Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

jan 29 2018 - 11:42
Jeg har problemer i relasjonen til min mor. Det har vært slik i alle år, nå er jeg 44 år. Mitt spørsmål er egentlig om det er mulig å reparere relasjonen, og få et godt forhold noen gang.
Jeg opplever at jeg aldri er god nok. I oppveksten ble det brukt mye skyldfølelse for å få meg til å gjøre det hun ville. Vokste opp i et veldig religiøst hjem.
Som voksen har det alltid vært problemer. I perioder har det vært bedre, men så kommer problemene igjen som lyn fra klar himmel når jeg begynner å slappe av i forholdet til min mor. Er vi sammen over lengre tidsrom (mer enn et par-tre timer) så er det stor sjans for at noen negativt kommer. Som regel er det diskusjon om mine valg og et eller annet i mitt liv. Hun har problemer med å akseptere mine valg, og jeg føler at jeg alltid må forsvare alt jeg gjør og velger. Så jeg har valgt å holde avstand, for å ikke bli helt knekt psykisk. Forteller jeg noe blir det på et eller annet tidspunkt brukt mot meg. Føler at jeg blir stukket i ryggen, og da er det bedre å holde avstand for å beskytte meg selv. 
Eller at jeg igjen ender opp med å måtte forsvare alt jeg gjør og velger.
Men vi har små barn, og vil gjerne at de skal ha et godt forhold til mormoren sin. Så for deres skyld har vi prøvd å holde litt kontakt, selv om min manns psykolog har rådet oss til å kutte kontakten. Pga at forholdet er så vanskelig.

Jeg har sagt fra mange ganger om hva jeg opplever som vanskelig. At jeg bare vil at vi skal kunne være sammen på vanlig måte, uten at det blir diskusjoner og negative stikk. Men det hjelper ikke. Hun forstår ikke uansett hvordan jeg forklarer det. Det ender som regel med en stor krangel. Nå siste gangen ga jeg klar beskjed, at nok var nok. Jeg var lei av å ikke bli akseptert, ikke bli trodd, og jeg sa også at min manns psykolog hadde rådet oss til å kutte kontakten, men at vi ikke ønsket det pga barna våre. 
Etter dette ble hun veldig spak, og jeg er redd jeg har såret henne - noe jeg ikke vil - men jeg var nødt til å si ting i klartekst fordi det ikke har nyttet med alle gangene jeg har sagt det på en finere måte.

Da jeg ble skilt for mange år siden, tok min mor og familie hans parti. Han var en venn av familien, og fortsatte å være det. Så i alle familiesammenkomster har han vært med.
Det er helt i orden for meg, så lenge det ikke er sammen med oss. jeg har gitt beskjed flere ganger at det ikke føles komfortabelt å måtte treffe min eks nesten hver gang jeg/vi skal treffe familien min. Dette blir ikke respektert, så jeg har da gitt henne valget - enten kommer han eller så kommer vi. Men min mor sier at hos henne er alle velkomne, så da er resultatet at vi ikke kommer. Det føles som om hun velger min eks framfor sin egen datter.
Jeg har på mange år ikke kunnet komme innom hos min mor uten å risikere at min eks sitter der. Det er veldig merkelig og ubehagelig.

Om vi kommer på besøk til min mor, er vi aldri sikre på at min eks ikke kommer. Så vi unngår å komme, og kan i hvert fall ikke overnatte for da har vi ikke noen utvei dersom han dukker opp - eller dersom det blir diskusjon om et eller annet.

Min mor er egentlig en veldig snill person, men hun har litt skylapper når det kommer til andres annerledes liv og behov, samt hva som sårer andre når hun sier. Det fører til at hun stiller spørsmål ved alt, og kommer med negativt ladede uttalelser. Som igjen fører til at jeg må forsvare meg om alt mulig. Det er så slitsomt!

Dette har jeg funnet ut til nå:

Når føler jeg meg usikker?
-når jeg får spørsmål som setter tvil med mine evner til å ta rett valg.
«men er det noe bra da?» «jeg kan ikke skjønne hvorfor du ikke vil … «
når mine valg og argumenter blir stilt spørsmål til fordi hun ikke forstår dem/ville valgt dette selv. Da må jeg forsvare dette i stedet for at hun aksepterer det uten masse diskusjon. Hun elsker å diskutere, og det har fulgt meg opp gjennom alle år. Det blir alltid en stor diskusjon ut av alt, noe som gjør at jeg trekker meg unna dette for å slippe å bli tappet for psykisk energi, samt at jeg blir lei meg.
-vi har prøvd å forklare henne ting, men uansett hvilken måte vi forklarer at noe sårer på, så blir det ikke forstått. Og det er alltid jeg som oppfatter ting feil. Så jeg er lei av å måtte forsvare alt jeg gjør og velger.


Eksempler:
-Vi flyttet til et annet sted. Det ble ikke akseptert, vi flyttet for langt bort, landlig, ikke midt i byen, sier vi velger bort familien.
-Vi sier vi ikke vil feriere med familien. dette forstår hun ikke, da hun syns det er kjekt. Prøver å si det på en fin måte, at vi liker best å dra på ferie selv uten å være avhengige av andre. «men det er jo så kjekt». «det er jo kjekt å være sammen». «vi har det små koselig». Men det er ikke koselig for oss. Det blir gnisninger, vi er ulike, og når det ligger ting og ulmer og det alltid blir diskusjoner så er det ikke koselig. Å ikke kunne slappe av er ikke koselig og ferie. Mine søsken m.familier og min mor ferierer gjerne sammen, og liker det. Mine søsken har funnet sine måter å takle min mor på, min måte er å trekke meg unna for å beskytte meg selv. Men det ser ut til at de takler det såpass bra at de trives med å dra på ferie sammen. Så jeg sier at det er supert at de trives med å feriere sammen, men at vi ikke ønsker å være med.

-Vi reiste til utlandet en jul, da var det masse spørsmål om hvorfor vi ikke heller var hjemme, kom til familien osv. Ingen positive ting om dit vi skulle, at det hørtes spennende ut eller noe.

Alt hun ikke forstår må forsvares og diskuteres.

Jeg sliter med dårlig selvtillit når mine valg og tanker ikke blir hørt. Jeg blir ikke trodd når jeg sier noe. Min mor sier ting som «men NN, jeg vil jo bare ditt beste» «men snille NN, jeg er bekymret for deg» og «men NN, du misforstår meg». Typiske uttalelser fra min mor. Det er alltid jeg som misforstår i følge henne, uansett hvor mange sårende ting hun sier. Det gjør at jeg får angst, vil helst løpe langt bort. Hvorfor er hun bekymret? Jeg er så sliten av å måtte overbevise om at jeg har det bra med mine valg og mitt liv. Jeg stiller ingen slike spørsmål og krav til verken mor eller søsken. Gjør de ting jeg ikke skjønner de syns er gøy, så tenker jeg at de syns det er gøy, at vi er forskjellige. Og det er helt greit.

Familieselskaper: negative kommentarer blir sagt på finurlige måter. Mellom linjene. Av både min mor og øvrig familie. Som en spøk. Fører til at jeg/vi blir usikker, finner ikke klart svar der og da, går og irriterer meg etterpå at jeg ikke sa klart fra. Må ha klart svar på forhånd. Ting er blitt sagt om meg til min eldste datter, negative ting. Om klesstil osv. Noe som gjør at det er ubehagelig å være sammen med familien min, fordi vi vet de snakker om oss bak ryggen vår. Selv om de sier de ikke gjør det. Vi vet jo det har skjedd, ut fra spørsmål vi får og ting datteren min har sagt. Om de gjør det nå vet jeg ikke, men de har gjort det.

Hva føler jeg i disse situasjonene (kommentarer, diskusjoner med min mor, familieproblemer)?
-føler meg liten, klemt i et hjørne
-angst, strammer seg i magen
-er det telefonsamtale med diskusjon med min mor, koker det i hodet, jeg klarer ikke tenke klart. Hjertet banker, angstlignende følelse. Skjelver/dirrer fordi det går inn på meg. Jeg blir sint, fordi jeg ikke får aksept for det jeg sier. Får bare høre at jeg misforstår. Blir ikke trodd.
-psykisk tappet etterpå
-før familiesammenkomster pleier jeg å gå gjennom alle scenarier i forkant, tenker mye på det, prøver å komme alt i forkjøpet. Blir sliten av dette så enten er jeg på randen når vi kommer, eller så dropper jeg det fordi jeg ikke orker. Kun korte stunder slik at vi kan reise oss og dra om det blir for ubehagelig.

Vil gjerne oppnå:
-slappe av og gi mer faen i forkant av f eks familiesammenkomster
-vite hva jeg skal svare der og da om det kommer stikk/kommentarer
-egentlig vil jeg at vi skal kunne møte familien UTEN at det blir noe negativt. Bare helt vanlig slik andre kan gjøre. At de er interesserte og positive på en normal måte, og ikke bare stiller spørsmål ved ting eller kommer med påstander som vi må forsvare. At de ikke skal mene at de sitter med fasiten. At en bare kan møtes uten forbehold - og være glad på andres vegne.

Dette ble langt. Er det noen som har gode råd? Er det mulig å reparere relasjonen, eller er eneste utvei å fortsette som nå med minst mulig kontakt, og kun for barnas skyld? Hvordan slippe å føle at jeg alltid må forsvare meg? Slippe å bli psykisk tappet etter telefon eller møte? Jeg har alltid bare ønsket at min mor skal være glad i meg for den jeg er, ikke for den hun vil jeg skal være. Og bli akseptert og respektert. Slippe å få diskusjoner for alle ting, og slippe å bli utsatt for hersketeknikker når diskusjonene kommer.
Avatar

Re: Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

jan 29 2018 - 12:08
Kjenner meg igjen i en del av dette. Sender deg en venneforespørsel.
Avatar

Re: Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

jan 29 2018 - 12:16
Hvordan er dine opplevelser, og hvordan takler du situasjonen?
Syns det er vanskelig å vite om og hvordan jeg skal gripe det an, uten samtidig å miste meg selv eller bli psykisk nedbrutt.
Avatar

mor og eldredatter relasjon.

feb 28 2018 - 08:54
Hei. Takk for at du har skrevet innlegget. Jeg har også en slik type mor. Jeg er nå 50 år .Etter å ha prøvd i hele mitt voksne liv har jeg nå gitt opp. Jeg har gått i terapi og fikk høre der at min mor sannsynligvis har vært slik hele sitt liv og evner ikke å forstå. De mangler en type morsinstinkt. De kan oppfattes som veldig snille av mange . Den manglende empatien med å fortsette vennskapet med ex-mannen din , beskylde deg for bruddet etc er totalt mangel på respekt og lojalitet til sine barn. Dette viser hvor langt ned barnet kommer på lista. Kanskje dette blir det neste metoo oppropet, den dagen verden er klar for det. Mødre som ikke ser, ikke vil se ,ikke evner , gjemmer seg bak en forklaring, illojalitet etc. Vigdis Hjort sin bok arv og miljø var veldig fin for meg å lese da med fokus på beskrivelse av moren. Jeg har også tenkt som så at barnebarn skal få ha kontakt med sine besteforeldre. I ettertid har jeg spurt meg selv om dette virkelig var så viktig. Jeg synes du skal være stolt av at du er bevisst din mors negative sider og ikke kopierer det i din egen morsrolle. Stol på deg selv.
Avatar

Re: Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

feb 28 2018 - 09:50
Takk for innspill.
Så trist at det ikke gikk. Jeg har håpet enda om at det skal kunne bli bedre, og prøver å forbedre min selvtillit i forhold til dette slik at jeg kan møte min mor på en annen måte. For at dette kanskje skal kunne endre det fastlåste mønsteret.
Jeg vurderer å snakke med henne om disse tingene en gang, men jeg er ikke klar for det enda.
Du skriver at det er mangel på respekt og lojalitet til sine barn, og det stemmer jo på en prikk. Og det gjør veldig vondt å oppleve dette.
Takk for fine ord. Jeg tror det er viktig å være bevisst slike ting og ikke gjenta det i forhold til egne barn. De fortjener mye bedre.
Avatar

Re: Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

mars 2 2018 - 15:14
Synes du tar opp et gjenkjennbart tema. Jeg har også vokst opp med en mor som alltid stilte kritiske spørsmål til de fleste valg jeg foretok. Hun kritisiserer hva jeg sier, hvordan jeg sier ting, hva jeg er interessert i ,klesvalg, kroppen min, hva jeg spiser mm.

Har gjennom hele oppveksten stadig blitt påmint om hva alle andres barn gjør og hvor vellykkede de er. Jeg og broren min savnet godkjennelse og følelsen av å bli akseptert uten vilkår. Er nå voksen og 41 år og har fortsatt samme forhold. Har flere barn og jeg eksploderte en gang på sommerferie da min mor begynte å kritisere min eldste datter for kroppen hennes. Det tålte hun ikke og gikk rett i forsvarsposisjon som vanlig. Pappa "hang seg på"diskusjonen og jeg tror jeg sjelden har vært så sint. De kjeftet på meg i en halvtime om hvor ufølsom jeg var og at jeg måtte høre på dem.

Moren min bruker å forsvare seg med at hun har rett til å si hva hun mener. Da sier jeg at hun kan tenke hva hun vil, men ALT kan ikke sies. Har i mange år følt at hun "eier" meg. At alt jeg gjør må gjøres på hennes måte, at hun er et slags moralpoliti for gud og hvermann. HUn har sterke meninger om de som går imot henne og tar andre valg enn hun ville gjort.

Mange sårende ord opp igjennom årene, selv om jeg har sagt ifra uendelige ganger at hun sårer meg og at hun kun skaper avstand med hvordan hun oppfører seg. Jeg har det siste året innsett at hun ikke kan forandre seg, det ligger for dypt, men også slått meg til ro med at det er hun som har et problem og ikke jeg.
Kan godt sette meg inn i det du skriver om at du vil at barnebarna skal he god kontakt med besteforeldre. Det ønsker jeg også, men ikke på feil premisser. Det er viktig at hun forstår at det er jeg som er mamma for dem og det er jeg som lager reglene. Ikke lett med relasjonen mor og datter. Det er mye følelser, forventninger og svik og en jevn balansegang. Sårbart. Lykke til videre, skal sende deg noen vibber om bedring
Avatar

Re: Er det mulig å reparere/forbedre relasjon voksen datter og mor?

mars 5 2018 - 12:41
Takk for svar. Setter pris på det. Og selv om det kan arte seg litt forskjellig fra familie til familie, så ligger hele tiden dette til grunn: ønsket om å bli elsket og godtatt uten forbehold. Ikke fordi en gjør det og det, men for den personen man faktisk er. Og som du skriver til sist, Marathon,så er det en veldig sår følelse fordi mor-datter-relasjonen er så nær og tett - men likevel så fjern. Og dette gjør det ekstra sårbart.
Takk for gode vibber. Jeg jobber med meg selv og mine reaksjonsmønstre nå - MEN - jeg føler det er viktig at det ikke går på bekostning av egen integritet. Det skal ikke godtas at sårende ting blir sagt, da holder det ikke at jeg endrer hvordan jeg ser på det, da er jeg nødt til å gi beskjed om at dette er ikke greit. Dette er å tråkke på meg og det finner jeg meg ikke i.
Finne en balansegang der for når jeg skal "gi faen" og ikke ta alt i verste mening, men likevel ikke godta alt som blir sagt. Og jeg tenker at dersom vi som er utsatt for dette sier fra at nå går det for langt, enten det som blir sagt er åpent eller skjult, så kanskje motparten kan få en liten eye-opener. Muligens. Men det kommer an på hvor store skylapper de har.
Til forsiden