Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom i forhold

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom i forhold

juni 12 2020 - 11:26
Jeg er snart i et år samboerskap, med et barn hun hadde fra før. Det var veldig fint i begynnelsen, men på nyåret begynte ting sakte men sikkert å endre seg. Hun stengte seg selv mer inne og ble mer irritabel. Mer oppmerksomhet går til barnet, og jeg får ingenting. Jeg vet at barnet kommer først, slik er det bare antar jeg. Men det er sårt når hun ikke viser på noen måte at hun elsker meg, og heller aldri sier det. Jeg har prøvd lenge å få frem en reaksjon, men jeg får ingenting. Jeg føler meg som en byrde, og at hun egentlig ikke vil ha meg. Hun sier aldri hun elsker meg med mindre jeg sier det først, og noe så enkelt som god natt får jeg ikke.

Det er kommet til et punkt der jeg er begynt å hate ungen fordi alt handler om henne. Jeg får ikke bruke penger på noe jeg ønsker, men samboeren ser ikke noe problem med å bruke 2000 kr på klær til ungen når hun allerede har for mye. Jeg begynner også å tvile på hele forholdet på grunn av at hun stenger meg ute hele tiden, og jeg kjenner det sliter meg ut psykisk
Avatar

Ungen da..

juni 12 2020 - 11:43
Ungen må du da aldri hate! Det er så absolutt ikke ungen sin skyld.. ungen kommer først uansett hvem det gjelder. Men det skal jo finnes en balanse... eller hun bør jo finne en balanse.. sånn st du blir like mye inkludert i den nye familie tilværelsen.

Det er din samboer du må ta dette med på en ordentlig måte!
Hun behøver nok litt veiledning i hvordan man har en relasjon med ikke felles barn, som jeg tror veldig mange trenger...

Fordi det er vanskelig.

En ny tilværelse er vanskelig for de fleste. Hva hun tenker og føler sier hun jo ikke og du kan heller ikke vite det. Men da må man nok lære og snakke sammen.
Kommunikasjon er jo greia.

Jeg som alenemor ser at det er vanskelig. Derfor har jeg bestemt at jeg aldri skal inn i en relasjon som tilskrevet at man bor sammen, rett og slett fordi det er vanskelig når man har vært alene med barn og kunne kombinere to roller i samme hus.

Utenfor huset er noe annet, fordi da er man ikke i den rollen. Det er roller vi tar på oss og de er vanskelige og kombinere.

Men jeg håper dere lærer og snakke sammen, for da løser nok det meste seg.
Masse lykke til!
Avatar

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon

juni 12 2020 - 12:08
Hei :-)

Aller først: Du må aldri tillate deg selv å klandre barnet for hva moren gjør!
Det virker som om du er oppegående og bevisst på dine egne reaksjoner, men for all del - la aldri barnet lide.
Og ta en alvorsprat med samboeren din snarest. Det er dere to som sammen må finne ut av den situasjonen dere står i.

Det er mange ting som kan påvirke. Du skriver f.eks. ikke noe om barnefaren er inne i bildet og evnt hvor mye, jobbsituasjon, annen familie, helse ... (Forventer ikke at du skal utbrodere om det her, men greit å få slått fast at det er mye som påvirker).

Jeg har selv en gang i tiden gått inn i et samboerskap hvor hun hadde et barn. For alle praktiske og emosjonelle betydninger så ble hun mitt eget barn. I dag er hun voksen og står på egne ben, og er fortsatt min datter. Som du skjønner så hadde nok vi også noen ups and downs så jeg kan forstå mye av de følelsene du gir uttrykk for.

Kommunikasjon er alfa omega i ethvert forhold. Både i forhold til dere som samboere og i forhold til barnet. Og barn oppfatter mer og forstår mer enn vi voksne har en tendens til å tro. Så den alvorspraten med samboeren bør du ta. Jo raskere jo bedre. Det kan jo være at det er noe som plager henne som hun ikke har visst hvordan hun skulle ta det opp med deg. Og ikke glem: Det var noe som gjorde at dere valgte å bli kjærester og samboere. Det ligger jo fortsatt i den historien som er bare deres.
Og skulle det være noe som ikke er så hyggelig og det egentlig ikke er noe mer så - vel, da får dere finne en god måte å løse det på.

Jeg begynner å bli "godt voksen" og har vært igjennom litt av hvert. Men troen på at det meste kan løses gjennom ærlige samtaler og ønske om å finne løsninger til det beste for alle har jeg aldri sluttet å tro på. Snarere tvert i mot: For hver dag, hver måned, hvert år som går blir troen på den gode kommunikasjonen bare styrket.

Så snakk sammen :-) Lykke til :-)

Avatar

forstår deg godt

juni 16 2020 - 13:30
Hei

Jeg har hatt en ganske lik situasjon med min nåværende samboer.
Forholdet hans til hans (ene)barn har vært direkte ødeleggende for oss som kjærestepar.
Jeg har selv 2 barn, og jeg har holdt de langt unna kjæresteforholdet. Jeg elsker mine barn og de har en stor plass i livet mitt, men de har ikke noe i 'kjærlighetslivet' mitt å gjøre - det er forbehold meg og min kjærest.

Mange år med frustrasjon og problemer bak meg pga dette. ...føler med deg.
Avatar

Re: Ensom i forhold

juni 28 2020 - 03:09
Jeg har merket spesielt nå i det siste at hun hiver nesten alt ansvaret over på meg, så hun kan leve tilnærmet barnløs, og kan få fred mens jeg må ta meg av barnet hele tiden. Det virker som om jeg er permanent barnevakt, for når jeg spør om en pause så jeg kan slappe av blir det sure miner.

Jeg prøvde å snakke med henne om problemene våre, men ble bedt om å tie stille fordi jeg overtenkte for mye. Jeg har ikke noe imot barnet egentlig, men jeg kjenner det blir for mye iblant og blir irritert, og får da kjeft. Jeg lurer av og til på hvorfor jeg gidder alt dette, men jeg elsker samboeren fortsatt, og ønsker å få et bedre samliv, men jeg sitter igjen med følelsen av at det er min feil at ting er går så galt selv om jeg vet at det er like mye begge sin feil hvis ikke mer hennes alene.
Til forsiden