Jeg er i et forhold med den beste kjæresten jeg kunne tenke meg. Jeg er 27 og han er 30. Vi har vært sammen i 1,5 år. Vi har det veldig fint sammen, og vi elsker hverandre begge to. Likevel har jeg mine egne problemer som jeg sliter veldig med, og dette føler jeg kan gå utover forholdet.

Vi har det som sagt utrolig bra sammen, likevel bekymrer jeg meg for alt mulig når det kommer til forholdet. Jeg har ofte ulike bekymringer i perioder. Det går ofte på om han kan få følelse for en annen jente, om andre jenter er finere eller mer interessante enn meg, om han tenker seksuelt om andre jenter, om han blir lei av meg, at følelser skal dabbe av eller om han synes jeg er kjedelig osv. Bekymringene mine kan være så ille at jeg mister all fokus, jeg klarer ikke å gjøre noe mens jeg er på jobb, til tross for at jeg har mye å gjøre, og ting kan til tider føles uutholdelig. Jeg gråter også ofte.

Jeg stoler fullt og helt på kjæresten min om at han aldri kommer til å være utro. Men han har en type jobb hvor han jobber svært tett med en jente, og de er alltid på jobb alene. Det er ikke uvanlig å utvikle følelser når man jobber så tett sammen. I tillegg følte jeg at hun er penere, har finere kropp, og hun er mer interessant en meg. En periode bekymret jeg meg veldig for dette, og det føltes helt uutholdelig å være hjemme mens han var på jobb med denne jenta. Etter noen måneder forsvant denne bekymringen. Jeg har også bekymret meg mye for at han skal bli lei av meg, at jeg er for kjedelig, eller liknende. I det siste har jeg vært veldig lei meg fordi jeg føler at vi ikke er helt på samme bølgelengde. Jeg føler at jeg tenker på han hele tiden, sender masse meldinger, savner han ekstremt når vi ikke er sammen, osv. Mens han ofte er mer likegyldig. Dette har føltes veldig sårt fordi jeg ønsker at han skal tenke like mye på meg, sende meg masse meldinger og savne meg når vi ikke er sammen. Selv om jeg vet at han elsker meg.

Jeg føler at jeg nesten leter etter tegn som kan bekrefte bekymringene mine, selv om jeg gjør dette ubevisst. Her om dagen jobbet jeg natt, og jeg ble skuffet når han sovnet uten å sende nattamelding. Nettopp fordi jeg føler det er et tegn på at han ikke har tenkt på meg.

For ikke så lenge siden begynte jeg å tenke på at gutter ofte kan si i vennegjengen at "hun der hadde jeg pult hvis jeg var singel", og dette klistret seg til hjernen min. Jeg var livredd for at min kjæreste hadde slike tanker. Jeg klarte ikke å fokusere og jeg klarte ikke å gjøre jobben min fordi jeg kun tenkte på dette og følte meg helt grusom.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. Vi har egentlig et perfekt forhold. Jeg elsker kjæresten min, vi har nettopp fått hund og planlegger å kjøpe hus sammen, og jeg vil være sammen med han for alltid. Han sier også det samme. Så alle disse bekymringene blir et stort problem for meg, og det kan fort bli et problem for forholdet også. Vi snakker mye om bekymringene mine og jeg føler det hjelper veldig. Men jeg blir likevel ikke kvitt de eller så kommer det nye. Problemet er også at jeg føler jeg ødelegger veldig for forholdet når jeg tar opp alle bekymringene mine. Jeg vet jo selv at forholdet vårt er bra og at jeg ikke har noen ting å bekymre meg over. Så ja, jeg er fullt klar over at jeg virker helt hysterisk og at jeg overreagerer. Men det er sånn jeg føler det, og jeg klarer ikke å styre det eller å håndtere følelsene mine. Jeg tenker ofte at jeg ikke ønsker å ta det opp med kjæresten. Men jeg er nødt til å gjøre det hvis jeg skal klare å fungere og klare å legge vekk mye av tankene. Det hjelper ofte litt eller veldig mye, men så kommer det nye bekymringer etter hvert.

Jeg har tidligere fått til psykolog som sier at det virker som jeg har generalisert angst. Men jeg har ikke fått noen utredning for dette. I tillegg sliter jeg veldig med at jeg er usikker på meg selv når det kommer til forhold. Jeg tror det kan være fordi jeg tidligere er utsatt for seksuelle overgrep og har hatt tidligere kjærester hvor forholdet ikke har vært bra og jeg har følt meg utnyttet, de har vært utro osv. Jeg har også opplevd å finne gutten jeg drev på med i seng med en annen jente, osvv.

Jeg har nå fått henvisning til psykolog av legen. Det er en psykolog som er 2 timer unna, og dette er den nærmeste psykologen. Jeg fikk brev med avvisning ettersom det er fullt og de ikke har kapasitet til å ta meg i mot. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre med dette og orker ikke å ha det sånn her noe mer. Hva kan jeg gjøre??

Du må ihvertfall påklage avslaget. Snakk med fastlegen igjen om hvordan du gjør det.

Jeg prøver å jobbe med å få bedre selvtillit og tåle å være alene. Ha sitt eget liv og ikke være helt avhengig av kjæresten. Det er så lett å fortrenge det når en har kjærest.
Håper du får psykolog så du lan jobbe med deg selv. Ellers er det fort gjort å komme i en negativ spiral.
Men husk p vør takknemlig for forholdet. Prøv å fokusere på det som er bra.
Klem

du trenger
en proff å snakke med
uten tvil
så jobbe med det
i mellomtiden
er du glad i å skrive?
dagbok?
eller begynne
å lære deg å male?
eller bare
gå lange turer med hunden?
den setter bare pris på det vettu ;)