Hei!

Jeg har hatt det vanskelig i noen år nå når det gjelder kommunikasjon i familien. Mine foreldre snakker ikke sammen om ting, i hvert fall ikke de tingene som kan være vanskelige eller omhandler følelser. Mitt søsken og jeg har "arvet" dette, men jeg har heldigvis møtt en fyr som har fått meg til å klare å snakke om ting. Uansett så sliter jeg fortsatt med å snakke med foreldrene mine om ting, da jeg er vant til å ikke få respons når jeg tar opp noe. Er det noen her i lignende situasjon som meg? Har dere noen tips?

Jeg vet ikke så godt om foreldrene dine. Min erfaring er at det er vanskeligere med foreldre enn med søsken. Så hvis jeg var deg, ville jeg har begynte med dine søsken.

Så fint at du har møtt en fyr som har fått deg til å klare å snakke om ting:) Misunner deg litt der...;)

Jeg tror at når det gjelder dine foreldre, så tror jeg at du kanskje skulle tenkt over hva er viktig for deg å få fra dem? Eller om det er noe du ønsker å få sagt til dem. Hvis de ikke pleier å gi deg respons når du tar opp noe, så er det ikke sikkert at de vil gjøre det nå heller. Spørsmålet er om hva som betyr mest for deg. Eller om du greier å finne en inngang til å nå dem.

Jeg hadde selv folk som oppfordret meg til å åpne meg for foreldrene mine og fortelle dem om hvordan jeg hadde det, men jeg fikk to dårlige opplevelser av det, som bare beviste for meg selv om at den tanken jeg hadde hatt om at jeg ikke burde vise foreldrene mine hvis jeg ikke hadde det bra, faktisk stemte. Jeg har da greid å fortelle mor mi iallfall noe som var viktig for meg, at jeg ikke er slik som henne, noe hun lenge automatisk gikk utfra. Og hun oppfører seg og bedre i forhold til meg nå. Men å prøve å ta opp ting med dem, det føles ikke lenger verdt ut for meg å gjøre det, slik at jeg heller bruker energien min på andre folk - som søskene mine, og venner og folk her jeg bor. Folk som betyr noe for meg nå. Når det gjelder foreldrene mine, har jeg nå godtatt at jeg ikke kan få det jeg ønsker fra dem, men det føles fortsatt vanskelig at jeg ikke kan snakke ærlig med dem. Så derfor håper jeg egentlig at du vil greie å gjøre det.

Jeg vet ikke, jeg tenker at jeg ville ha prøvd meg frem med å fortelle dem noe du ikke har sagt til dem tidligere, og se om du får noen respons på det. Og hvis du ikke får noe - kanskje prøve å si noe om det at de ikke gir deg noen respons...? Antageligvis er foreldrene dine rett og slett ikke noe gode på å snakke om følelser eller ting som er vanskelig, og at deres taktikk er å prøve å unngå det. Det er vanskelig å forandre foreldrene sine, men jeg har da hørt om folk som har "lært" foreldrene sine å bli mer åpne.

Wow! Tusen takk for svaret ditt og for at du satt deg så inn i min situasjon. Føler meg så verdsatt og tatt på alvor!

Jeg synes det er betryggende å høre at jeg ikke er alene om å ha følt det sånn her. Håper ikke du misforstår meg, for det er jo utrolig kjipt at du har opplevd det også. Jeg har også fått råd fra andre om at jeg må åpne meg for foreldrene mine, men da jeg prøvde det, så fikk jeg ikke det jeg trengte fra de, noe som førte til at jeg ble mer lukket ovenfor de. Så utrolig bra gjort av deg å si ifra om det til moren din, det skal virkelig jeg prøve også! Jeg likte virkelig det du skrev: "Men å prøve å ta opp ting med dem, det føles ikke lenger verdt ut for meg å gjøre det, slik at jeg heller bruker energien min på andre folk - som søskene mine, og venner og folk her jeg bor." Jeg føler det er der jeg er på vei også. Jeg skal absolutt prøve mer, men det er som du sier ikke verdt å gjøre det hvis det absolutt ikke fungerer.

Tusen takk igjen for svaret du ga :)

Så fint å høre at du satte pris på svaret mitt:)

Det høres ut som du opplevde noe av det samme som meg, at du og fikk råd om å åpne deg til foreldrene dine og så fikk du ikke det du trengte fra dem, som gjorde at du lukket deg igjen. Det jeg kjenner at jeg skulle ønske, var at jeg var bedre forberedt før jeg prøvde å ta opp ting med dem, ikke fordi jeg tror det ville ha forandret noe på deres reaksjon, men at jeg ønskser at jeg var bedre forberedt på deres reaksjon og ikke hadde valgt å stole blindt på dem som sa at det ville gå bra hvis jeg fortalte foreldrene mine hvordan jeg har hatt det. Og at jeg skulle ønske at jeg selv hadde stått sterkere og hatt det bedre i livet mitt før jeg gjorde det. Og jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen som støtta meg som forsto at foreldre kan reagerer slik i forhold til barna sine.

Jeg ville ha lagt lista veldig lavt, og ikke hatt noen forventning om at foeldrene dine ville oppført seg annerledes mot deg enn de har gjort tidligere, men kjent etter hva som er viktig for deg og hva som er bra for deg å gjøre. Det er den tilnærmingen jeg sjøl har nå i forhold til foreldrene mine, og at jeg hele tida jobber for å ta hensyn til meg selv og ikke dem, i relasjonen til dem. Det er da veldig vanskelig, og det er ofte sånn at jeg det føles at jeg må velge mellom to onder, og så velge den som er minst ille for meg - eller som jeg kan noe ut i fra, selv om det er vondt.

Jeg har til slutt lyst å legge til noe Trond Viggo sa da han var med på "Lørdagsrådet" på P3, en gang, at man ikke skylder foreldrene sine noe. Det var til stor trøst for meg å høre det, særlig når jeg har følt at det var så mange som mente at man gjør det. Det er de som valgte å få barn.

Tusen takk for nok et utrolig fint og utfyllende svar :)

Jeg er så takknemlig for at akkurat du svarte på dette innlegget! Jeg blir så letta på en måte over å føle at noen treffer akkurat på det jeg snakker om, og faktisk skjønner hva jeg føler på og mener med dette. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og kjenner nå på en indre motivasjon om å få det bedre, uansett om jeg får det jeg ønsker fra de eller ikke.

Jeg skal absolutt følge de rådene du kommer med, som å legge lista lavt og jobbe med å ta hensyn til meg selv. Det kommer nok til å bli vanskelig, men det er jo så viktig å tenke på seg selv i slike situasjoner også. Vi skal tross alt få det så bra som vi kan i forhold til oss selv.

Det var veldig godt å lese det du skrev som Trond Viggo sa, at man ikke skylder foreldrene sine noe. For det går jeg ofte og tenker på, "hva skal jeg gjøre for at sånn og sånn skal skje". De valgte å få meg og jeg skal fra nå av tenke på dette.

Igjen, tusen takk! Jeg ønsker deg alt godt :)

Det er bare koselig å kunne hjelpe, særlig og fordi jeg selv skjønner så godt hvordan du har det, og ønsker at du skal slippe å ha de tankene jeg selv har tenkt. Jeg holdt i mange år på og stresset med hva jeg burde gjøre for å ordne opp eller for at ting skulle bli bra, eller for at jeg skulle føle meg bra i forhold til dem - alle disse tinga som jeg ikke egentlig hadde ansvar for og som jeg heller ikke var skyld i at det skulle bli slik. Og jeg har hatt så fryktelig skyldfølelse for at jeg ikke var glad i min egen mor, eller syns det var godt å være med familien min. Når jeg tenker på det nå, irriterer det meg sånn at jeg tenkte slik, og at jeg da satte alle andre foran meg selv. Og i tillegg at folk jeg snakka med mente at jeg burde gjøre dette. Det er visst den vanlige tanken, men folk flest har heldigvis ikke opplevd at det er slik i forhold til familien sin, og de føler, tror jeg, at vi lager problemer som ikke er der, når vi forteller om hvordan vi har de i forhold til vår familie. Jeg tror det skremmer dem, og at de ikke vil høre det, og at det bare skal fikses på en gang. Jeg skulle og ønske at det kunne fikses, men jeg kan ikke få den barndommen jeg ikke har hatt. Det jeg skulle ønske jeg fikk, var en unnskyldning og en anerkjennelse av hvordan jeg har hatt det og slik jeg har det nå, men det tror jeg heller ikke jeg får av foreldrene mine. Som sagt, så konsenterer jeg meg mer om søskene mine og deres familier nå.

Lykke til til deg og! Det virker som du er på god vei:)

Det gjør det ekstra godt å vite at man ikke er alene om dette. Jeg har i noen år nå følt på dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å gjøre det bedre, men som du skriver tidligere så er det ikke vår oppgave. Følt en del på en følelse av å ikke ville være med familien min og tok heller avstand, fordi jeg satt alltid deres behov foran mine egne, og det gjorde meg til slutt bitter og irritert. Ja, helt enig i det du skriver der om at folk som ikke har opplevd dette tror vi lager problemer som ikke er der, noe som vi selvfølgelig ikke gjør/har gjort. Det er vanskelig for oss å forklare for andre hvordan det føles, for det er et stort tanke- og følelsekaos. Vi får som du sier ikke den barndommen vi ikke hadde, og at vi nok ikke kommer til å få noen unnskyldning eller anerkjennelse for det vi har følt/føler. For meg er det en stor inspirasjon for hvordan du har taklet din situasjon og det du har oppnådd etter din opplevelse. Stolt på dine vegne! Jeg skal videre ta dine råd og bruke de :) Tusen takk!

Ha en kjempefin dag!

Takk skal du ha for det! Det er gode ord:)