Er det bare jeg som har det slik?

Mine foreldre er gode mennesker som jeg er svært takknemlig for å ha i livet mitt. De er dannet, ordensfolk, arbeidsom, gavmild, gjestfri, og hyggelig. De er i 60-70-årene, har god helse og er fantastiske besteforeldre. Veldig normale folk, egentlig. Jeg og min yngre søster har aldri manglet noe materielt. Oppveksten min er minnerik og trygg.

Men det er et problem.... :'( De snakker til tider svært nedsettende til meg. Kanskje aller mest pappa. Han kan blåse seg opp i stemmen, tydelig irritert over at jeg spør om noe dumt. Det er som de ikke har noen respekt for meg. Som om alt jeg sier og gjør er feil.Jeg har også følelsen av at jeg ikke kan noe eller duger til noe. Jeg nærmer meg førti år....men de snakker ikke til meg som til andre voksne. Så jeg føler meg heller ikke voksen, eller...respektert kan man si.

Jeg vil ikke svartmale alt. Vi har mange artige og minnerike stunder. Men "de svarte punktene" gjør meg så veldig trist. Man skulle tru det ble bedre med årene. Men det blir bare verre. Det rare er at jeg ikke så dette før jeg ble godt voksen. Jeg innser at jeg har levd hele mitt liv med å finne meg i å bli snakket nedsettende til. Det er så rart. Det går ikke an å ta det opp med dem. Mamma går i offerrollen da, og pappa forstår ikke. Han er for gammeldags. Forstår ikke/takler ikke(?) kompliserte følelser.

Jeg er mye sammen med dem siden vi er nære naboer. Vi er en stor del av hverandres liv. Og jeg er som sagt takknemlig. <3 Men emosjonelt sett er jeg veldig ensom.

Andre voksne, snakker jeg derimot helt normalt med. Det er kun mine foreldre jeg opplever som hakker på meg.

Andre som har opplevd det samme, og hvordan takler dere det? Må man bare leve livet ut med å bite tenna sammen?

Hei.

Det er synd at du ikke føler at det går an å ta det opp med dem.

Når foreldre snakker til en på den måten, er det lett for selv å "glemme" at en er voksen, at en blir det lille barnet igjen. Du er jo ikke det lenger, og trenger ikke å godta at de snakker til deg på denne måten. De ødelegger jo egentlig for seg selv og når de gjør det.

Det er da bra du innser dette nå:) Det kan være veldig vanskelig å innse slikt, for foreldrene våre er jo noen vi egentlig gjerne vil ha et godt forhold til, og som liten er vi avhengige av dem, og vil derfor gjøre det vil kan for å gjøre dem fornøyd og late som om alt er bare bra. Så det at du ser dette nå, betyr at du selv har kommet et godt stykke på vei:)

Det kan og være fint å se at det ikke er din feil at de oppfører seg slik, at det tydeligvis er noe de sliter med. Og når de ikke vil høre på din versjon, så er det vel deres måte å skulle "forsvare" seg på, selv om det ikke er noe godt for deg.

Det er da og veldig vanskelig å gjøre noe med sine egne foreldre. De er jo og godt voksne, og så lenge de selv ikke ønsker å forandre seg, så er det et håpløst prosjekt sånn sett. Det er slik jeg tenker angående mine egne foreldre, og så har jeg kommet frem til at det jeg kan gjøre er å selv ta hensyn til meg selv, og selv f.eks. bestemme hvor mye kontakt jeg vil ha med dem å gjøre, og hva jeg vil godta eller ikke godta fra dem. At jeg nå har begynt å skulle sette grenser i forhold til dem. Det føles skummelt, men og veldig godt. Og jeg regner med at jeg vil bli tryggere på det.

Er det noe du kunne ha gjort når faren din begynner å snakke med deg på den måten? F.eks. (rolig) si at du ikke vil snakke med han når han snakker til deg slik, og gå bort?

Jo roligere og mer bestemt en selv greier å være, jo bedre er det. Det er da ikke så lett, men noe en selv kan øve seg på, og at det og har med selvfølelse og selvtillit å gjøre.

Det er slitsomt å føle at en bare må bite tennene sammen, så jeg håper du finner noe som kan gjøre det iallfall litt lettere for deg. Det er da en prosess, men du vet iallfall nå hva som plager deg og greier å sette ord på det, og da har du gode forutsetninger for å finne ut hva som vil hjelpe.

Jeg håper du får noe ut av det jeg har skrevet her;)

Lykke til!

Noen gode tips? Er i samme situasjon nå, og det går på helsa og psyken løs.