Jeg har en samboer, og vi har en gutt sammen på 14 mnd. Han har to barn fra før av. Alt har gått relativt fort, vi ble sammen i 2013 og nå har vi hus og barn sammen. Vi er i full jobb begge to, gutten vår går i barnehage og barna hans er hos oss hver torsdag + annen hver helg.

Problemet er at vi krangler hele tiden, og mye om banale ting som husarbeid og lignende. Det er skikkelige vonde krangler hvor han brøler, og jeg blir veldig sint også. Ikke noe vold, så det er kun muntlig. Og vi krangler slik at minstemann hører det også. Og det er ikke bra. Han tar det tilsynelatende rolig foreløpig da.

Jeg er en veldig følsom person, jeg blir lett lei meg, og litt for lett fornærmet. Men om jeg forteller han at jeg er lei meg, så blir han bare sintere. For da er jeg negativ.
Om jeg sier jeg er sliten og har vondt et sted, da blir han irritert for da er negativ.
Om han er lei seg eller har det vondt, får han klem og trøst, men det går ikke begge veier.

Han er veldig opptatt at vi skal få unna husarbeid og det er jeg enig i. Men jeg er slik at jeg må veksle mellom å slappe av, gjøre hyggelige ting og å jobbe med det. Han er av den oppfatning at jeg skal gjøre husarbeid hele tiden, men det klarer jeg ikke. Jeg er ingen husmor, jeg må gjøre andre ting enn det. Særlig når jeg har en full jobb og mye å gjøre i forbindelse med sønnen vår.

Det er også slik at sønnen vår ikke alltid sover natten igjennom, og det er alltid jeg som både gjør kveldsstell, legger han og hjelper han til å sove videre om natten. Han gjør ingenting av dette. Han er vendt mer eller mindre av med pupp. Han får litt om morgenen, egentlig vendt av om natten ellers, men av og til vil han ha det også. Men jeg trenger hjelp fra samboeren min til den siste biten. Men han vil ikke det, for han trenger å sove. Om gutten vår bråker så mye går han og sover i et annet rom.

Men det gjør at jeg sover veldig variabelt siden jeg må ta meg av sønnen vår og er stort sett alltid veldig trøtt på jobb. Og når jeg da kommer hjem fra jobb så er jeg helt utslitt.
Vi bytter på henting i barnehagen, men jeg henter oftest. Det er veldig kos å være sammen med han, men siden han er i maksimal utforskerfase og skal åpne alt som er av dører, skuffer og undersøke ledninger, så går husarbeidet litt trått. Særlig siden jeg er så sliten også. Jeg blir også litt mer utålmodig enn jeg burde med han. Det liker jeg ikke.

Når jeg da har lagt han, så er jeg så sliten og pleier å ta meg kveldsmat og sette meg i sofaen for å slappe av. Om samboeren min kommer hjem da så reagerer han på at jeg har gjort for lite og at jeg bare sitter der. Jeg prøver å si at jeg er sliten pga alt sammen, men da er jeg negativ og sytete.

Når han henter gutten vår i barnehagen, så er han flink pappa, men han gjør jo ikke noe mer husarbeid enn meg, og når jeg kommer hjem sent, fordi jeg jobber korte dager når jeg henter, så må jeg ta kveldstell og legge sønnen vår. Da er jeg like sliten pga nattevåkninger og lang arbeidsdag.

Og i helger, når vi ikke har de store barna, så liker jeg å gå lange turer med sønnen vår, og treffe venner og finne på ting. Men da blir han sint fordi jeg ikke gjør husarbeid. Han vil helst at jeg går tur akkurat lenge nok til at han sovner, så komme tilbake og gjøre husarbeid. Mens han gjerne tar seg en joggetur, med påfølgende dusjing og avslapning/spising. Det har jeg aldri klaget på, tvert i mot så er det viktig at man har frihet til å gjøre ting. Men det er ikke det samme tilbake. Jeg har ikke truffet venner på flere måneder og de lurer nok litt på meg, jeg var ikke sånn før. Han treffer heller ikke sine venner mye da og jeg mener ikke hver eneste helg, men av og til.
Og så savner jeg å gå tur sammen med samboer og sønnen vår, som en familie, det gjør vi aldri. Det er trist. Jeg går alltid alene med sønnen vår. Er koselig å være sammen han da.

I tillegg så er han ganske bråsint og kan fare opp uten forvarsel av og til. Vi får en del hjelp av moren hans, spesielt når de andre barna er hos oss. Hun er fantastisk, hun passer barn og gjør masse husarbeid. Vet ikke hva vi skulle ha gjort uten henne. Hun redder oss virkelig i en hektisk hverdag. Men tonen fra han til henne er forferdelig, han snakker respektløst og surt til henne hele tiden, påpeker den minste ting, og om hun sier en setning han ikke liker, så kan han eksplodere fullstendig i sinne og skjelle henne ut. Og om jeg forsvarer henne, skjeller han henne mer ut for at hun lagde krangel mellom han og meg. Det er forferdelig å høre på. Og hun bare lar seg kue og ber meg ikke reagere og sånt. Men det kan jeg ikke.
Han er av og til sånn mot meg også, men sjeldent. Innimellom mot de større barna om de krangler eller er litt vanskelige.

Andre ganger, når han er i rolig humør så er han veldig koselig å være sammen med. Men da må jeg passe på å ikke nevne ting vi kan krangle om, for da snur det fort. Det er også slik at når vi har kranglet så orker jeg ikke sex, interessen for det forsvinner fullstending da. Så et tegn på at han vil det er faktisk at han er ekstra snill og tålmodig.

Når vi er med andre så er han alltid veldig høflig og snill, så det er ikke så mange som kjenner til de sidene.

Da jeg var gravid så skulle vi blant annet skrape et tak i et kjøkken etter en vannlekasje. Det var ganske tidlig i graviditeten, og jeg måtte skrape mest. Blant annet falt jeg ned fra stolen en gang. Det gikk bra da. Men jeg trodde menn ble beskyttende når kjærestene deres ble gravide. Han var ikke det i det hele tatt.
Og på slutten av graviditeten da jeg hadde bekkenløsningen og store smerter med å gå så maste han på at jeg skulle gjøre husarbeid mens han og barna dro på sommerferie. Jeg brukte tiden på å innrede barnekrok på soverommet. Da ble han sint for de det var unødvendig med en egen kommode til babyklær. De kunne være i en kurv øverst i skapet, så kunne hans klær være i den.
I tillegg så kjeftet han på meg, da jeg ønsket å ha moren min på besøk fra Spania i barselperioden. Han mente jeg ikke ville orke å ta meg av henne som gjest. Jeg prøvde å si at når man er i barsel så hjelper mødre til når de er gjester. Men han skjelte skikkelig og jeg tror nok sønnen vår i magen min hørte meg ganske godt. Det var helt forferdelig.

Han var god å ha under fødselen, flink pappa, som stelte med gutten og som var der ofte. Men jeg tok hastekeisersnitt, og var da operert. Likevel ble han i barselperioden irritert hver gang jeg måtte ta det med ro. Da var jeg jo også slik at jeg faktist sto opp om natten med sønnen vår for å gi han pupp, og jeg var i det hele tatt veldig sliten etter keisersnittet og omtåket av søvnmangel. Men likevel klagde han på at jeg bare satt der. Og med en gang han så at sønnen vår sovnet i fanget mitt, kunne han ikke ligge der og jeg slappe av med han på armen. Nei da skulle jeg få han i seng eller vugge med en gang slik at jeg kunne gjøre husarbeid. Jeg syntes det var hjerterått.

Han har hintet om at han vil ha flere barn, men jeg vil aldri være gravid eller i barsel med han igjen.

I tillegg til maset om husarbeid, så er han fryktelig rotete selv. Bruker stuen som personlig klesskap og rydder sjeldent etter seg på kjøkkenet, forventer at andre hjelper han med det. Om han skifter bleie, tar jeg ofte på klær igjen. Alt dette er greit om man er sliten og synes det er mye å gjøre. Men det er ikke greit når han blir så sint når jeg er sliten. Og jeg roter ikke så mye på den måten, og jeg forventer aldri at andre skal rydde det etter meg.
Han gjør en del husarbeid, og har mye å gjøre når de store barna er hos oss. Så han er ikke lat sånn, det er bare det at han skaper så mye husarbeid selv, samtidig som han klager på at jeg ikke fikser det.

Har mistet veldig gnisten i forholdet, så vet ikke hvor lenge jeg holder ut. Men har store konsekvenser å bryte opp også. Vi har jo en gutt sammen, og så har han to barn som er vant til meg, som allerede har opplevd mye pga dårlig forhold mellom samboeren min og eksen hans. Særlig gutten har et skikkelig sinneproblem, nå har han vel arvet temperament fra begge foreldre, hun er også veldig hissig av seg.
I tillegg har ingen av oss nok råd til å beholde huset vi bor i.
Det er ikke bra for dem med å mye endringer. Og jeg er redd for at gutten min skal bli merket av det. Jeg er også for hvordan samboeren min skal få til å ta seg av alle tre når ikke moren hans kan hjelpe til.
Nå har vi navnefest for minstemann snart, og så kommer julen. Vil ikke ødelegge det i allefall. Eller skal man tenke sånn? Får litt dårlig samvittighet for å tenke på å bryte også. Men orker snart ikke mer, må ha mer personlig frihet. Jeg skal bestemme hva jeg gjør av husarbeid, når jeg gjør og hvor mye, og ikke minst hvordan.
Men jeg orker ikke sex med han mer, selv på gode dager, og det er ikke så mange gode dager fri for krangling.

Vet ikke om dette var riktig sted å skrive så langt, men dette er ting jeg tenker mye på og det er mye mer jeg kunne ha skrevet.
Nå er gutten min bare litt over ett år og man sier jo at det første året er tøffest, men jeg føler nå at det ikke vil bli særlig bedre.
Er veldig glad i gutten min altså, er beste som har hendt meg. Og uten samboeren min ville han ikke ha eksistert, og jeg forsøker å uttrykke den takknemligheten der. Den gjelder uansett.

Kanskje ikke lett, men kvitt deg med ham. Mannfolk som det der er ikke noe å ta vare på. Husker moren min hadde en sånn type og jeg fortalte hele tiden at hun burde bli kvitt ham.
Sønnen din har ikke godt av å vokse opp i et hjem der mor og far krangler, eller er i et "fiendtlig" forhold.
Samboeren din høres utrolig egoistisk ut, og han kommer nok aldri til å forandre seg.
Jeg er egentlig forlovet, var samboer inntil nylig, og alt jeg sier og gjør er feil i hans øyne. Det har gått over 6 mndr siden han sa han skulle skjerpe seg, han har blitt verre. Stygt å si det, men heldigvis har jeg ikke barn med ham.

Høres ut som du og sønnen din hadde klart dere mye bedre alene, for hva er vitsen med å styre og ordne med en ekstra "unge" når du kan gjøre det selv?

Håper alt ordner seg for deg og gutten din. <3

Fin deg en snill mann

Dette er som å lese om meg selv for 10 år siden. Jeg brukte dessverre alt for lang tid på å bryte ut. Jo lengre du blir jo vanskeligere vil det være å gå. Og jo lenger tid vil du bruke på å finne deg selv igjen. Jeg sliter enda med min x.Til stadige trusler og konflikter. Han kan aldri ta ansvar for noe. Ting er alltid alle andres feil. Vi har to barn sammen. Jeg gleder meg hver dag til de fyller 18 og jeg kan si dra til helvete din forbanna syke jævel. Kontakt meg aldri igjen!!!

Folk forandrer seg ikke og du kan ikke fikse han!

Det høres kanskje rått ut, men denne "mannen" nekter jeg å kalle mann. Slik du beskriver han høres han ut som en bortskjemt 10-åring som bare skal ha, og aldri gi noe tilbake.

At han i det hele tatt blir sint for at du tar det med ro under graviditeten og barselperioden gjør meg sint. INGEN kan kreve at du skal stå for husarbeidet alene. Er dere begge i full jobb så må alt slikt fordeles.

Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret og tatt han med dit. Jeg tror han trenger å få seg en solid verbal omgang av noen utenfra som kan vise ham hvor barnslig og skapende han opptrer.

Håper du finner ut av dette, bare ikke finn deg i denne behandlingen! <3

Nå har han skjønt at jeg sliter litt i forholdet vårt og prøver til tider å være en bedre samboer, med varierende hell. Vi har jo en slitsom hverdag begge to, med husarbeid og barn og jobb. Så at vi ikke oppfører oss på ideell måte til en hver tid er ikke til å unngå.

Men likevel så synes jeg det er ting som går utover dette.

For eksempel så snakket vi om moren hans her om dagen, jeg sa at hun hadde vært så sliten en av dagene, og vi må passe på å ikke slite henne ut. Og passe på at for eksempel barna snakker til henne på en respektfull måte(noe de ikke alltid gjør).
I stedet for å dele bekymringen min, så ble han fornærmet fordi han mente jeg kritiserte hans behandling av henne. Og hele resten av diskusjonen gikk på hvor slitsomt det var for han å ha dårlig samvittighet når han hadde så mye å gjøre.
Og så begynte han med det han pleier å gjøre, å ramse opp masse negative ting om meg og forholdet mitt til min familie.

Poenget er at det er ikke mulig å ta opp noe som helst seriøst med han, uten at han reagerer på den måten. Det er alltid han som er i sentrum og som man skal ta hensyn til.

Vi er jo avhengig av hennes hjelp, jeg mente ikke at vi ikke skulle ha den. Jeg mente at vi må passe på henne og behandle henne slik at hun føler seg verdsatt. Og slik at hun ikke ødelegger seg på dette.
Da jeg prøvde å beskrive dette i sms dagen etter, for å forklare hva jeg mente, ble han igjen sint fordi jeg fornærmet Han(!!).

Sånne ting gjør meg så sliten.

Det er også sånn at hver gang jeg har vært syk, for eksempel omgangssyke, migrene av og til, så er han så kjølig og så lite omsorgsfull. Det er ikke ofte jeg er syk, men det hender.
Og for eksempel da jeg hadde omgangssyke (en gang siden vi ble sammen fire år siden), så var han irritert fordi jeg lå på sofaen og ikke ville komme til kjøkkenet for å holde han med selskap.
Jeg var også på sykehus i høst pga en kong (en betent hevelse på armen). Da jeg kom hjem og skulle hvile, ha sykemelding en uke, så spurte jeg han om han kunne levere sønnen vår i barnehagen. Vi har en livlig sønn og når jeg holdt han fikk jeg mye spark/småslag mot såret. Det var egentlig min tur til å levere, men jeg var for sliten. Da spurte han gjentatte ganger om jeg ikke klarte det likevel. Da jeg til slutt ble irritert om at han maste selv om jeg fortalte at jeg hadde vondt, så ble han sint fordi jeg lagde krangel.

Når han er sliten, syk eller deprimert, tar han gjerne i mot omsorg og empati for meg. Men etter alt dette har han mer eller mindre brukt opp min energi på dette området. Men da blir han bare deprimert og sutrete når han ikke synes jeg hjelper han nok.

Det som er vanskelig med han i forhold til dette, er at det bølger sånn i forhold til hvordan han er mot meg, og noen ganger er han veldig hyggelig, og da er det vanskelig å ødelegge det med å ta opp slike ting.
Det er også slik at han er en veldig hyggelig person når vi er sammen med venner. Han er så høflig og morsom, og alle synes han er en trivelig fyr. Det er vel den delen av han jeg ble forelsket i.
Og noen ganger er han litt sånn ellers også, men oftest så er han en helt annen person.
De vet heller ikke hva han sier om dem når han er sint på meg, ramser opp masse ekle ting om dem.

Jeg tror egentlig at han er en stresset, og veldig egosentrisk person. Han er ikke "ond", det er bare at han hele tiden jobber med hans egne utfordringer. Og alle omkring han er enten til hjelp eller i veien for det. Og hans humør og velvillighet for andre rundt han er helt avhengig av det.

Men som sagt, har han skjønt at jeg sliter i forholdet, og han jobber veldig for å "oppføre seg". Men det er slitsomt for han og det går bare en stund om gangen. Det går jo ikke i lengden å spille hyggelig, når man egentlig ikke er i humør til det.

Hadde vi ikke hatt barn og hus sammen, så hadde jeg nok gått fra han for lenge siden.
Men sønnen vår er bare 1,5 år, og de to barna hans har hatt nok oppbrudd i livet sitt. De sliter litt på hver sin måte med foreldrenes brudd og forholdet mellom dem. Jeg tror ikke det er bra for dem å flytte igjen og at jeg forsvinner.
Han kan jo ikke ha huset alene, det er jeg ganske sikker på, så alle må flytte om jeg flytter. Det er ganske stor ansvar føler jeg. Å flytte fra han er ingen lettsindig avgjørelse.
Jeg vet heller ikke hva jeg skal si til venner og familie, for de synes jo han er perfekt.

Føler med deg og skjønner at det føles komplisert å bryte opp hjem og familie. Men dette blir nok ikke bra uten at du gjør noe med det. Du kan ikke ta ansvar for alle involverte. Tenk på deg selv og sønnen din, så blir det nok bra til slutt. Det meste er bedre enn dette. Ikke tenk på hva andre synes. Klem

Har vært en del hos min venn som har nylig kjøpt hus med sin kjæreste, tror de har vært sammen i 4 år nå, fikk sett litt på nært hold hvordan de er med hverandre. Hun er generelt mer avslappet med ting mens han vil at alt skal være ordentlig. Tror egentlig han har litt lett OCD.. Er det oppvask skal det tas kjapt, er det rot, skal det ryddes kjapt etc.. nå er det slik at hans familie har vært superstrenge på det der, de hadde hushjelp/vask fast hver uke. Han startet en diskusjon/småkrangel for at han ikke fant noen lader til tlf/ som hun sikkert hadde brukt, men hun sa imot.. Nå vet jeg ikke hvordan jeg blir når jeg får dame men kunne aldri tenke meg å krangle over en lader feks.. så trist egentlig, hele greia er negativt, tullete, unødvendig, slitsomt...
Håper du finner ut av det, og at ting blir bedre.. er vel vanskelig å endre hans syn på ting og.. han må skjønne og ønske det selv... synes det er merkelig at han ikke skjønner at du blir sliten lei osv..

Hvordan har det gått?