Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er jeg dum...? eller har jeg grunn til og reagere?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er jeg dum...? eller har jeg grunn til og reagere?

nov 26 2008 - 11:00
Jeg giftet meg med mannen i mitt liv i juni i år og vi har 2 nydelige barn sammen. Nå er jeg redd jeg mister han pga av "tullskapen" min.
Han har en datter på 9 år fra ett tidligere forhold, hun er til oss annen hver uke. Forholdet mellom meg og henne er ganske greit. Men moren hennes har jeg derimot store problemer med, og det begynner og gå utover alt og alle.

Hun har ødelagt veldig mye for oss, klarte ikke og akseptere det at han hadde møtt meg og kommet seg videre i livet. Hun gjorde alt for og ødelegge mellom oss, noe hun også klarte i starten.
Nå har a heldigvis akseptert at vi er gift og har barn sammmen... men det slutter ikke der.
Hun er fortsatt en del av familien min virker det som..
Hun har 2 barn fra før av,og det virker som at hun prøver og få iallfall den mellomste inn i familien vår. Den mellomste(11 år) kaller mannen min for pappa, og svigers bestemor og bestefar.
Hun kjøper bursdag og julegaver til tantebarna mine, selv om det er 0 kontakt mellom de barna. Og svigers og svigerrinna min kjøper gaver og sender til hennes barn. Det henger bilder av barna hjemme hos svigers, og det har hendt at svigermor har vært der og hjulpet henne.
Hun kjøper også julgave fra seg selv og barna til mannen min!!

Må vel også legge til det at svigerinna mi ikke ville komme og besøke oss der vi bodde før, fordi at vi da leide ett hus av en tidligere ekskjæreste av henne(de var sammen i slutten av tennåra) og at de da ikke kunne komme, fordi at mannen hennes er så sjalu....
Men...hvor er respekten til meg henn da, de har kontakt med min manns eks...

Er det dumt og barnslig av meg og føle det sånn?
Det er over 5 år siden forholdet der ble slutt.... jeg vet ikke om jeg klarer og bli en del av min mans familie, viss hans eks skygge stadig skal henge over oss
Avatar

Re: Er jeg dum...? eller har jeg grunn til og reagere?

des 5 2008 - 21:04
Nei...du er jo ikke så dum akkurat. Jeg blir bare så indignert over at det kan finnes så mange merkelige folk rundt om - de du nevner...Jeg trodde det bare var jeg som var omgitt av sånne teite typer...og så har du det på samme viset. Merkelig. Lurer på om det finnes noen som bare er omgitt av intellektuelle, kloke, dannede mennesker som snakker om samfunnsforhold, historie, politikk, vitenskap - og ikke engasjerer seg i sånt lavpannet dritt som du er inne på "- kjæresten min bodde der tidligere - for 27 år siden - jeg kan ikke gå inn der enda!"...og slik jeg blir utsatt for - "Det er da ingen som liker deg i familen vår". "Vi synes du var hyggeligere før - da du ikke oppnoerte mot våre meninger." I tillegg settes det ut falske rykter, plantes falske påstander i ulike sammenhenger. Man skulle ikke tro det var mulig, men det er det....
Avatar

Re: Er jeg dum...? eller har jeg grunn til og reagere?

des 10 2008 - 12:41
Godt og høre at jeg ikke er alene:)
Jeg gruer meg faktisk litt til juleaften....er så spent på om eksen hans har kjøpt julegave til han i år også.( bruker og kjøpe UNDERTØY fra seg selv og ungene).... isåfall, så kommer jeg til og bli rasende
Avatar

Re: Er jeg dum...? eller har jeg grunn til og reagere?

april 11 2009 - 10:09
Det har vært et gjennomganstema hos meg.Er det rimelig at jeg reagerer eller tar jeg alldeles feil.Jeg strever med å føle meg avist,at andre ikke har noen interesse av meg,jeg tenker at de skyr unna for de syns jeg er vanskelig.Et eksempel,en bekjent tar mye kontakt,dette oppleves godt.Noen ganger flere ganger om dagen,kanskje litt i overkant,men det oppleves fremdeles god at noen har "bruk for meg,har glede av meg" Min bekjent finner en kjæreste,det er som å skru på en knapp ,så og si all kontakt opphører.Vraket.Sannheten er at dette bekjenskapet nok ikke hadde utviklet seg hvis hun ikke hadde trengt meg så veldig.jeg savner henne på en måte ikke.Sannheten er også at jeg blir kjempesint og helt opphengt i at jeg ble "vraket".Ble jeg vraket,egentlig? Er det ikke naturlig at når du er forelsket ,slik som hun er,er det alt du bryr deg om for en periode.Det er noe i den,"settingen" som trigger meg voldsomt.Det er et tema for meg.Det er jo ikke min bekjent som jeg savner,det er "temaet"jeg ikke kan slippe taket i.Jeg kjenner" temaet"igjen fra barndommen.hvordan hanskes med følelsene som følger.Det er som å slå i løse lufta.Det er bra en stund for så å komme som en bølge som overmanner deg ,og jeg går og gremmes i det stille.Jeg må jo erkjenne det,fra tidenes morgen hadde jeg sikkert en god grunn for disse uregjerlige følelsene.Jeg er jo ikke ond,jeg er bare et menneske.
Til forsiden