Jeg og kjæresten har tenkt på å flytte sammen lenge, og spesielt han har snakket mye om det. Han har en liten leilighet med ett soverom i tillegg til stua og jeg har vært der mye. Nå har jeg endelig flyttet inn, men han har vært veldig uangasjert i flytteprosessen. Han ble med meg og flytte en dag, men da var han veldig stille/dårlig humør hele tiden imens vi bar. Han var veldig urolig og utålmodig. Jeg vet at han sliter litt med økonomien om dagen og han blir gjerne generelt urolig/stille/tilbaketrukket når noe er i veien. Han snakker aldri om det med mindre jeg haler det ut av han. Han hater å snakke om ting og sier gjerne at det ikke er noe fram til jeg har spurt og gravd frem at det var noe likevel. Når jeg ikke vet hva som er i veien blir jeg gjerne redd for at det har noe med meg å gjøre. Jeg spør, men han blir gjerne irritabel og da blir jeg det også. Vi har småkrangla mye de siste dagene og i dag fikk jeg nok. Jeg ble lei meg og fortalte at jeg skjønte at noe var i veien, og at jeg gjerne tenker det værste når han ikke vil si det. Jeg gråt, og han satt ved siden av helt stille. Lenge. Jeg måtte som vanlig si noe og sa at jeg var redd for at han var i dårlig humør fordi jeg flyttet inn. Da sa han rett ut at han hadde fått litt kalde føtter. Jeg ble veldig lei meg, og så sa han at han "trodde det kom til å gå da". Jeg har sagt opp min egen leilighet, og vi kjørte den samme dagen han fortalte dette det siste lasset. Jeg har kasta/solgt masse møbler, pakka ned, sagt opp og alt for å flytte inn og nå får jeg plutselig vite at han kanskje angrer litt. Hva gjør jeg? Jeg føler meg ikke spesielt velkommen i leiligheten hans når jeg vet om dette, samtidig har jeg akkurat sagt opp leiligheten min og har ikke noe sted å dra for å komme unna. Han er en type som trenger mye space, og nå kan jeg ikke gi han det. Det virker som han er lei allerede før vi har prøvd, og jeg sliter med å ikke bli lei meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg fremover eller hvordan jeg skal tolke humøret hans om han feks er i dårlig humør de kommende ukene. Hver gang vi har en "ordentlig samtale" er det fordi jeg har tatt frem borret og først etter laaang stillhet åpner han seg litt, og noen ganger kommer det da en "bombe" som dette som jeg ikke er forbredt på. Noen tips til hvordan man kan snakke sammen jevnere uten at jeg må hale det ut av han. Jeg ser på han at han hater å snakke sånn, men jeg trenger det. Nå sitter jeg med en klump i magen fordi jeg vet at jeg kommer til å være usikker på hva han tenker/føler de første ukene imens jeg bor her. Det var slettes ikke slik jeg så for meg at det skulle bli å flytte sammen, jeg gledet meg helt fram til nå i dag.

Hei.

Det var trist. Og du har lov til å være trist. Og sint eller hva du enn føler nå. Skuffa. Men samtidig så kan det skje, at folk ombestemmer seg. Dessverre. Slik jeg tolker han, så virker det som han allerede visste det da du flytta inn, at han ikke ville det lenger, men at han syns det er så vanskelig å si noe om det, og lot derfor være, men at han pga dette var i dårlig humør.

Noe jeg føler jeg kjenner igjen fra meg selv i deg, er at du er så opptatt av hvordan det er for han, og at du er veldig opptatt av hva han tenker og føler. Jeg ønsker å si til deg, at ikke tenkt så mye på hvordan det er for han, det er egentlig ikke ditt problem, du har jo selv andre ting å ordne med. Han overlever at du er der en stund, ellers så burde han jo ha sagt fra til deg tidligere at han hadde ombestemt seg. Og hvis du ikke har noe annet sted å dra nå, så må du kunne være der foreløbig uten å ha dårlig samvittighet. Jeg får inntrykk av at du føler det som ditt ansvar å få han til å åpne seg og fortelle om ting, kanskje tar jeg feil (og tolker det utifra mine egne erfaringer), men det er ikke ditt ansvar. Det er ikke din feil at han sliter med å gjøre det, for det er tydeligvis noe han sliter med, og som ville kunne gjort det vanskelig og slitsomt for deg uansett å bo sammen med han. Men det er helt opp til deg, at hvis du ønsker å prøve å få han til å si noe til deg, så gjør det - hvis du føler at du trenger det. Jeg tror at for din egen del, og kanskje for han og, så vil det gå bedre å snakke med han, hvis du ikke tenker så mye over hvordan det er for han eller skulle drive og tolke han og sånn, men heller tenker på hva du selv trenger og vil akkurat nå. Han er og voksen, og du kan stille krav til han. Jeg vet hvor utrolig slitsomt det er å skulle drive å tolke andre og prøve å gjette seg til hva den andre tenker og føler. Og for meg hjalp det så veldig å flytte fokuset fra han, til meg selv, og at jeg selv fortalt han hva jeg trengte å få sagt, og så tenker jeg at han får si hva han ønsker å si eller la helt være - det er opp til han. Jeg kan ikke ha ansvar for han. Og han har jo gjort det vanskelig for deg akkurat nå ved at du har sagt opp leiligheten din osv.

Så mitt råd, er å være så ærlig som du kan og føler for overfor han.

Og som sagt, du har all rett til å være lei deg, så du trenger ikke å prøve å unngå å være det.

Du virker da veldig omsorgsfull og som vil han det beste. Og jeg syns det er fint av deg. Bare ikke glem deg selv oppi dette.

Jeg vet ikke om du får noe ut av dette.

Lykke til videre!

Dette var veldig leit; å flytte sammen skal jo være gøy og en ny "milepæl" i et forhold. Jeg ser at det er litt krise nå som du har solgt "alt" fra den gamle leiligheten og ikke kan flytte tilbake uten videre.

Det kan virke som dere har utfordringer med kommunikasjonen og at dette gjør deg usikker. Jeg tenker det er naturlig å ha motstridende tanker om å flytte inn. Du forteller at han trenger "space". Kanskje han kommer til å savne dette? Kanskje han er stresset over at han må holde det mer ryddig og tenke annerledes nå som dere er to. At han tenker disse tingene trenger ikke bety at han ikke vil ha deg der. Jeg tenker snarere at det viser at han VIL ha deg der om han er villig til å gi opp friheten og albuerommet sitt.

Det er derimot flere ting her som du beskriver som taler for at han VIL ha deg der. Han har snakket mye om at du skal flytte inn. Han bar inn tingene, selv om du oppfattet han som at han var uengasjert. Etter han forteller at han har fått kalde føtter sier han at han tror det kommer til å gå bra.

Et råd er å ikke anta det verste og ikke gruble over eller overanalysere ham. Du burde heller gi ham litt tid og litt pusterom. Det går fint an å bo sammen uten å gå opp på hverandre. Jeg vet ikke i hvilke settinger han trenger "space", men jeg tenker det går fint an at han kan holde på med sitt og så ser du en serie, strikker eller tilsvarende. Om han er en type som trenger space så vil han nok respondere veldig dårlig på at du må hale ting ut av han. Du kunne forsøkt å gi ham litt rom være mer tålmodig og kanskje han kommer med det selv? Kanskje sier han sånne ting i kampens hete fordi han føler seg presset til å si noe?

Oppsummert: jeg tenker at dette på ingen måte er håpløst. Du har i praksis ikke noe annet valg enn å bo der en stund fremover - så gi det litt tid så blir han nok vant med å ha deg der. :)