Hei.
Jeg har vore gift i 7 1/2 år og vore i lag med kona mi i 12 år. Vi har hus og har ei datter på 4 snart 5 år.Vi sliter veldig om dagen. For cirka 3 veke siden kom kona til meg og sa at hun ikke var sikker om hun elske meg nok. Og det kom litt som et sjokk for meg. Vi bor no ilag som venna uten noe form for kjærlighet for ho ville kjenne litt på det uten nærkontakt for kjenne om hun savne det. Vi var i terapi fra november ifjor til mars iår då jeg måtte jobbe mye med meg selv for kona mi følte seg mer som kone og mor enn som enkel person, ho ville at jeg skulle gjør mer ting hjemme og ho ville ha litt mer tid til å finne på ting selv og slikt. I tillegg har jeg ofte i diskusjoner og krangler sagt feil ting som såret hun. Mulig et sinneproblem. Dette forsto jeg og følte jeg snudde meg opp ned for å fikse ekteskapet og hjelpe hun.Jeg elsker jo trossalt den dama. Og hadde ingen problem med å gjøre det. Følte jeg fikk blant annet sinneproblemet veldig bra til. Så hadde vi det mye bedre fra mars etter terapi til no for 4 uke siden. Då var jeg veldig sliten pga kona hadde en operasjon då hun fjernet livmor og låg på sjukehuset i 2 uke hvor jeg styrte alt hjemme alene samtidig var det ufattelig travelt på jobb. I denne sammenhengen mistet jeg "fatningen" en gang. Ho var i byen der jeg jobber med dattera mi for å fare på leikeplass. Når jeg dro en tur ut av jobben min såg jeg at bilen vår som hun kjørte sto parkert med bilen på. Når jeg oppdaget dette visste jeg at de allerede ha vore her i cirka 2 timer så når jeg konfronterte hun glap jeg ut "sjønner faan ikke at du har lappen" det tok hun veldig sårende. Noe jeg då ikke forsto at hun tok slik. Jeg føle på en måte at dette var utløseren til at vi havnet der vi er nå. Men nå til det egentlige spørsmålet om emosjonelt utroskap. Helgen etter situasjonen stakk kona og dattera mi til svigermor mi over helgen. Når jeg sendte en melding til kona dagen de kjørte om vi har det greit igjen etter den situasjonen svarte hun at hun ikke vet heilt men skal bli godt å være aleine et par daga. Noe som fikk meg til å innse at situasjonen var verre enn jeg trudde. Den samtalen jeg snakket om då kona fortalte meg om ho var usikker på følelsene sine skjedde når de kom hjem etter den turen. Og jeg ble helt fra meg. Dagen etter var kona mi hos en kollege fra jobb som er kompisen hennes. Jeg satt då hjemme med hodet i full spinn av tanker og såg ipaden til dattera mi som også er koblet til iphone til kona. Og der såg jeg et skjermbilde av en snapchat samtale med denne kollegen fra jobb. Denne samtalen var fra helgen hun var hos mor si. Jeg såg desverre ikke hva hun skrev men jeg såg hva han svarte. Og klarte å forstå at hun har snakket med han dypt om forholdet vårt. Og han svarte ikke på en sånn måte "prøv å fiks forholdet" det var heller sånn "du har gidd det så mange sjangser, du klare å gå fra han,jeg er her for deg" noe jeg følte var veldig toxic og skrive til ei som er veldig usikker på tankene og følelsene sine. Så starte å tenke om hun ha fått følelse for noen andre men det sier hun hun ikke har. I dag fant jeg ut at de 2 har en snapstreak på 66 daga. Og hun har vore flere ganger på besøk hos han men det har hun kommunisert åpent om.
Så er dette noe form for emosjonelt utroskap? Ho trekke seg unna meg, sier hun må finne ut av ting selv men samtidig snakke hun tydligvis veldig mye om forholdet vårt til denne kollegen. Og eventuelt hvordan skal jeg håndtere det? Skal jeg snakke med hun om det nå eller vil det være feil tidspunkt med tanke på hvor vi er akkurat no og det vil berre skyve hun enda lenger vekk fra meg


Litt til om denne kollegen. Han ble spontant dumpet i fjor av kjæresten sin og kona mi var som støtten for han. Når vi hadde en fest hjemme i fjor var han hos oss også. Han satt at med kona mi hele kvelden og utover kvelden startet han også å ta ho på låret og heile endte med at de låste seg inne på badet. Når jeg såg dette gjekk jeg på utsiden og såg innpå badet og de sto og ga hverandre en klem og snakket. Jeg ble så forbannet at jeg gjekk meg en tur. Når jeg kom tilbake beklaget kona så ufatteli masse og vi ordnet opp i dette. Samtidig snakket jeg også med denne kollegen og han beklaget så mye og det var aldri meiningen at jeg skulle oppfatte situasjon slik.

Så dette er mitt problem om dagen og hodet går ufattelig mye rundt

Kan godt skjønne at du tenker mye.
Høres ut som om du og din kone har ulik kommunikasjonsstil.
Tenker at dersom hun hadde sagt dette til deg, det med lappen, hadde du kanskje blitt skikkelig irritert og svart noe lignende tilbake og vært ferdig med det liksom.
Mens hun virker å ta ting innover seg og ikke klare å kommunisere ting ut til deg.

Kjenner meg igjen i kommunikasjonsstilen til din kone da. Og mener ikke å dømme noen her.

En vil jo kanskje falle tilbake til gamle mønster når en opplever mye stress. Så det vil kanskje ikke bli helt perfekt kommunikasjon fra din side hele tiden. Men det kan være at din kone tenkte at nå når dere hadde gått i terapi ville det bare gå opp og fram liksom og derfor ble veldig usikker/tankefull når hun opplevde denne gamle måten å kommunisere på fra din side.

Skjønner at du er usikker på denne kollegaen til din kone, hadde kanskje føltes litt bedre dersom det var en kvinne og ikke en mann?
Selv om det med at hun bør gå fra deg uansett ville vært vanskelig å vite at noen sa til din kone.

Om du skal snakke med din kone...
Da må du kanskje fortelle det med iPaden?
Da kan det jo være hun føler seg overvåket og at det gjør ting verre mellom dere.
Og hun virker jo å unngå deg og ikke ville snakke med deg så kanskje vanskelig å få til en samtale med henne?

Men hvordan håndterer det i tilfelle..
Det hadde vært fint for deg dersom du også hadde noen å snakke med om dette. Noen som kunne være der for deg i denne situasjonen. For jeg tenker da at du heller skulle satset på å ligge lavt i terrenget. Heller enn å konfrontere henne gjøre massevis av det din kone setter pris på at du gjør. Gi henne mye positiv oppmerksomhet. Men dette ville da kanskje vært litt vanskelig uten å ha noen du kunne snakke med, om hvordan du har det. Hva du tenker og føler i forhold til situasjonen siden dette med kollegaen, forståelig nok, gjør deg usikker.

Det er jo noen dager siden du skrev dette. Hvordan går det iforhold til denne situasjonen? Kanskje det enten har skjedd noe positivt (hadde vært veldig fint) eller evt at noe har forverret seg?