Jeg prøver her å gjengi anonymisert kommunikasjon mest mulig objektivt for å få svar på om jeg "er helt på viddene," eller om jeg har grunn for å være skuffet/føle meg forrådt.

-Jeg har barn, og har hatt god, fast jobb i over 20 år. Jeg avsluttet dette arbeidsforholdet for halvannet år siden, rett før arbeidsmarkedet ble vanskeligere å komme inn i pga covid-19. Jeg fikk ikke noen ny jobb, ihvertfall ikke arbeid jeg følte jeg hadde lyst på, eller gjenspeilet utdannelse. Jeg startet da eget foretak for litt over et år siden, og har trivdes veldig godt med jobben jeg har utført (veldig fysisk jobb). Jeg har imidlertid vært syk/skadet som følge av arbeidsulykker og en "idrettsskade" i mer enn fem måneder siden oppstarten av "enk." Når en satser for seg selv, så mister en noen sykerettigheter, og det tar forholdsvis lang tid (16 dager) før en får utbetalt sykepenger, og disse er ca 700 kr/døgn. Har vært skadet (ganske alvorlig pga uflaks/overmot) fire perioder siste året, og den siste skaden har ca 6 måneders tilfriskning. Jeg har derfor avsluttet enkeltmannsforetak (enk), og mottar nå ca 66% av lønnen jeg hadde i den faste jobben. I tiden som har gått siste året har jeg hele tiden tenkt at jeg snart kan jobbe igjen, og at jeg vil få betalt regninger når jeg kan oppta arbeidet. Jeg har dessverre, og sinnssykt uklokt, sluttet å åpne post som ser ut som regninger, og har nå stilt kone og barn i en veldig vanskelig økonomisk situasjon. Jeg har heller ikke vært ærlig med ektefelle da jeg her tenkt at jeg skal klare å komme ajour så snart jeg kan jobbe igjen, men som nevnt har skadene nær sagt stått i kø siste året, og mye er ubetalt.

Jeg har tidligere bedt om økonomisk hjelp i form av kausjonist (fikk nei), og en gang tidligere spurt mor om et kortsiktig lån på 15000 kr (fikk nei), og jeg lånte en gang 60000 kr av far (foreldrene mine skilte seg på 1980-tallet.

Etter flere runder med meg selv, så kom jeg fram til at jeg måtte be om hjelp, eller selge huset. Jeg spurte først, flaut og ydmykt, mor (6 dager siden nå), da hun har god økonomi, men jeg fikk ikke låne penger av henne, bla fordi hun ikke var sikker på om hun hadde råd til å kjøpe seg "seniorbolig". Det jeg ba om er forskudd på arv, eventuelt et "seniorlån" på en million kroner. Jeg sa at forholdet vårt ikke skulle påvirkes enten svaret ble ja eller nei, men ba samtidig om at hun ikke kommuniserte forespørsel til andre om hun ikke kunne låne meg pengene. Jeg sa også at jeg ville informere mine to søsken om jeg fikk låne penger, og at vi kunne lage et gjeldsbrev på på summen (1 million). Som nevnt fikk jeg ikke låne penger, men dagen etter får jeg SMS fra mor om at den ene av mine to søsken .sier at jeg til stadighet trenger penger. Jeg har etter dette kun kommunisert via SMS med mor, og jeg skriver da til henne at jeg syntes det var veldig unødvendig at hun kontaktet den ene av søsknene mine. Jeg sier også, som sant er at jeg har bedt om økonomisk hjelp en gang fra henne og en gang fra far. Jeg får da melding tilbake om at jeg har stilt meg selv i denne situasjonen, at "jeg får snu opp ned på havregryna," og hun skriver samtidig at jeg lovet at lånespørsmålet ikke skulle endre noe på forholdet vårt. Jeg hadde ikke latt dette påvirke forholdet om hun hadde latt være å kontakte andre, og føler at jeg er veldig sur/lei meg for at jun fortalte om dette til søsken.

Jeg ringer den av mine søsken som skal ha sagt at jeg til stadighet trenger penger, og spurte om dette er noe (søskenet mitt har sagt), men x (fra nå av) sier at dette er ikke noe x kan huske å ha sagt (dette er dagen etter at x har snakket med min mor). Jeg sier da at dette må x kunne huske å ha nevnt, eller at x sier at "dette har jeg overhodet ikke sagt. Jeg blir skikkelig sint i samtalen, og sier at dette burde være enkelt å bekrefte/avkrefte, og sier da at jeg med de vage svarene velger å tro at x har sagt at jeg ofte ber om penger.

Jeg spør dagen etter min far om å låne samme sum, og han sier med en gang ja. Jeg spurte ham "sist" da han ikke er i like god økonomisk situasjon som mor, og at han ikke har like god kapasitet i slike prosesser pga helse.

Mitt andre søsken (y) videresendte meg i dag en SMS fra mor hvor y ble spurt om y trengte forskudd på arv "til noe å investere i." Y og mor har møttes en gang på 6-7 år siden de har hatt et uvennlig/vanskelig forhold. De har ikke kommunisert annen enn "god jul" i SMSer. Jeg sendte for noen timer SMS til mor hvor jeg spør om hvorfor hun plutselig tilbyr x og y forskudd på arv "til noe å investere i," og nevner samtidig at det er merkelig at hun plutselig bringer dette opp. Dette dels for at hun ikke har hatt kontakt med y på mange år, men også fordi hun for noen få dager siden sa hun ikke kunne låne meg penger da hun var usikker på om hun hadde råd til seniorbolig.

Jeg får da til svar at jeg ikke har noe med å forsøke å plassere henne på "alderhjem."

I den viderendte SMSen fra y står det også at hun tror jeg "ikke er på stasjon eller er utkoblet," og insinuerer overfor y at jeg ikke er mentalt frisk. Hun skriver også at jeg "er et sluk etter penger," og om y vet hva dette "sluket "heter. Hun skriver så at "han skal ikke få en "penny, at jeg er uærlig og ikke skal få en nikkel," og avslutter med å si at hun helst ikke "hadde fått vite om mine problemer, og at hun balanserer mellom omsorg og forbitrelse.

Det var litt godt å "sortere litt," og skriving hjelper i dag. Om noen orker å svare meg på dette laange skrivet, så blir jeg veldig glad. Jeg har ærlig talt gjengitt kommunikasjonen så oresist/objektivt jeg kan klare. Jeg veksler mellom sinne, fortvilelse og utrolig nok en slags lettelse (det har vært veldig vanskelig å forholde seg til mor hele livet, og det har gått perioder på mer enn et år uten annet enn "god jul" fra meg til henne eller vice versa). Fortvilelse kommer av at jeg har mistet mor og x på noen få dager. Om jeg får svar, og noen orker å "lytte," så ber jeg om råd/kritikk/forståelse fra mange andre episoder jeg lurer på vedrørende forholdet til mor.

Leser du ennå, så sier jeg bare takk for at du hang med.

Hilsen meg

Litt skrivefeil. Mente bl.a. å skrive "mitt forhold til mor..."i siste setning.

Du har kommet i en veldig vanskelig situasjon med mange og langvarige skader. Jeg forstår det slik at du har satset på eget firma og at det for tiden går dårlig fordi du er skadet og ikke kan jobbe. Jeg leser det også slik at du for første gang i ditt liv spør din mor om økonomisk stønad eller lån og at hun sier nei til det. Jeg leser videre at dine søsken i etterkant har blitt tilbudt penger som de kan investere i noe de ønsker. Du sier at verken du eller dine søsken har noe nært forhold til din mor. Du sier at du har fått låne penger av din far og at det har du gjort en gang tidligere for mange år siden.

Jeg tenker at når man er voksen, så kan man ikke regne med at foreldrene skal stille opp økonomisk, selv om de har god økonomi. Så det at du får et nei fra din mor, tenker jeg at du bare bør respektere, og det har du jo også sagt til henne at du gjør. At fin far stiller opp er jo veldig hyggelig av han. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor din mor tror du forsøker å få henne på aldershjem, eller hvorfor søsknene dine sier at du har lånt så mye fra moren din fra før av. Du vet jo hva som er sant og ikke av dette. Hvis det ikke er sant, så forsøk å ikke la deg provosere, hvis det ikke er sant, så tyder det på at moren din surrer. Da kan det være på sin plass å si ifra til søsknene dine at du ALDRI har lånt penger og at moren din surrer, hvis hun surrer så har sikkert søsknene dine merket det også.

Håper det ordner seg for deg med lån fra noen andre, slik at du kommer deg igjennom denne knipen, lykke til og god bedring!