Håper noen har noen gode tips eller fornuftige ord...

Har vært sammen med samme fyr i snart 6 år... det har vært oppturer og nedturer som i alt annet... men krangler mye om de samme tingene... Jeg er ekstremt dårlig på kommunikasjon, forstår egentlig ikke helt hvorfor og det gjør livet surt for samboeren min..

Er også ekstrem på å lyve... har egentlig bare gått inn i en ond sirkel som jeg føler jeg ikke kommer meg ut av... tenker meg ikke en gang om før jeg lyver...

Har også en tendens til å avbryte, og har da en samboer som føler at jeg ikke respekterer han på noen som helst måte.. at han ikke får bestemme noe selv, ikke tenke selv og at alt han tenker og føler er feil... Og ja... jeg forstår dette, for har en tendens til å ofte bare avvise hans meninger uten å en gang tenke på om det kan være sant..

Og av en eller annen grunn greier jeg alltid å skape problemer rett før vi enten skal ut blandt andre folk, eller at jeg skal et eller annet sånn at jeg må gå før vi egentlig er ferdig snakka... Så han sitter jo igjen med en følelse av at jeg er en megastor drittkjerring som elsker å krangle... men egentlig blir jeg fysisk og psykisk dårlig av det... så har jo begynt å lure på om det er en del av meg som faktisk gjør det med vilje som en form for selvskading for jeg vet jo hvordan kroppen min vil reagere...

Kort oppsummert da føler jeg at jeg er verdens mest forferdelige person, med null selvinnsikt.. Og for ordens skyld så er alt dette ting han har påpekt og vi har krangla om kjempe lenge... Terapi skjer ikke, og jeg føler meg bare så uendelig fortapt akkurat nå... Tror han har mistet troen på at jeg kan endre meg... egentlig tror jeg vel han ikke tror på noe jeg sier lenger...

Såå... Noen kloke hoder med gode råd der ute? For akkurat nå er jeg super langt nede.. har mest lyst til å bare grave meg ned i et hull.. føler jeg skuffer alt og alle rundt meg...

Terapi skjer ikke... hvorfor ikke?

Han har ikke troen på at sånt vil hjelpe.. og har tidligere blitt sur hvis han har funnet ut at jeg snakker med andre om våre problemer.. kan forstå det.. at han mener det er privat liksom...

Han har da ingen rett til å avgjøre slikt på vegne av deg... Har du behov for hjelp så søker du det.

Greide jo også det helt store... så hjernen er jo i fullstendig krisemaksimeringsmodus... Jeg er til tider veldig distre.. har en tendens til å drømme meg litt vekk, og ikke alltid følge med... så ikke alltid like enkelt for han å ha en samtale med meg... men jeg innrømmet også for han at det har skjedd at jeg rett og slett ikke har svart for har gjerne ikke forstått eller tenkt at det ikke ga mening eller at det han spurte meg om var tullete.. så da ble jo han enda mer sint... og jeg skulle ønske jeg kunne ta det tilbake.. for det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd..

Han har vært nærme å forlate meg før... og nå er jeg redd jeg mister han igjen..

Det er sant.. han kan ikke stoppe meg fra det... men jeg orker ikke krangle om det... en del av meg har vel bare blitt usikker på om det faktisk er noe i veien med meg eller om det rett og slett bare er jeg som er et råttent menneske... jeg vil ikke søke til terapaut eller noe sånt uten å virkelig føle at jeg trenger det... men ja... ehmmm sider som denne er vel på en måte blitt en middelvei for meg...

her må terapi til
det er min overbevisning
det beste hadde selvsagt
vært om du fikk type med
men hvis ikke da
så gå dit alene
du kan ikke stå alene
slik du nå gjør
slik jeg forstår
jeg heier på deg vennen

Du bor med en person så lenge, og under konstant manipulering..

at du klarer gradvis å føle seg skyldig, ikke bra nok, nervøs, skal please for å unngå bråk...

Er det sånn DU vil fortsette å leve livet ditt?

Er dette noe bra liv?
Er dette " kjærlighet?"

Hei fireflie1, det ligner litt på det akademia kaller en skjult narsissist. En åpen narsissist, som vi ser på flere kilometer er enklere - det er tydelig. F.eks. en nylig avgått president i USA.

Den skjulte er litt værre. Den får deg til å tvile på dine egne verdier å normer.

F.eks: «....etter alt jeg har gjort for deg, så gjør du dette» - om et problem.

- da kan man starte å tenke at: «....jo, det er kanskje slik at jeg valgte feil ja».

Og med mange nok slike litt skjulte degraderinger, så føler man til slutt at det er noe galt i forholdet. Ofte er det noe passiv-aggressiv adferd også (når det smeller så kommer det i bolker).

Den «stammekulturen» man har i hvert par, er langvarig og mellom dere to - og med små slike drypp som over, så blir det etterhvert en ugrei følelse. Som kan bli til traume/depresjon etc i værste fall.

Det er jo ikke umulig at du har vært offer for slik adferd.

Det er fortsatt kjærlighet... men jeg er naiv.. har aldri hatt noen andre før han...

Det beste for meg hadde vært hvis han ikke hele tiden snur om på de tingene jeg gjør og sier... Føler han vrir alt jeg sier og gjør til noe jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i... han spør meg ofte hvorfor jeg ikke snakker med han... jeg orker rett og slett ikke.. er så mange ganger jeg sitter og føler at med en gang jeg åpner kjeften så ser han bare det negative... han klager over at foreldrene mine alltid gjør det men føler ikke han er så mye bedre...er så mange ganger hvor jeg bare føler at jeg ikke greier å si eller gjøre noe som helst riktig, men samtidig er det så mange oppturer... så mange gode stunder... iallefall for min del hvor jeg føler han ser meg og forstår meg...

men han er så lei nå sier han... han føler jeg behandler han som dritt... så nå har han sagt han skal behandle meg likedan... ikke si ting, ikke spørre meg om å finne på ting... akkurat som han mener jeg gjør mot han... jeg kjenner meg jo igjen i det... men syns fremdeles ikke det er kjekt og vet jeg burde skjerpe meg... jeg vil snakke med han om ting men føler jeg bare undervurderer alt som heter kommunikasjon og bare tenker altfor mange ganger at nei dette trenger ikke han å vite...

føler meg forferdelig..

Helt ærlig Nidelven... Jeg vet ikke hvem av oss som er værst egentlig... Jeg får hele tiden høre fra han at jeg ikke bryr meg, og jeg føler jo jeg kjenner meg igjen i det han sier til meg... Jeg tar aldri initiativ til ting for jeg liker at han gjør det... jeg føler meg ukomfortabel når jeg skal spørre han om ting, om så bare enkle ting.. Jeg har en tendens til å mansplaine, og han føler at jeg hele tiden tenker at han er ubrukelig... at jeg ikke tror han kan gjøre noe.. bryter ofte inn og hjelper uten å ha blitt spurt om å hjelpe til... har bare gode intensjoner i hodet mitt... men det hjellper jo ikke hvis han føler det annerledes..

Denne interne «konkurransen» man får i parforhold til tider, hvor å vinne dialogen/maktsentrumet - er nedbrytende. Det mest sentrale og viktigste elementer (etter mitt syn) i et forhold, er å være gode venner. Dvs. respektere og lytte, imøtekomme og forsøke å finne hverandre som gode venner. Dere driver nok internkonkurransen, som en del går i. Men hvordan løse opp i denne ?

Er det en småbarnsfelle her ? Det minner om at dere har fokus på barn, og har glemt å trene på parets kommunikasjon.

Mansplainingen er naturligvis et problem; en kile i kommunikasjonen. Tydeligvis begge veier. Et elsk/hat-preget element, men som får frem behovet for å bli hørt.

«Interkonkurransen» er min egen fortolkning av hva som kan skje i noen forhold hvor man har et sett med forventninger til både den andre og til forholdet, som ikke er «jordet» i de reelle verdiene og ønskene til hver enkelt. En slags «fasadeutgave» av det man tror dette forholdet skal gi, istedenfor hva man kan få forholdet til å bli i samarbeid.

Hvis dere ikke har barn, så gjør kravet om å få ekstern hjelp til å restarte kommunikasjonen lettere. Altså mindre som står på spill hvis du setter hardt mot hardt. Take it or leave it; parterapi altså.