Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Familiens sorte får....

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Familiens sorte får....

aug 6 2011 - 18:05
Jeg elsker familien min. Det er de menneskene som betyr mest for meg i hele verden. Er de ikke det for alle...? Det er disse menneskene jeg vil skal være stolte av meg, respektere meg og akseptere meg for den jeg er og godta mine valg i livet. Det er vel her jeg har feilet. Jeg vet inderlig godt at jeg er familiens sorte får. Mye for at jeg er mindre intelligent enn mine medsøsken (Storebror, Storesøster og lillesøster.) og er mindre vellykket en dem. Bror og storesøster er mine halvsøsken og bodde ikke hjemme hos oss, så det var alltid jeg og lillesøster. For å bli ferdig med storebror og storesøster; de har eget hus, to-tre biler, faste jobber og stabil inntekt. De er vellykket og blir snakket varmt om i slekta. Lillesøster og jeg hadde forskjellig oppvekst enda vi bodde sammen. Lillesøster var lik mamma. Likte å bake og sy, lekte med dukker, var stille og rolig og likte katter. Jeg var mer en guttejente, var høyt og lavt, klatret i trær, lekte med Ninja turtles og likte Ulver og Hyener. Jeg tror aldri mine foreldre MENTE å gjøre forskjell på oss, men jeg merket det. "Lillesøsteren din gjør ikke sånt! Det må ha vært DEG." var ofte noe jeg fikk høre hvis noe var galt. Nå skal jeg ikke si at jeg var HELT uskyldig. Jeg var aldri slem, men mer nyskjerrig.Jeg ville finne ut av ting og utforske og ofte gikk det galt. Jeg var, og er klossete og dette resulterte i at jeg ble "rampungen".Skola var heller ikke noen suksess for meg. Søstera mi fikk masse venner og ble populær, mens jeg ble mobbet gjennon 10 fæle år. Tre ganger holdt jeg på å miste livet. Dette har preget meg i alle år etterpå. Har gjort meg usikker på mennesker og føler at jeg ikke blir respektert noesteds. Vi har nå blitt voksne. Jeg nærmer meg 30, men tror egentlig ikke at jeg har mer enn intelligensen til en 12-åring. Dette er ikke tull. Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg ikke skjønner og ikke greier å lære...Nå tenker dere sikkert, "ja det sier de alle. Og alle føler det slik". Jeg VET at noe er galt i hodet mitt! (Jeg fikk i tillegg en hodeskade da jeg var 12 år som følge av mobbing...Dette gjør at jeg i dag sliter med bla.a kronisk migrene.)
Lillesøster har giftet seg og de eier eget hus, en flott sportsbil, men sier de sliter med dårlig råd. Det er bare han som jobber. Hun har ikke jobbet på to år nå. Men råd til bil til nesten 100 000 hadde de, har brukt et år på å pusse opp huset til gud vet hvilken pris og ser alltid ut til å ha god råd. Mannen hennes er svigermors drøm. Det har mamma hele tiden sagt. Han er arbeidsom og snill, er datakyndig og stiller alltid opp. Han blir omtalt som et lite geni og er en skikkelig "gullunge"! (Merk dere beskrivelsen min av dem, og sammenlikn når jeg beskriver mitt eget liv og min mann.)
Foreldrene mine avskyr min forlovede..... Ikke først. Mannen min stilte opp og hjalp dem der han kunne, men har dessverre aldri vært kyndig på noe slags punkt, hverken om det gjelder bil, data eller oppussing. Men plustelig hadde mamma fått for seg at han brukte narkotika. Vi var alltid blakk og pengene måtte jo forsvinne et sted... I tillegg var han narkoman for 15 år siden så hun la sammen to og to. Mannen min mistet jobben p.g.a. nedskjæringer og det falt ikke i god fisk hos min familie... Det er nå kun jeg som jobber og forsørger oss. Han ble utstøtt fra familien og fikk en kraftig depresjon. Noe som faktisk førte til at han begynte å bruke narkotika igjen... Han er på bedringens vei nå, men vi sliter i etterkant...det er et faktum, men jeg elsker ham allikevel for han er verdens snilleste mann. Han tar kun ei "pipe" i ny og ne og det har jeg akseptert. Gjør meg ingenting... Men som sagt; de HATER ham. Vi har vært sammen i seks år og hadde bestemt oss for å gifte oss i fjor sommer. Vi regnet ikke med at mine foreldre ville komme i bryllupet (noe jeg grudde meg til å oppleve), men hadde uansett bestemt oss. Ingen visste om det enda. MEN SÅ skulle plutselig storebroren min gifte seg. De har vært sammen i rundt åtte år. Foreldrene mine var så stolt av sønnen sin. Bilder skulle tas, gaver skulle gis og tale skulle holdes. Jeg var der (uten min forlovede selvsagt...) og var trist hele tida. Så på all gleden fra foreldrene mine, som jeg aldri kommer til å få oppleve. Så ble det annonsert senere i måneden: Lillesøsteren min og hennes samboer skulle gifte seg i den samme sommeren i THAILAND!! Det ble et gedigent bryllup, men en million gaver og bilder osv. sov... Jeg hadde ikke råd til å reise til Thailand...Vi avlyste bryllupet vårt uten å si noe som helst. Jeg jobber og sliter, og ønsker kun at mine kjære skal være stolte av meg. Jeg blir nå dratt begge veier i en krig mellom min familie og min forlovede. Jeg sliter med begge parter og har det helt forferdelig... I tillegg må jeg jobbe for å holde oss oppe. Min forlovede sliter med en ødelagt rygg nå og kjemper om å få uføretrygd. Vi får ikke hjulene til å gå rundt... Dette er livssituasjonen min i et nøtteskall. Noe knuses i meg hver gang mamma snakker så inderlig varmtom andre sine vellykkede familier. God råd, eget hus, bil og båt osv... Vi leier en leilighet for vi har så store økonomiske problemer at vi ikke engang er kredittverdig... + mye mer... Har ikke tid til mere jamring nå. For jeg er hos foreldrene mine og blir ropt til middag. Har nå hele tiden sittet og overhørt skrytet om min lillesøster og hennes mann. De perfekte ungene....
Avatar

Re: Familiens sorte får....

aug 16 2011 - 18:34
Hei! Trist å høre at du har det så leit. Det kan virke som foreldrene dine aldri har akseptert deg slik som du er, og klart det setter sine preg. Enda værre blir det av at de hele tiden snakker så positivt om de andre søsknene dine som er så "vellykede" og perfekte.

Det kan godt hende det kanskje er ting du har gått glipp av, og at du ikke er så positivt sosialt stimulert som andre, men jeg synes ikke du virker mindre intelligent. Du er oppmerksom på det som skjer rundt deg, du virker godhjertet (selv om dine foreldre ikke godtar deg, så prøver du å gjøre både dem og din forlovede lykkelig.)

Jeg må bare spørre, kan det hende at foreldrene dine har gitt deg/lært deg opp til en feiloppfatning av hva det vil si å være vellykket? For det å være vellykket kan ikke måles etter hvor god jobb du har, hvor mange barn du har, og hvor høyt du er på utdanningsstigen, og hvor mange penger du har. Det kan såklart være med i bildet, men det er en veldig viktig ting som blir oversett her. Og det er deg selv, hva du blir lykkelig av, og hva du mener. Du har f.eks en forlovede. Det må da bety mye! At du skal gifte deg med en snill mann som du elsker, det må da være så absolutt vellykket selv om ikke dine foreldre synes dette!

Det finnes ingen fasit på vellykkethet. Er det ikke også kjent at de menneskene som har alt av materielle goder som regel ikke er lykkelige? For å bruke et eksempel litt satt på spissen, se på Britney Spears. En knallkarriere, hit etter hit, pengene strømmer inn, hun har barn, men er hun lykkelig for det om? Med innleggelsene, at faren er verge for henne i hennes nåværende alder, og at hun ikke har fått ha omsorgen for barna i en periode? (Ikke vet jeg, men jeg håper du forstår eksempelet mitt.)

Har du noen gang tenkt at foreldrene dine kanskje tar feil, og at det ikke finnes noen fasit på vellykkethet? Lar du deg kanskje bli dratt unødvendig langt ned pga dine foreldres oppfatning av hva som er vellykket og riktig? Jeg synes det er flott at du har funnet deg en forlovede som du føler er riktig for deg.

Kanskje det kunne vært en ide å oppsøke en profesjonell, for det høres ut som om dette sliter veldig på deg. Det kan kanskje være godt å snakke med en som er objektiv, og ser saken utenifra.
Til forsiden