Hei

Jeg ble syk da jeg var 15 år, slet med psykiske utfordringer som førte meg uti rus. Jeg haddr alltid lyst å bli frisk, men det har tatt meg mange år. Familien min så nok på det som en skam at jeg ble syk, jeg har mange søsken og alle tok fullstendig avstand fra meg da jeg ble syk. Fikk til og med høre at jeg bare burde ta en overdose så var jeg ferdig med det. Jeg hadde en periode hvor jeg ble frisk og hadde grei kontakt med familien, men da jeg ble syk igjen tok familien avstand bare ved mistanke om at jeg ikke var helt frisk. Jeg spurte min ene søster hvorfor, da sa hun at hun tror jeg ruser meg. Jeg gjorde det ikke da, men hun hadde rett i at jeg var veldig langt nede, og ca et år etter det begynte jeg å ruse meg igjen. Jeg har slitt veldig veldig veldig med at mine søsken har tatt avstand da jeg trengte de som mest, har jo egentlig alltid vært et familiemenneske. Jeg sluttet å ruse meg for flere år siden, men har fortsatt ikke kontakt med mine søsken. Alle disse årene har gjort det veldig vanskelig. Nå sliter jeg veldig med at alle tok avstand fra meg når jeg trengte det som mest. Jeg sliter med selvfølelsen og føler meg aldri bra nok. For når min egen familie tok avstand ifra meg, hva er jeg da verdt? Er det flere som har opplevd lingdende ting og hvordan kom du over det?

det at familie
tar avstand
er meget vanlig
selv om det kanskje
var da du trengte
dem mest av alt
du får bare gi dem tid
tenker jeg i alle fall
vis at du er til å stole på
masse lykke til ;)

Har aldri stjelt eller gjort dem noe annet enn at jeg har vært syk. Jeg flyttet langt bort for en periode så noen skulle slippe å se meg så syk, for jeg ville jo ikke ha det sånn. Akkurat nå er det nok mer jeg som sliter med å forholde meg til dem da de sviktet når jeg trengte det mest. Det er vanskelig å vite at jeg ikke kan stole på dem også i tøffe tider. Sliter også veldig med selvfølelsen da jeg følte meg så forlatt... som jeg skrev nederst så sliter jeg med selvbilde og føler meg liksom ikke verdt det, da ikke engang familien så meg verdt det. Om du skjønner hva jeg mener. Er gjerne det jeg ønsker av hele mitt hjerte å komme over. Lurte derfor på om andre har opplevd noe lignende og hvordan de kom over det

Jeg vil bare si at jeg beklager så mye for at familien din tok avstand. Jeg har selv slitt psykisk men har heldigvis aldri havnet i den vonde sirkelen hvor jeg har vært blandet inn i rus. Jeg selvskadet derimot veldig mye. Jeg kjenner jeg får vondt i magen av å lese at søskna dine tok avstand. Jeg har dessverre ikke opplevd noe liknende. Eller jeg opplevde at etter at pappaen min døde ville ikke familien hans ha mer kontakt med meg. Jeg har noen søsken som jeg ser kanskje 1 gang i året og jeg syns det er trist at vi har så lite kontakt. Jeg ville bare si at du VIRKELIG er sterk som har holdt ut alle disse årene og jeg er så stolt av deg. Vær så snill å hold ut. Jeg håper du har noen å snakke med om alt dette.
Sender deg en stor klem