å få meg til å føle meg crazy når jeg fersket han I løynen. Jeg har nylig innsett at han også er codependent, og at det antakeligvis er der mye av disse problemene stammer fra. Han har blitt mye bedre og er mer aksepterende ovenfor at jeg har andre mennesker i livet mitt, og mer aksepterende ovenfor at jeg vil gjøre ting uten han av og til. Han blir heller ikke sur lenger når jeg ikke vil ha sex, men han blir frustrert og tilbaketrukket. Jeg har også begynt å føle på ett press igjen om diverse ting. For eksempel så vil han ikke at jeg skal farge håret eller ta piercing i øret fordi han synes det er stygt og har spøket (?) om å gjøre det slutt med meg hvis jeg gjør det. Han får en negativ og ekkel tone når jeg nevner vennene mine som gjør at jeg ikke vil møte de fordi han ikke liker de, og han blir veldig frustrert og sint hvis jeg ikke melder ifra til han med en gang jeg har planer, eller hvis jeg ikke sender han meldinger når jeg er ute med venner. Han vil heller ikke at jeg skal dra på fester eller drikke alkohol generelt uten at han er til stedet. Han sier at han jobber på det, og han er virkelig en veldig herlig fyr og stiller alltid opp for meg, men det bare føles ikke helt rett. Det er 100 ganger bedre enn før, og det virker som at han jobber på å bli enda bedre for meg, men allikevell så føles noe feil. Det går ikke å snakke med han om det, han går i forsvar og snur alltid situasjonen til at han er the victim, og skylder av og til på meg for de problemene han har, og han får meg til å føle meg utakknemlig for alt han gjør for meg, selv om det aldri er ting jeg ber om. Han sier at han gjør alt for meg, og han har vært der for meg igjennom så utrolig mye. Er jeg bare utakknemlig? Alle vennene mine sier at jeg skal gjøre det slutt, men det er så komplisert... Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre, en del av meg vil gjøre det slutt, men en annen del forteller meg at det er helt feil valg.

Uff, jeg kjenner meg igjen. Jeg har barn med en narsissist. Jeg er 29 år gammel, jeg gikk fra han for 8 år siden og jeg sliter fortsatt den dag idag. Jeg er glad for at du stiller spørsmål og virker skeptisk til forholdet, det er intuisjonen din som prøver å fortelle deg noe, og du bør høre på den.
Det er et stort rødt flagg når det er et problem for partneren din at du er som du er.
Husk at ingen er perfekte, men for den rette er du perfekt akkurat som du er.
Du er ikke utakknemlig, og jeg syntes ikke du skal ta det til deg. Du virker som en smart jente, tenk deg godt om hvordan du vil tilbringe livet ditt. Still deg selv spørsmålet; "er dette en mann jeg vil ha som far til mine barn" feks.

Jeg tror du vet hva du bør gjøre, men det er noe som holder deg igjen. Kan det være at du er redd for å angre?

Jeg er definitivt redd for å angre. Jeg vet at det er vanlig å savne de gode stundene når man har gjort det slutt med noen. Jeg tror det også er at jeg ikke egentlig vet helt hvordan jeg skal være utenfor et forhold, jeg har på en måte alltid havnet i forhold etter forhold. Men det er også vanskelig fordi jeg elsker han og jeg vet at han kommer til å bli helt ødelagt om jeg gjør det slutt med han, eller han kommer i alle fall til å gjøre det utrolig vanskelig... Så da føles det kanskje lettere å vente og håpe på at det blir bedre

Det kan jeg forstå.
Det er litt skummelt å havne i den fella, for det blir vanskeligere å komme seg ut.
Jeg trodde også det skulle bli bedre, og jeg elsket han. Nå i ettertid syntes jeg det er veldig rart at jeg gjorde det ettersom hvordan jeg ble behandlet. Kan mildt si at jeg ble hjernevasket til å tro at jeg ikke er noe uten han, og at ingen ville ha meg.
Jeg fikk som sagt barn med han, og helvete brøt løs når jeg gikk fra han. Jeg trodde jeg skulle klare å komme meg unna, men han begynte å bruke barnet vårt som et våpen mot meg. Dette har ikke bare gått utover meg, men barnet mitt også. Han har dårlig selvtillit, fordi han ikke helt har fått være seg selv.
I mitt tilfelle var det min søster som dro meg ut av det forholdet og støttet meg. Jeg hadde ikke mange rundt meg, og jeg flyttet til min mor til jeg fant meg egen leilighet.

Tror det er veldig viktig at du tar et oppgjør med deg selv og lærer å være der for deg selv. For det er èn viktig person du skal leve med resten av ditt liv, og det er deg selv. Til syvende og sist er det ingen til å ta deg imot. Det er tøft å ta steget, men 100% verdt det.
Jeg syntes du fortjener bedre enn å føle det slik du gjør, ingen fortjener å lide i et forhold. Du trenger ikke å utsette deg for dette, og det er hvertfall ikke din kamp å ‘hjelpe’ han.
Husk at alt du går gjennom er et resultat av egne valg.
Det letteste er ikke alltid det beste.

Håper at uansett hva du velger, så pass på at du ikke kompliser det med barn og eventuelt å kjøpe felles bolig. Jeg var i et lignened forhold når jeg var ung, i begynnelsen av forholdet så kunne jeg ikke tro hvor utrolig heldig jeg hadde vært som hadde møtt en slik "soulmate", denne forestillingen var det nesten umulig å gi slipp på selv om han veldig gradvis ble voldelig, jeg trodde jeg bare måtte finne ut hvordan jeg kunne forandre meg slik at han ikke ble irritert på meg, jeg trodde faktisk på at forholdet hadde potensiale til å bli slik jeg fantaserte om da vi var veldig forelskede og alt virket perfekt. Han isolerte meg også, slik som de vel alltid gjør det.

Jeg sørget ikke ett minutt en gang den dagen jeg over telefon gjorde det slutt, jeg for min del var bare lettet, men da hadde jeg vel "levd ut" forelskelsen, så det ble lettere. Om du ikke følger rådene du har fått her inne eller av vennene dine, så håper jeg du iallefall ikke kompliserer det mer med barn osv., for da er det ikke bare, bare å kutte kontakten helt, den dagen du har fått HELT NOK:

Har heldigvis gradvis klart å avkomplisere ting litt, vi flyttet sammen veldig fort, men jeg flyttet tilbake til faren min i mai når han begynte å bli fysisk (han slo meg ikke, men fysisk hindret meg i forlate leiligheten når han ble slem og ekkel mot meg) . Har også gjort det veldig klart fra starten at jeg ikke vil ha barn, og at ekteskap er ute av bildet med tanke på at jeg fremdeles er veldig ung. Han presset veldig på dette med ekteskap en stund fordi han mente at da var det vanskeligere for meg å gå fra han (heftig rødt flagg, i know). I guess til tross for alt så holder jeg fremdeles veldig på den personen han var når vi først møttes, det er trist at det ikke var ekte... men jeg må vell innse at ingen av oss er de menneskene lenger, jeg var tross alt også bare 19 når vi møttes. Må si det er utrolig godt å få tilbakemelding fra folk som kan relatere og som kommer med gode råd, det får meg til å tenkte og reflektere litt mer over situasjonen min

til å være veldig forsiktig hvis du velger å gjøre det slutt. Han kan bli farlig når han skjønner du mener alvor. Kan være best å gjøre skriftlig eller pr telefon eller et offentlig sted og å bo hos noen etterpå slik at han ikke kan nå deg på tomannshånd.