Jeg har denne evige følelsen av å være i veien for folk. Det gjorde at jeg slo opp med kjæresten min, fordi jeg bare følte meg i veien for hennes liv. På grunn av denne følelsen jobber jeg veldig hardt for å hjelpe andre så jeg ikke er i veien, men dette gjør meg ganske sliten. Jeg har bare lyst til å bli kvitt denne følelsen.

føler meg i samme situasjon. både når det kommer til venner og familie. uansett ka eg føler eller hva jeg gjør så føler jeg at jeg er feil og bare er en ekstra belastning for alle andre. hver dag er en utfordring, og eg forstår ikke hvordan eg fremdeles lever. det er for tungt. for mye press og form mange jeg skal ta hensyn til. er lei.

Jeg føler det også slik og det gjør hverdagen veldig tung. Uansett hva,jeg prøver å gjøre føler jeg det blir feil og at andre dermed helst ville ha bli kvitt meg.

Jeg har fått skikkelig angst på grunn av dette, og derfor har jeg begynt å trekke meg tilbake, altså jeg snakker minst mulig og gjør det jeg kan for å ta opp minst mulig plass, så jeg skal føle meg minst mulig til bry. Men selv nå hvor jeg har minimum kontakt med folk føler jeg at jeg er en plage.

Eg kjenner meg godt igjen i det du skriv om å passe på så ein ikkje står i vegen for noko andre. Alle andre er mykje viktigare enn meg sjølv og det er ikkje så nøye at eg har det kjipt så lenge andre er glade. Det tok meg nesten to år å innsjå at personen eg var saman med faktisk hadde lyst til å vere saman med meg og ikkje berre gjorde det fordi han måtte.

For min del handla det om å jobba med å sjå verdi i meg sjølv, gjennom å for eksempel skrive ned dei få positive tinga som var bra med meg, eller som andre sa var bra med meg. Det er ei forferdelig lang reise å gå, men for min del har det vore verdt å kjempe for!

Hva med a tenkte motsatt ..jeg er ikke en plage?Selvom logikk funker bare øyeblikkelig på følelsen..neste gang man tenker det samme...Isteden slippe være urolig at man er en plage..skal man la den følelse komme,ønske den på en måte vennskap og bli kjent med den..dvs hva vil det fortelle meg?Hvorfor er en plage?Og fine ut ..at det er tanken som skaper følelsen.Tanken er ikke sant..dermed er følelsen mest mulig usant..Hvis man finner ut hva som gjør jeg tror er en plage,er det sant?Hva kan jeg forandre på for a ikke føle det?Tenk løsninger, og bli kjent med følelsen og hva det kommer av?Barndom,ord noe venner så?Meditasjon hjelper og å trene tanken at det du tror er falsk tanke..For du er absolutt ikke en plage..ingen er en plage..vi er den vi er mennesker med alt som innebærer pluss og minus..men ikke plage.