Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føler meg så alene og fortapt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føler meg så alene og fortapt

feb 16 2020 - 20:23
Jeg føler meg fortapt, alene, hjelpeløs. Mamma, den ene personen som alltid har vært der for meg, støttet meg og som jeg kunne snakke med om alt, er ikke seg selv lenger. Hun har selv blitt psykisk syk, men hun vil ikke innse det og nekter å ta imot hjelp. Jeg kan ikke snakke med henne lenger og jeg når ikke inn til henne.
Jeg flyttet for meg selv i fjor og det er den største feilen jeg noen gang har gjort. Jeg trives ikke, og har egentlig alltid visst at det ikke er riktig for meg, men den gangen var jeg for syk til å se det og ble i tillegg presset til å flytte dit. Jeg har vært hos mamma hver helg siden jeg flyttet ut, og noen dager innimellom siden jeg trives dårlig alene. Nå har jeg vært hos mamma siden før jul fordi å være i leiligheten bare minner meg på den store feilen jeg gjorde ved å flytte dit. Det er ingen som forstår meg. Mamma sa før jeg flyttet at jeg kunne flytte hjem igjen hvis det ikke gikk å bo for seg selv. Siden jeg ikke trives så tenkte jeg at jeg kunne flytte hjem til mamma igjen, midlertidig, til jeg er bedre psykisk og føler meg mer klar til å bo alene og finner et passe sted for meg, for jeg vil og må bli mer selvstendig etter hvert. Mamma skal selge huset nå (noe som er vanskelig i seg selv siden jeg takler forandringer dårlig og har bodd der mesteparten av livet mitt), men hun vil flytte i en liten leilighet hvor det ikke er plass til meg. Det vil si at jeg ikke en gang vil kunne være der i helgene som jeg har pleid. Hun begynte å se på leiligheter med et ekstra soverom siden jeg ikke vil bo i leiligheten min mer, og jeg hadde begynt å slå meg til ro med det som en midlertidig løsning, men her om dagen snudde hun brått. Hun vil ha en liten leilighet, jo mindre jo bedre virker det som. Det virker som om hun ikke bryr seg om meg lenger. Jeg har alltid trodd at det alltid ville være en seng til meg hos mamma, et sted hvor jeg i det minste kunne være i dårlige perioder, men nå virker det som at hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger. Det gjør så vondt. Den eneste grunnen til at jeg alltid har kommet meg gjennom dårlige perioder og at jeg har hatt en grunn til å leve er pga henne. Jeg har ingen andre. Den eneste løsningen jeg ser nå er at jeg må bo alene i den leiligheten jeg sliter så veldig med å være i hvor jeg overhodet ikke trives. Jeg ser ikke lenger noen grunn til å leve, eller hvordan jeg skal klare å leve et liv der hver dag er et mareritt og fremtiden bare er mørk og ensom.
Noen som har vært igjennom noe lignende og har noen råd?
Avatar

Re: Føler meg så alene og fortapt

feb 16 2020 - 23:33
Hei
God dag.
Jeg foreslår at du diskuterer dette med fastlegen din som kan veilede deg videre i denne vanskelige perioden.
Men alt kan bli bedre så lenge du er villig til å ta imot muligheter og gjøre det bedre. Du har alltid et valg. Og du fortjener et godt liv og å eksistere for deg selv og andre. Du vet enda ikke din fulle potensial.

De fleste mennesker føler seg alene og glemt, men de er flinke til å skjule sine følelser og late som om alt er bra. Det finnes alltid en måte til å finne glede i seg selv og sine omgivelser. Du må prøve forskjellige ting som kan gi en forandring i hverdagen og forandre din tankegang. Prøv å møte flere mennesker ved å delta i aktiviteter og dine interesser. Dette vil være vanskelig i starten og virke umulig, men det kan gjøres. Ta et steg om gangen.

Din mor er glad i deg og du i henne. Det er derfor viktig at dere fortsetter å holde et godt forhold selv om det til tider kan virke som det blir opprettet en avstand, men det er kun de negative tankene som får oss til å tvile mer. Og vi har alltid følelser involvert i de som vi har tilbrakt hele livet med. Dette gjør det enda vanskeligere å gi slipp på noen ettersom vi blir testet i livet.

Det er iblant ikke lett å bli selvstendig og leve uten en person man har vært avhengig av hele livet. Vi vil ikke gi slipp på ting for å lære mer om oss selv og hvilke forandring det vil føre for vår framtid. Og det er lett å gjøre feil.

Du må prøve å smile og le mer ved å bli din egen venn. Det er viktig at du jobber med deg selv og hvordan du kan oppnå lykke gjennom tidene i både motgang og suksess. Hør på musikk og se på film. Finn flere hobbyer. Du fortjener glede i livet. Vær blant mennesker selv om dette er vanskelig i starten. Alle kjemper for noe i livet. Og vi kan ikke kontrollere konsekvensene, omstendighetene eller forholdene rundt oss. Men vi kan kontrollere våre tanker, følelser og reaksjoner.

Kanskje det er en bedre løsning å flytte nærmere hos din mor, men du må snakke med henne og fortelle hva som er i ditt hjerte. Jeg er sikker på at hun ønsker deg alt godt. Kommunikasjon er viktig og å være der for hverandre selv om det noen ganger ikke ender som vi har ønsket.

Snakk med fastlegen din for forslag og hjelp. Jeg håper at dere finner en god løsning og ser muligheter hvor det er tåke.
Avatar

Hei

feb 17 2020 - 01:02
Jeg ser den der når man er avhengig av familie så skjønner det godt spesielt når moren din nå sliter selv så er det enda vanskeligere for deg.å ikke trives å bo alene kan handle om mye forskjellig både ensomhet forlatthet angst redsel.slik jeg har forstått det så er det vanskelig for deg å nå inntil henne nå som hun sliter selv og da føler du deg enda mer ensom og alene.jeg syns likevel at du bør prate med moren din om dette om hva du føler.det du skriver når du har dårlige perioder har du pleid å være en del der og nå er du vel redd hva skjer neste gang du har dårlig periode at den tryggheten ikke er der som du er vant til.kanskje si til moren din at om hun kjøper leilighet at den er større slik at du kan bo der innimellom.jeg vet alt om å leve bare for familien sin og ikke seg selv.det høres ut at du strever mye kanskje lurt å bestille time hos fastlege slik at du får hjelp og eventuelt blir søkt videre til behandler om det er behov.jeg håper virkelig du og moren din finner ut av dette og finner sammen en måte å løse dette på for det er ikke lett for alle å bli selvstendige og klare seg selv for noen er det lettere andre er så avhengige av familien at det ikke er mulig å tenke på å klare seg selv.altfor lett for mennesker som ikke skjønner før el senere må man bli selvstendig for noen føles det umulig.jeg har skjønt det er vanskelig å snakke med moren din nå som hun sliter selv for det er kanskje litt uvant for deg og at personen som skal være trygg også sliter men prat likevel med henne og jeg håper virkelig dere finner ut av dette.har skjønt dette er smertefullt for deg den ensomheten og ikke trives å bo alene.Lykke til til dere.jeg sender deg en klem og håper du og moren din finner ut av dette sammen.
Til forsiden