Jeg var hun evig single jenta som aldri fikk seg et seriøst forholdt. Nå har jeg vært sammen med kjæresten min snart ett år.
Ved å være alene i så mange år, har folk rundt meg blitt vant til at jeg alltid har hatt tid til å treffes, skravle på telefonen og fikse og ordne ting for andre.
Generelt synes folk det er veldig hyggelig at jeg har fått meg kjæresten og har full forståelse for at vi har villet ha mye alenetid for å bli kjent.
Kjæresten min tar godt vare på meg, og var det opp til han kunne jeg gjerne flyttet inn hos han i morgen. Jeg merker at tid for meg selv fortsatt er viktig, og han forstår det også og pusher meg ikke.
Så, alle synes vel som sagt at det er veldig koselig at jeg har fått meg kjæreste. Uten om en person, og det er bestevenninna mi.
Hun har vel truffet han i ulike sammenhenger kanskje 5 ganger nå, og synes han er egoistisk, snakker kun om seg selv og rett og slett ikke er bra nok for meg. Jeg har
også i følge henne vært desperat etter å få meg kjæreste, og liksom bare tatt til takke med han. Og så lever jeg i en egen verden hvor jeg ikke ser det selv.
Jeg hører på hennes tanker uten å hisse meg opp, men er ganske provoserende i grunnen, for jeg opplever det ikke på samme måte selv. Jeg har i mine øyne fått meg en mann som tar godt vare på meg og gir meg trygghetsfølelse.
Han har mye kunnskap om ulike temaer, og er ikke alltid like flink til å spørre andre om ting, kan fort snakke om seg selv og sitt. Jeg kan forstå at enkelte kan ta dette litt feil, men rundt folk han kjenner godt, merker jeg at han er mer avslappet og trygg.
Etter at jeg traff kjæresten min har jeg vært veldig opptatt av at mitt nære vennskap til bestevenninna mi ikke skal forsømmes, og jeg tar meg god tid til henne. Hun kan absolutt ikke klage på prioriteten min, men jeg merker at hun alltid skal ha en bit av meg enten ved å ringe når jeg er med han, eller avtale ting med meg sånn at jeg må være hjemme i god tid fra avtaler med han for å rekke henne.
Kjæresten min synes i utgangspunktet at venninna mi er hyggelig, men han har sagt at hun kan være litt vanskelig å forstå seg på. I det ene øyeblikket er hun hyggelig, mens i neste øyeblikk vet han ikke helt hvordan han skal tolke responsen fra henne.

Jeg vil jo så klart ha begge to i livet mitt, for de utfyller meg begge to på ulike måter. Det blir for dumt å bryte et livslangt vennskap for en kjæreste og det blir også for dumt å gjøre det slutt fordi andre mener at han ikke er bra nok for meg.
Ting har virkelig satt seg fast, det blir sånn at jeg ikke snakker om kjæresten min til venninna mi.

Er det noen der ute som har vært i en liknende situasjon å har noen gode råd?
Merker at jeg blir gal av å gå å tenke og analysere for meg selv...blir ikke noe bedre av det.

Hei :-)
Dette skjønner jeg at er vanskelig siden du er glad i begge to. Men dette er faktisk venninnen din sitt problem utifra det du beskriver.
Hun må lære seg å godta at du faktisk er i et forhold nå,, og at ting blir annerledes nå. Ingen skal måtte føle at de må velge mellom venninna si og typen sin.
Hun har kjent deg lenger, men han er din nærmeste nå. Det må hun bare akseptere. Hun kommer i andre rekke nå og det er nok litt av grunnen til at hun oppfører seg sånn. Hva med å få typen din og venninna di til å bli bedre kjent? Kanskje i en setting der de to må prate litt alene? Skulle det bli noe problem angående typen din med deg og venninna di må du sette foten ned og be henne respektere at du har type nå og at ting naturligvis blir annerledes.
Hun vil oppleve dette selv når hun selv får seg kjæreste...! Lykke til :-)

Nei, du skal ikke måtte velge.

Kanskje grunnen til det venninna di sier ikke er at hun ikke liker din kjæreste, men at hun er litt sjalu. Som "dørmatta" sier, er ting annerledes nå som du er i et forhold, du har kanskje ikke like mye tid som før. Prøv å sette av litt tid til bare deg og venninna di. Da ser hun kanskje at hun fortsatt har deg, selv om du nå har en kjæreste.

Det er fint med litt synspunkter fra dere...setter jeg stor pris på:-)
Jeg har forsøkt å tenke litt mer på meg selv i det siste og hva som er viktig for meg. Tørre og sette ned foten og ta regi. Lett er det ikke, for er så vant til å tenke på alle andre og bli påvirket av andres meninger. Noen som har noe literatur å anbefale?