Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En dag er det forsent...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En dag er det forsent...

april 8 2020 - 02:21
Jeg har hatt et komplisert forhold til mamma størsteparten av mitt liv. Hun oppdro meg alene, økonomien var dårlig, hun strevde med å få endene til og møtes... Og hun hadde dype depresjoner og en angst hun desverre førte over på meg. Mamma var redd så mye, og hun oppførte seg til tider slik at det var vanskelig å forholde seg til henne.Allerede som veldig liten skjønte jeg at hun ikke var som andre mammaer. Jeg fikk masse kjærlighet og mamma satte meg alltid først, men hun var skiftende i humøret,lunefull og veldig tung psykisk. Hun sov til langt på dag,var ofte så nedfor at hun bare stirret tomt ut i lufta... Og det ble mange ydmykelser foran vennene mine... Jeg følte meg så annerledes i oppveksten. Selv om det er fryktelig vondt å ta innover seg, så har jeg vært flau av henne. Hun har alltid hatt noe ukontrollerbart og hysterisk over seg, og jeg opplevde så mange ganger at folk lo av henne. Jeg skammet meg veldig over denne annerledesheten, og desverre ble skamfølelsen med meg inn i voksen alder.Jeg mistet rett og slett litt respekten for mamma og har hatt store problemer med å forholde meg til henne. Det har vært enklest å holde henne litt på avstand. Vi har hatt kontakt hele tiden, men jeg har, hvor vondt det enn er å innrømme det, ikke inkludert henne i livet mitt slik jeg vet jeg burde gjort. Vi har møttes sporadisk,men kontakten har i hovedsak foregått via sms. Og det har liksom vært enklest å skyve henne bort.
Så, for noen dager siden, ringer mamma og forteller at hun er alvorlig syk. Og da knekker jeg sammen... I etterpåklokskapens lys ser jeg at mamma gjorde så godt hun kunne utifra de ressursene hun hadde, og jeg vet at jeg vil bebreide meg selv så lenge jeg lever... Jeg er voksen, jeg burde vært der for henne, tatt meg av henne. Jeg har latt mamma sitte alene i en liten leilighet år ut og år inn... Fordi det har vært enklest sånn. Det er så grusomt å tenke på og det finnes ingen unnskyldning for måten jeg har vært på.
Jeg har nå tatt mamma hjem til oss, hun skal få være her den tiden hun har igjen. Og jeg sørger for at hun har det fint, jeg ser hun setter pris på det.Men det tapte får vi aldri tilbake... Det er ubeskrivelig vondt å føle på at det er forsent. Men nå kjenner jeg hvor glad jeg er i mammaen min.Jeg føler meg som verdens verste menneske. Tiden vi mennesker har sammen er dyrebar.
Avatar

Hei Moni1980

april 10 2020 - 13:56
Jeg vil bare si at du ikke er et dårlig menneske. Det er antagelig ikke mammaen din heller. Vil at du skal huske at du som liten hadde det veldig uforutsigbart og det var mye du manglet som du trengte. Så tenker at du har beskyttet deg selv i mange år og det er fullt forståelig.
Samtidig skjønner jeg at du synes det er leit med alle de årene du har mistet med mammaen din. Synes du er veldig tøff som velger å ta henne til deg. Da kan du gjøre den siste tiden fin både for deg selv og for henne.

Bare noen tanker fra meg!
Klem
Avatar

Re: En dag er det forsent...

april 10 2020 - 15:15
Det var gode ord som varmet veldig i en vanskelig tid. Tusen, tusen takk til deg!
Klem
Avatar

Re: En dag er det forsent...

april 30 2020 - 12:33
Fine deg og din mor!Lett å vare etterpåklok ,men der og da var du yngre ,mindre erfart og mindre klok på livet.Der og da , har du prøvd holde deg positiv og beskytte deg selv for smerten å se mamma syk og hjelpeløsheten å ikke kunne forandre det har sikkert gjort du følte for å ta avstand! Det er nå veldig trist å høre det er slutt en dag..og helt forståelig du tenker tilbake.Men nå har du mor under din tak og gir tilbake det du har lært fra henne:omsorg og kjærlighet!:):)Med glede og redsel og tårer..men det er vakkert du er der for henne og det som har skjedd er ingens feil ..fordi ingen er mester på livet i forveien.Man lærer imens man modnes og lever og noen ganger livet gir oss lekser..men ingen slipper lekser i livet!Nyt så godt dere kan den tiden ,det er tiden for uforglemmelige stunder. Dere to er ankeret og skipet som aldri forliser men ankrer i dyp kjærlighet!


Til forsiden