Hei.
Jeg prøver å skrive her fordi alle andre jeg har snakket med forstår meg ikke. Kanskje det er noen her som er eller har vært i samme situasjon.
Det var en periode i 2018 hvor jeg begynte å se litt på leiligheter og tenkte litt på å flytte for meg selv. Når jeg tenker over det i dag så tror jeg nok at jeg bare likte tanken på det å kunne innrede som jeg ville og kanskje at jeg følte at forholdet mellom meg og mamma ikke var så bra og jeg følte at jeg var til bry. Det ble satt spørsmål ved om jeg ville klare å bo for meg selv pga angst, så jeg sendte inn en søknad om leilighet i døgnbemannet bofelleskap selv om jeg egentlig lenge hadde sagt at jeg ikke ønsket å bo der. Fikk beskjed om at det var lang søkeprosess så søkte tidlig. Høsten og vinteren 2018/19 slet jeg veldig med depresjon og angst, og hadde selvmordstanker. Jeg ble ryggoperert i januar 2019, og rett etter dette ble jeg kalt inn til samtale med leder i bofellesskapet. Det kom brått på og gikk mye raskere enn forventet. Det var en leilighet ledig til meg, men jeg fikk bare 2 uker på å bestemme meg. Siden jeg var så dårlig psykisk da, så var jeg ikke istand til å ta den avgjørelsen. Derfor hørte jeg på hva andre sa, følte meg egentlig litt presset til å ta leiligheten. Jeg brukte lang tid på å flytte inn. Det var ingenting i leiligheten, så jeg måtte skaffe absolutt alt og det har gått med mye tid, energi, penger og hjelp fra andre for å innrede leiligheten. Jeg brukte tid på å flytte inn, og byttet adresse tidlig på høsten. Det gikk bedre å bo der en stund, men da var jeg bedre psykisk, selv om jeg aldri egentlig trivdes noe særlig. Jeg innså at jeg faktisk ikke trenger å bo på et sted med bemanning. Saken er at jeg klarer meg fint selv, jeg har ingen problemer med å være selvstendig når jeg har gode perioder. Og i dårlige perioder trenger jeg omsorg å støtte fra de jeg er glad i, det får jeg ikke av ansatte, det blir ikke det samme. Nå har jeg vært hos mamma siden før jul fordi jeg har en veldig dårlig periode igjen hvor hver dag er en kamp og jeg egentlig ikke orker å leve mer. Jeg har ikke venner, så har alltid vært ensom, og derfor trives jeg bedre hos mamma, jeg trives ikke alene. Folk sier at jeg må bruke de ansatte mer, men de skjønner ikke at det ikke er det jeg trenger, det hjelper meg ikke. Jeg takler rett og slett ikke å være i leiligheten, og jeg ser nå at det var feil å flytte, det føles ikke som hjemme. Jeg får dårlig samvittighet for alle som har slitt for å hjelpe til med flyttingen. Får høre at jeg er for gammel til å bo hos mamma, så jeg kan ikke flytte tilbake. Jeg er 22 år, men som jeg sier så er jeg ikke som vanlige folk. De fleste har noen å flytte sammen med eller skal flytte pga studier, og de er friske.
Mamma skal flytte fra enebolig til leilighet nå, og da vil jeg ikke lenger ha et rom hos henne. Hun sier at da må jeg i såfall si ifra for da må hun finne en leilighet med flere soverom. Da må jeg også selge alt jeg har i leiligheten fordi det ikke er plass til noe der. Jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er den beste løsningen, jeg vet bare at jeg ikke vil fortsette å bo i leiligheten og at jeg har behov for en mulighet til å i det minste å kunne bo hos mamma i dårlige perioder.
Jeg føler at jeg står i veien for mamma og at jeg ødelegger livet til henne og resten av familien. Skulle ønske jeg bare kunne slutte å eksistere, føler at det hadde vært det beste for alle. Ingen forstår meg så jeg blir bare fortvilet når jeg prøver å snakke med noen om det. Noen som kjenner seg igjen?

Hei

Det er leit å høre at du sliter slik :(

Uten at jeg kjenner din mammas økonomi så ville jeg tenkt at jeg som foreldre uansett hadde valgt å flytte til en leilighet med et ekstra soverom til min datter. Spesielt om jeg vet at hun har noen utfordringer i hverdagen, men mest uavhengig om hun har et behov akkurat nå eller ei. Også selvfølgelig hyggelig om hun kom på overnattingsbesøk av og til uten noen spesiell grunn.

Jeg er selv i ganske voksen, og sammen med samboer og datter delte vi enebolig med min mor inntil hun døde i fjor. Vi hadde separate boenheter og tidvis kunne det være utfordrende at jeg måtte stille opp mye for henne. Kanskje hadde jeg valgt annerledes nå om jeg visste det jeg vet nå, men der og da var det det valget som ble tatt. Jeg tror man ikke må tenke så mye på hva som er «normalt» mht hvor lenge man bor hjemme eller tenke så mye på hva andre kan tro om en. Ja, ja, da får andre tro sitt om det, men slik er det jeg har (eller du) det! Man kan jo bare se til andre land som Japan og Italia om hvor vanlig det er at barn blir boende hjemme lenge. Og hvor mange er det ikke som flytter tilbake til foreldrene når de opplever samlivsbrudd?

Og ikke ha dårlig samvittighet for de som har hjulpet deg med flytting. De aller fleste har selv glede av å hjelpe deg og andre med slikt. Noe annet er om du flytter flere ganger hvert år…..

Jeg kan godt forstå at du har et tankekjør som gjør det vanskelig å ta noe valg.

Jeg vet ikke om det hjalp noe, men ikke ta det som et nederlag om du velger å flytte hjem igjen. Tenk mest på hva du vil nå, ikke så mye på «hva/hvis» i fremtiden. Det går flere tog senere :)

Og vet du hva ? :)

Tidligere i dag har jeg bestilt en tegning av en av mine gamle hunder for at jeg skal ta en tatovering:) Selv om jeg vet at min datter og samboer ikke vil like det. Ikke at de nå vet om mine planer heller.

Men jeg gjør det fordi JEG vil ! Hva de forventer eller tror om meg har jeg funnet ut at jeg ikke bryr meg om.

Kjente meg igjen i det du skrev. Jeg er 34år og bor hjemme hos mine foreldre nå midlertidig . Har slitet mye med depresjon og angst også hatt mye selvmordstanker i det siste. Det er noe som heter heldøgsbemannet bolig. Det finnes leiligheter hvor det ikke er bemannet. Da har man en egen bolig hvor miljøarbeider eller vernepleier kan komme innom ved behov. Får du hjelp av lege eller annet helsepersonell?Går du på noen form for medisin? Kanskje antidepressiva hadde vært noe for deg? Det har jeg tenkt til å begynne på. Det kan være mye til hjelp.