Meg og min samboer har de siste månedene slitt. Det har eskalert mer og mer etter at PTSD’n min ble veldig aktivert.
Jeg har vært 100% sykemeldt i snart 3 måneder og har virkelig hatt noen skikkelige nedturer.
Angsten har vært så ille at jeg ved ett tilfelle havnet på sykehuset grunnet panikk angst.
Går til psykolog men hva hjelper det på når forholdet brister mer og mer.
Støtten, tryggheten og han jeg trodde jeg kunne virkelige lene meg til har gitt utrykk for at han ikke er den rette for å være der for meg. Han klarer det rett og slett ikke.
Noe han lovte så fint at han skulle klare.

Denne bomben kom han med for noen uker siden, og siden da har usikkerheten, redselen, angsten eskalert helt vilt.
Han ville gjøre det slutt fordi jeg fortjente noen bedre.
Jeg fikk samtidig beskjed om å ta meg sammen på flere områder som han anså som irriterende, og at jeg må forandre flere ting ved meg hvis dette skal funke.

Desperat har jeg prøvd å gi all den kjærligheten jeg har, prøvd å ta meg sammen men for hvert forsøk ender det ofte i at han opplever meg som intens, desperat og plagsom.
Dessuten føler jeg at tiden jeg trenger får å jobbe m meg selv får jeg ikke.
Jeg må endre hele meg så fort som mulig har han gitt uttrykk for mens han samtidig sier at han forstår jeg trenger tid på å komme meg opp.
Jeg har blitt mer forvirra og usikker,

Bekreftelsen jeg så sårt trenger nå, at man er verdifull og ønsket, har endt med at han er mer og mer avvisende.

Jeg har det så sinnsykt vondt og jeg merker angsten, skjelvingene, higet etter pusten, finne roen øker mer og mer.
Jeg er livredd og så utrolig lei meg.
Angsten for å leve og tanken om at jeg ikke er verdifull stinker som en verkebyll.

Hva er galt m meg? Er jeg så vanskelig å elske fordi jeg ikke takler å være sterk psykisk?
Alt jeg ønsker er å ha det bra, å sørge for at de rundt meg har det bra.
Men nå føler jeg meg så utrolig mislykka med alt.

Skriver her fordi jeg tør ikke plage mine nærmeste med hvordan jeg har det.

Nå har han reist for å feire julen med sine barn, og jeg skal snart dra på ferie og ferie m mitt barn.
Dette har vært planlagt lenge.

Men nå har jeg ikke hørt noe ifra han, han er avvisende og ikke vil snakke med meg.

En del av meg lurer virkelig på hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom denne julen.
Jeg skjelver konstant og klarer nesten ikke å være tilstedet.
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal finne roen når jeg føler at livet ikke ser så lyst ut. Og føler at alt er min skyld.

Hele julen er ødelagt.
Som om ikke jeg hater julen fra før av...
Jeg har opplevde så sinnsykt mye dritt og fortjener ikke dette her.

Er det noen der ute som har noen gode råd? Jeg trenger sårt litt veiledning, eller noen å bare dele smerten med da han jeg hadde håpet å kunne dele det med har snudd ryggen til..

Hei du.
Pust.



Det er ikke deg det er noe galt med. Pust ut. Det er heller ikke han det er noe galt med. Dette er vanskelig for dere begge. For deg fordi du ikke klarer å kontrollere reaksjonene dine, følelsene dine som bobler over. For han fordi han ikke klarer å hjelpe deg, ikke klarer å forstå hva som skjer med deg.
Muligens føler dere begge på hjelpeløshet uten å vite hva dere kan gjøre med det?

Hei.
Du har helt rett.

Jeg lurer virkelig på hvordan vi skal løse dette for å være ærlig.
Må si jeg er veldig spent på hvordan 2020 kommer til å bli ❤️

Det er bare bra å ha litt rom for seg selv og sitt.Da må hver av dere to finne egen balanse , gi han litt puste rom ..Du må jobbe litt med deg selv og prøve fine en balanse,pust og senk skuldrene,kos deg med barnet ditt,gå turer,smil mer..Det blir bedre...etterhvert!Vær ikke for massete ..da trekker han seg mer og mer..Ha tillit og tålmodighet og fin gleden din på egen hånd først.:)Godt nytt år!:)