Jeg syns livet er skikkelig vanskelig om dagen. Mamma er konspirasjonsteoretiker og vaksineskeptiker. Jeg er hypokonder, og aner ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tok ingen vaksiner på barne- eller ungdomsskolen siden mamma stod på sidelinja og sa at det måtte jeg ikke finne på å gjøre, jeg kunne bli syk. Mens hele klassen og alle andre stod på den andre siden og sa at jeg ikke måtte la være å ta den, jeg kunne bli syk. Hvem skal man høre på? Når man er liten har liksom mamma alltid rett. Da jeg skulle til Kina med folkehøyskolen tok jeg de fleste, men det er fortsatt én jeg ikke har tatt, tror jeg.

Nå sliter jeg VELDIG med tanke på korona. Jeg har veldig blanda følelser, og er redd for å bli syk. Jeg bor rett utenfor Oslo, og har en jobb hvor jeg møter mange mennesker de dagene jeg jobber (jobber ikke fullt, men gjerne noen dager i uka). Jeg har innsett at jeg kommer til å bli smittet før eller seinere, og håper og ber om at det skal gå rolig for seg. Som hypokonder er jeg naturligvis overbevist om at jeg også feiler noe annet, som ikke er oppdaget ennå, mest sannsynlig kreft (i magen, har en skopi av tarmene om to dager...), som setter meg i risikogruppen. Og så har jeg ikke tatt vaksinen, fordi mamma roper så veldig høyt om hvor FARLIG vaksinen er, og at smitte- og dødstallene for covid er løgn. Hun mener dette er "The New World Order" eller noe sånt, at vaksinen om et par år kommer til å ødelegge immunforsvaret til de som tar den, og at de kommer til å bli syke og dø. Og denne gangen er hun faktisk ikke den eneste som roper om dette. Akkurat det med at smittetall er løgn, og greia med NWO, tror jeg ikke på. Men tenk om vaksinen FAKTISK gjør dette med immunforsvaret? Og nå ser vi at også fullvaksinerte blir smittet, og noen også syke og innlagt. Er det da den effekten vi ser, som har startet? Eller er det bare delta som er så farlig at vaksinen ikke gjør så mye? Jeg er i bunn og grunn veldig redd for å bli syk og dø, men jeg sitter også av og til med tanker som "hvor ille kan det være? De fleste får mild sykdom, og så vidt jeg vet er jeg jo ikke syk med kreft". Og tanker som "Jaja, kanskje det er like greit å dø? Verden går gale veien, det vil bli mer pandemier, mer sykdom, mer angst, flere rundt meg som kommer til å dø, før eller siden noen jeg er glad i, mer naturkatastrofer, mer hetebølger" - og "vil jeg egentlig være med på det? Eller er det greit å bare få døden hvis det skulle bli sånn, så jeg slipper å være så redd for alt hele tiden?". Jeg har det ganske tungt nå. Det er skummelt å måtte jobbe, det er skummelt å gå på butikken, det er skummelt å reise kollektivt - og det er skummelt at samboer også skal gjøre de samme tingene og kan ta med seg smitte hjem. Det begynner å haste med vaksinen hvis jeg vil være beskyttet mot sykdom, men hvis jeg tar den kommer jeg jo til å frike ut av at jeg har den i kroppen, og at det, hvis mamma har rett, er en dødsdom om to-tre år, og at jeg må se på at fullvaksinerte venner og familiemedlemmer som har tatt vaksinen først, dør. Og så vente på min egen død. Eller så blir jeg syk og det går fint, eller så blir jeg syk og det er helt forferdelig og jeg sliter med ettervirkninger, eller så blir jeg syk og dør.
Jeg er rasende på mamma. Hun har tråkket over grensene jeg har prøvd å sette utallige ganger. Jeg har meldt meg ut av den familiechatten hvor det er "lov" å snakke om sånne ting (ikke bare covid - jorda er flat og vi er inni en kuppel, og det skal regne plasma som setter fyr på verden). Jeg tar ikke lenger initiativ til prat. Vi bor ikke i samme by. Jeg flyttet utenbys i 2012 for å gå på folkehøyskole, og for å studere i en annen by igjen i 2013. Hun har ikke ringt meg én eneste gang for å høre hvordan det går, eller bare skravle. Hun har sendt melding 1-2 ganger i måneden, og når jeg har fortalt hvordan det har gått, har hun ikke kommentert noe på det, selv om det var store ting (som feks depresjon, krystallsyke-anfall og at jeg hadde fått kjæreste). Jeg har gang på gang bedt henne la være å sende meg lenker til ting som gjør meg redd, og et par-tre ganger har hun sendt slike ting til min samboer. Som i sommer, da hun sendte "Her på denne lenken kan du finne ut hvordan du kan redde deg selv og din familie som er vaksinert - det er ikke for seint". Og tråkket dermed over flere grenser. Det var ikke første gang det skjedde, og hun husker nok hvor forbanna jeg ble da hun sendte melding for et par år siden om hvordan jorda skal brenne, og hvordan samboeren min kan redde seg selv og meg, hvis han leser det hun sender og er glad nok i livet sitt og i meg. Nå vurderer jeg å kutte henne helt ut. Hun fikk en advarsel og én sjanse til, og tråkket over og fikk - dessverre - enda en sjanse. Det angrer jeg på nå. Nå håper jeg hun skal tråkke over grensen enda en gang, slik at jeg har en grunn til å kutte. Det er vondt å tenke sånn - tror jeg. Jeg er ikke i kontakt med mine egne følelser. Enten er det mye under overflaten som jeg ikke tør å kjenne på, eller så har det vært så dårlig over så lang tid at jeg har mentalt "meldt meg ut" av denne relasjonen for lenge siden.
Nå er jeg så stressa og redd for både sykdom og vaksine, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg leter etter symptomer hver dag, og har vært tungpustet hver eneste dag i halvannet år på grunn av angsten. Det tærer på, jeg er så sliten.

Jeg skal ikke gå detaljert inn på spørsmålet om vaksiner, da åpen diskusjon om dette neppe er tillatt på dette forumet. Men jeg vil si dette: Det høres ut som om du er en relativt ung person, og selv om du skulle ha kreft så trenger man ikke være konspirasjonsteoretiker for å slå fast at du har liten sannsynlighet for å bli alvorlig syk av Covid her i Norge, hvor antall sykehusinnleggelser så langt er færre enn 5000. Til sammenlikning var det i 2017/18 innlagt 7600 med influensa: https://www.fhi.no/nyheter/2018/rekordmange-influensasyke/ !

Det er et tegn i tiden at mange reagerer slik som din mor, og går helt "over bord" med konspirasjonsteorier og skepsis til myndigheter. På den annen side har vi medier som lever av å spille på folks angst for sykdom, og en polarisert og sensurert samfunnsdebatt hvor nyansene ofte forsvinner.

For meg høres det du driver med ut som en dårlig taktikk for å løse angst, til tross for alt du skriver om din mor. Det virker som om du forsøker å rømme fra angsten og at du helst vil slippe å forholde deg til et dilemma: På én side er din mor en person du har naturlig tiltro til, og på den annen side er myndigheter og samfunnet ellers også en autoritet du liker å stole på. Du forsøker å løse angsten din ved å kutte ut den ene autoriteten, slik at du bare trenger å forholde deg til én stemme. Er det en god løsning? Min spådom er at dersom du kutter ut din mor totalt, så vil angsten fremdeles være der. Den eneste forskjellen vil være at du ikke lenger har en mor.

Anbefaler deg å ta kontakt med det norske antikonspirasjonsmiljøet, de kan hjelpe deg å håndtere din mor.