Jeg har hatt et komplisert forhold til mamma størsteparten av mitt liv. Hun oppdro meg alene, økonomien var dårlig, hun strevde med å få endene til og møtes... Og hun hadde dype depresjoner og en angst hun desverre førte over på meg. Mamma var redd så mye, og hun oppførte seg til tider slik at det var vanskelig å forholde seg til henne.Allerede som veldig liten skjønte jeg at hun ikke var som andre mammaer. Jeg fikk masse kjærlighet og mamma satte meg alltid først, men hun var skiftende i humøret,lunefull og veldig tung psykisk. Hun sov til langt på dag,var ofte så nedfor at hun bare stirret tomt ut i lufta... Og det ble mange ydmykelser foran vennene mine... Jeg følte meg så annerledes i oppveksten. Selv om det er fryktelig vondt å ta innover seg, så har jeg vært flau av henne. Hun har alltid hatt noe ukontrollerbart og hysterisk over seg, og jeg opplevde så mange ganger at folk lo av henne. Jeg skammet meg veldig over denne annerledesheten, og desverre ble skamfølelsen med meg inn i voksen alder.Jeg mistet rett og slett litt respekten for mamma og har hatt store problemer med å forholde meg til henne. Det har vært enklest å holde henne litt på avstand. Vi har hatt kontakt hele tiden, men jeg har, hvor vondt det enn er å innrømme det, ikke inkludert henne i livet mitt slik jeg vet jeg burde gjort. Vi har møttes sporadisk,men kontakten har i hovedsak foregått via sms. Og det har liksom vært enklest å skyve henne bort.
Så, for noen dager siden, ringer mamma og forteller at hun er alvorlig syk. Og da knekker jeg sammen... I etterpåklokskapens lys ser jeg at mamma gjorde så godt hun kunne utifra de ressursene hun hadde, og jeg vet at jeg vil bebreide meg selv så lenge jeg lever... Jeg er voksen, jeg burde vært der for henne, tatt meg av henne. Jeg har latt mamma sitte alene i en liten leilighet år ut og år inn... Fordi det har vært enklest sånn. Det er så grusomt å tenke på og det finnes ingen unnskyldning for måten jeg har vært på.
Jeg har nå tatt mamma hjem til oss, hun skal få være her den tiden hun har igjen. Og jeg sørger for at hun har det fint, jeg ser hun setter pris på det.Men det tapte får vi aldri tilbake... Det er ubeskrivelig vondt å føle på at det er forsent. Men nå kjenner jeg hvor glad jeg er i mammaen min.Jeg føler meg som verdens verste menneske. Tiden vi mennesker har sammen er dyrebar.

Jeg vil bare si at du ikke er et dårlig menneske. Det er antagelig ikke mammaen din heller. Vil at du skal huske at du som liten hadde det veldig uforutsigbart og det var mye du manglet som du trengte. Så tenker at du har beskyttet deg selv i mange år og det er fullt forståelig.
Samtidig skjønner jeg at du synes det er leit med alle de årene du har mistet med mammaen din. Synes du er veldig tøff som velger å ta henne til deg. Da kan du gjøre den siste tiden fin både for deg selv og for henne.

Bare noen tanker fra meg!
Klem

Det var gode ord som varmet veldig i en vanskelig tid. Tusen, tusen takk til deg!
Klem

Fine deg og din mor!Lett å vare etterpåklok ,men der og da var du yngre ,mindre erfart og mindre klok på livet.Der og da , har du prøvd holde deg positiv og beskytte deg selv for smerten å se mamma syk og hjelpeløsheten å ikke kunne forandre det har sikkert gjort du følte for å ta avstand! Det er nå veldig trist å høre det er slutt en dag..og helt forståelig du tenker tilbake.Men nå har du mor under din tak og gir tilbake det du har lært fra henne:omsorg og kjærlighet!:):)Med glede og redsel og tårer..men det er vakkert du er der for henne og det som har skjedd er ingens feil ..fordi ingen er mester på livet i forveien.Man lærer imens man modnes og lever og noen ganger livet gir oss lekser..men ingen slipper lekser i livet!Nyt så godt dere kan den tiden ,det er tiden for uforglemmelige stunder. Dere to er ankeret og skipet som aldri forliser men ankrer i dyp kjærlighet!

Tusen takk for nydelige ord❤️

Nå ble jeg så trist Du prøvde ditt beste når du var liten og det gjorde nok moren din også.Du må ha forferdelig skyldsfølelse for den tiden dere ikke får igjen men husk det viktigste er at dere er sammen nå.Dere kan skape minner nå,Dere kan holde sammen den tida igjen.Jeg har jo ofte skrevet når folk klaget på sine foreldre el barn Husk at en dag kan du angre man har de søsken man har og de foreldre man har og da har jeg fått høre om at jeg beskylder men det er netopp slike ting som dette som kan føre til og da får man det forferdelig.Du var jo barn ting var uforutsigbare og din mor syk så dette er ingens skyld selv om jeg kan tenke meg at du har skyldsfølelse men ikke bruk den tida på det nå.Bruk den tida dere har sammen på en best mulig måte.Din mor vet du elsker henne uansett.Håper også folk lærer noe her av slike historier som dette når de skriver hvem de har kuttet ut.Jeg ble kjempe trist på vegne av deg og din mor men bruk tida dere har sammen og håper hun får mye ting mot smerter.og tenker det kan være bra for deg kanskje å få dette ut foran moren din hvor forferdelig det er slik at det blir lettere for deg og for henne.Bruk tida dere har for den er dyrebar.Vis hverandre kjærlighet og skap minner og åpenhet.mange klemmer.

Ikke bruk tiden dere har sammen til å føle skyld og føle deg forferdelig.Du er ikke forferdelig menneske.Jeg syns faktisk du er veldig empatisk.Bruk den tiden sammen så godt dere kan og vis kjærlighet og klemmer.Dere får ikke tiden tilbake nei men dere må gjøre det dere kan nå.Håper dere har støtte av andre rundt både du og hun.Jeg ble trist av å lese om dette og kan ikke forestille meg hvor ille det føles.Tenker på dere begge og absolutt flere her som burde fått med dette og lære noe av det.Jeg tenker både på deg og mammaen din og vit du ikke er forferdelig menneske.Dere får det fint nå.