Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føler meg som et barn - ikke forlat meg. Hva hjelper?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føler meg som et barn - ikke forlat meg. Hva hjelper?

feb 7 2019 - 12:39
Hei,

Jeg har tidligere hatt diagnosen emosjonell ustabil pers.forstyrrelse. Jeg oppfyller ikke lenger kriteriene for denne, men hadde en tung depresjonepisode forrige høst hvor jeg nesten ble innlagt.
Til tross for at jeg ikke har like store relasjonsproblemer som før, opplever jeg et intenst savn etter å bli tatt vare på. Jeg føler det spesielt i relasjonen til psykologen min. Jeg måtte bytte psykolog etter en stund fordi behandling etter utredning ikke var hennes felt. Jeg opplevde sterk sorg, og følte hun var en trygg "morsfigur". Jeg skammer meg over dette og innser at det selvfølgelig ikke er meningen at psykologen skal overta en slik rolle - og at jeg må finne min egen trygghet og omsorg. Likevel føler jeg sterk angst og sorg med tanke på at en gang vil jeg måtte avslutte timene hos min nåværende psykolog, fordi jeg har begynt å føle behovet om å bli tatt vare på av henne også. Noen ganger dukker savnet av den tidligere psykologen opp igjen også.

Jeg føler meg intenst som et barn, som nesten skulle ønske at disse trygge personene var med meg hver dag. Ingen ser dette på meg utenpå - mange sier at jeg ser ut som den mest "chilleste" personen de vet om. Psykologen min nå hjelper meg med avslapningsøvelser, og jeg er redd for å ta opp at jeg er redd for at hun skal "forlate meg", at jeg føler sterkt behov for henne - fordi jeg skjønner at dette er på trynet.

Hvordan har (enten tidligere "borderlinere" eller andre med denne opplevelsen) håndtert dette? Å føle seg som et barn? Jeg føler meg så utrygg i alle situasjoner - jeg føler jeg vil sette meg i en krok og gråte selv om det ikke er spesifikke farer der ute. Jeg har aldri opplevd vold eller misbruk, heller at emosjonell behov ikke har blitt møtt, og derfor føler jeg nok veldig sterke behov når psykologen "ser meg".
Hvordan kan jeg føle meg mer voksen, og ikke så utrygg med et behov for å "holde hånden". (jeg er 29 år)

Uff :(
Avatar

Hei...

feb 7 2019 - 19:23
Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver, det med må å være et barn. Jeg har blandet personlighetsforstyrrelse, hvorav emosjonelt ustabil har vært / er en av trekkene.
Jeg har kanskje ikke noe konkret tips, selv skal jeg nå på sikt starte i terapi som går direkte på personlighetsproblematikk for å få praktisk terapiverktøy for å komme videre. Det kan kanskje være noe å vurdere? Utfordringen for meg er depresjonene, som du også nevner du har. For min del tror jeg depresjonene kommer som følge av all kampen det er å leve med blandet PF til enhver tid, 24/7. Eller de reaksjonsmåtene/ overlevelsesstrategiene man har laget seg igjennom livet, og som man fremdeles navigerer etter selv om man kanskje ikke trenger de lengre.
Selv som 47 føler jeg meg ofte som
det lille barnet, men i langt mindre grad enn da jeg var yngre. Jeg antar denne følelsen også vil kunne brenne noe ut hos deg også med tiden . Det smarteste er nok å bygge din egen grunnmur, og det er jo også det du gjør sammen med behandler. Det er vanskelig å skulle bytte terapeaut som du nå skal, men du har et godt stykke arbeid med i sekken på veien videre.
Generelt sett vil jeg bare « trøste» med å si at alderen vil hjelpe deg ift det å føle deg mer som en voksen, og ikke bare som det såre barnet.
Ønsker deg lykke til ❤️
Avatar

Hei

feb 10 2019 - 18:36
Hei !

Jeg har også hatt denne diagnosen, ble "friskmeldt" for snart 2 år siden, men bærer fortsatt trekk av den. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hva dere skiver. Jeg sliter fortatt med nære relasjoner og syntes til tider det er vanskelig med alle følelsene som går i hundre og går opp og ned. Jeg har fått god hjelp i terapi og gikk et år i DBT gruppe, så det kan anbefales. Jeg også sliter veldig med det såre barnet inni meg, er redd hele tiden og usikker selv om det ikke er noe å være redd for og når jeg tenker etter har jeg egentlig alt å være takknemlig for. Jobb, leilighet og nylig fått meg en fantastisk kjæreste. Men jeg kan til tider slite med å bli redd for at han skal avvise meg og forlate meg, da kommer panikken og den "needy" siden min fram, den liker jeg ikke og prøver å bruke ferdigheter som jeg lærte i DBT.

Jeg også kjenner på det å skulle ønske jeg hadde en trygg voksen person å holde meg i hånden gjennom hele dagen, en som trøstet meg og som validerte meg hele tiden. Jeg hadde en fantastisk behandler som stod i det med meg når alt var på sitt verste. Hun så meg, mine ressurser og roet meg ned. Hun var som et snakkende plaster ;) :)
Når jeg går ute på gaten eller er på jobb, føler jeg at jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen og at alle kan se de og rett igjennom meg. Jeg føler jeg ser sårbar ut, selv om jeg har fått høre fra andre at de oppfatter meg som selvsikker. Men inni meg er jeg et redd lite barn, men svært lite tiltro til meg selv. Jeg øver på å stole på mine egne følelser, og å lære når jeg har overreagert.

Jeg har en tendens til å bli over aktiv når jeg rammes av negative følelser, det er dessverre min overlevelsesstrategi, i stedet for å tåle følelsene f.eks sjalusi, så blir jeg aktiv, begynner å vaske, går på trening osv. Har dere noen råd til å tåle de negative følelsene bedre?

Har så lyst som du sier Sjansespill å bygge min egen trygge grunnmur og ha det godt inni meg selv og tåle livets utfordringer.

Ønsker dere alt det beste og fortsatt lykke til begge to på veien videre.
Avatar

Sykdomlei

feb 10 2019 - 19:21
.. så fint innlegg/ svar! At det er flere som meg, som oss, gjør meg så inderlig glad og håpefull. Det er ikke sikkert aktivitetstrangen du får er av det vonde. Jeg blir helt passiv, og det er ikke bra for noe som helst.
Innlegget ditt ble en liten solskinnshistorie på en søndag. Takk!
Avatar

Sykdomlei

feb 10 2019 - 19:22
.. så fint innlegg/ svar! At det er flere som meg, som oss, gjør meg så inderlig glad og håpefull. Det er ikke sikkert aktivitetstrangen du får er av det vonde. Jeg blir helt passiv, og det er ikke bra for noe som helst.
Innlegget ditt ble en liten solskinnshistorie på en søndag. Takk!
Avatar

Hei

feb 12 2019 - 19:06
Hei igjen:)

Tusen takk for koselig svar Sjansespill.
Jeg også syntes det er så godt å vita at jeg ikke er alene, det gir håp og støtte.

Det jeg syntes er tøft å leve med er den konstante tomhets følelsen. Og at jeg ikke tørr å stole på følelsene mine fordi jeg tenker alltid at "jeg er jo borderline, så alt jeg gjør er jo feil". Jeg er reflektert nok til å skjønne at det ikke er en optimal måte å tenke på og at det er destruktivt. Noen andre som sliter med dette? Har dere noen råd?
Når jeg tar avgjørelser sliter jeg med å stole på meg selv, det ender med at jeg ringer alle rundt meg og lar det påvirke. Dette har gjort til at jeg har tatt feile avgjørelser og at andre mennesker har behandlet meg dårlig.

Håper dere har hatt en fin tirsdag :)
Avatar

Hei

feb 12 2019 - 19:10
Hei igjen:)

Tusen takk for koselig svar Sjansespill.
Jeg også syntes det er så godt å vita at jeg ikke er alene, det gir håp og støtte.

Det jeg syntes er tøft å leve med er den konstante tomhets følelsen. Og at jeg ikke tørr å stole på følelsene mine fordi jeg tenker alltid at "jeg er jo borderline, så alt jeg gjør er jo feil". Jeg er reflektert nok til å skjønne at det ikke er en optimal måte å tenke på og at det er destruktivt. Noen andre som sliter med dette? Har dere noen råd?
Når jeg tar avgjørelser sliter jeg med å stole på meg selv, det ender med at jeg ringer alle rundt meg og lar det påvirke. Dette har gjort til at jeg har tatt feile avgjørelser og at andre mennesker har behandlet meg dårlig.

Håper dere har hatt en fin tirsdag :)
Avatar

Sykdomlei

feb 16 2019 - 04:37
Hei igjen! Jeg ler godt av gjenkjennelse ift det å be om råd. Jeg prester å gjøre det selv, også i sammenheng der jeg har mest kunnskap og kompetanse!!!!!!!’
Dette må vi slutte med, det er en ond sirkel.
Jeg er i hard trening nå, spør meg selv først for å sjekke om jeg selv har kunnskapen og om jeg faktisk trenger råd fra andre. Det gjelder alt fra psykologiske problemstillinger, faglige avklaringer til ingredienser i mat og hvilken bluse som passer til hvilket skjørt. Og jeg kjører hardt på dette, og det funker som bare det. Gøy er det og!
Det du føler er ikke nødvendigvis feil; det kan være følelsen er litt overdimensjonert . Dette kan du også sjekke ut nærmere ved å spørre deg selv om det du føler nå, faktisk stemmer? Eller om du er sammen m noen når det skjer, som du stoler på, om hva denne personen opplever.
Forøvrig besitter vi enorme mengder kunnskap mange ikke har. Fordi vi får med oss så ekstra mye av det som skjer. Bruk det til noe positivt! Jeg bruker det helt rått i min jobb, og det er den største faglige styrken min.
Tomhetsfølelsen er forferdelig. Jeg har gjort alt for å slippe den. Og å fylle den, går ikke.
Jeg tror den vil brenne ut. Jeg tror den er i ferd med å brenne ut og bli svakere, borte , for min del nå. Men for en følelse det er å bli mer « fylt», helt sært. Føler meg nesten litt «høy». Det blir en prosess å vende seg til dette også...,
Veien dit er hardt arbeid/ terapi, og alder vil mildne... dyre vesker og champagne hjelper kun i fem minutter av gangen ...-:) , og er never ending « dop»- jag.
Det var noen nattetanker fra meg-:)
Til forsiden