Tilbake i 2012 begynte mamma å ruse seg på alkohol daglig etter et samlivsbrudd med min far. Ho har fortsatt det samme problemet den dag i dag, og jeg er forsåvidt den eneste i familien som har giddet å stille opp og bry seg. Men jeg merker at etter å ha vært omsorgsperson og støtte for min mor fra jeg var 12 år til nå som jeg er 23 år har slitt meg totalt ut. Ho har flere ganger sagt at hvis jeg går fra henne sann som de andre søsknene mine har gjort tidligere så bare tar ho livet av seg. En stor del av meg har så lyst til å gi slipp på henne og for første gang på over 10 år ha mine egne problemer å sette i fokus. Jeg har gått til psykolog i flere år og har fått forklart at mamma sitt rusproblem har forårsaket mye av problemene jeg har rundt depresjon, angst, ptsd og personlighetsforstyrrelsen min.

Man føler seg veldig fanget av samvittigheten for at man tror at mamma kommer til å dø om jeg faktisk setter meg selv først. Har noen vært i en lignende situasjon?

For informasjon har jeg 2 brødre som har delvis/ikke kontakt med mor i det hele tatt, de viste ikke om rusproblemene ho hadde før jeg var rundt 17 år/ 2017 og fortalte det til dem. Ho har ikke noe særlig godt forhold til sine egne foreldre eller søster, så ho er veldig alene.

Jeg har samt sagt til mamma flere ganger at om ho ikke er 100% rusfri den dagen jeg får mine egne barn så får ho ikke ha noe med verken meg eller mine barn å gjøre, dette er fordi jeg ikke unner mine egne barn å ha en avhengig i livet sitt sann som jeg har hatt.

Kvinne 23 :/

Det din mor driver med kalles emosjonell utpressing. Merkelig at psykologen din eller noen andre i behandlingsapparatet ikke har fortalt deg hvordan du skal håndtere det.

Kanskje fordi dette ikke er en psykologs jobb? Dem skal lytte, å få deg til å snakke om ting, ikke si hva pasienten skal gjøre.

Men føler veldig med deg trådstarter, og har vært gjennom akkurat det samme men i yngre alder og begge foreldre. Bare legge meg til som venn om du trenger noen å snakke med om dette.

Hvor har du dette fra? Og hvem skal i så fall gjøre det?

Egen erfaring. Kjenner også flere andre som har fått en "fremtidsplan" fra psykiater i samråd med psykolog. Som regel en psykiater eller annet helsepersonell som legger en plan sammen med pasienten..

"Fremtidsplan" har jeg aldri hørt om før nå. Dette må du gjerne utdype. Men uansett er ikke det å håndtere emosjonell utpressing noe pasienter skal finne ut av på egen hånd.

Alt ligger i ordet. Sette opp en plan som prøves over en periode med samtaler mellom pasient og psykolog, og evaluering om hvordan dette går.

Det er helt sant. Men at en psykolog skal fortelle hva pasienten skal gjøre, er langt unna behandlingsplanen dem legger opp.

Det helt individuelt hva slags behandingsplan man har, og helsepersonell har informasjons- og veiledningsplikt.

Helt sant. Men det er slik det legges opp i samråd mellom pasient, psykolog og eventuelt psykiater eller andre instanser.