Hei dere,

I møte med flere psykologer har de ofte nevnt at jeg enten har PTSD lignende symptomer, eller at det jeg beskriver favner under kompleks PTSD. Min storesøster som jeg har vokst opp med har fått diagnosen kompleks PTSD, så vi har jo vokst opp under samme miljøpåvirkninger. Men hun har mye tydeligere «flashbacks» og mareritt.
I det siste året har jeg forøvrig hatt en del mareritt, men jeg har aldri opplevd visuelle flashbacks. Det jeg derimot har opplevd er ganske tydelig og kraftige emosjonelle flashbacks. Dette er et symptom som er mye mer brukt i USA og spesielt i sammenheng med kompleks ptsd. Nå er vel KPTSD en diagnose i DSM-5 men kun en foreslått diagnose i ICD-11. Jeg vet at det er ulikt blant psykologer, og flere bruker denne diagnosen likevel.
Spørsmålet er, jeg skal i januar i behandling hos DPS.. jeg har mange andre angstdiagnoser som jeg føler ofte har kommet først i rekken fordi det hemmer meg mest. Men jeg VET at alt dette bunner i relasjonelle traumer og dette er noe jeg overdrevent reagerer på som utløser angst, selvkritikk etc etc.
Jeg har begynte å skjønne at dette er nettopp emosjonelle flashbacks.
Hvis det er noen der ute som har KPTSD som kan gi meg tips om hvordan jeg skal ta dette opp med psykologen? Det er jo dessverre slik at når du har diagnosen på papiret, det er da du får den hjelpen du trenger.

Nei, det er ikke slik at det er diagnosen på papiret som avgjør hvilken hjelp du får. Du har rett på den hjelpen du har behov for uavhengig av diagnose. Kontakt Pasientombudet dersom du har spørsmål om dette.

Det er ikke en selvfølgelig rett hjelp til rett tid heller og hverken en diagnose eller symptombilde kan definere hvem du er og hvordan du utvikler deg....Kunnskap som du selv kan skape om hjernen ,hvordan bruke strategier å bygge deg opp,akseptere fortiden som fortid ,uten å være for bitter fordi den eier din ulykke isteden av lykke.Den ikke kan forandres men likevel kan du vokse sterk og lykkelig ..Ingen symptombilde og diagnose skal ta overtaket på deg og definere hvem du er nå og hvem du vil bli og dine drømmer for fremtiden..Det gjøres feil ..alle mennesker gjør feil..foreldre eller ikke..tom i psykisk helsevern (les boken Et brev til ministeren av Tor Øystein Vaaland ved psykiskhelsevern og møte med pårørende),se i media det dukker opp mange ting som belyser at det er mangler.(Sverre Varhaug saken,se på barnastrygghet sine sider ,se på de siste gjennoptatte store drapssaker på barn som ble ikke godt nok etterforsket da)..osv...ingen er feilfri...Man lærer hele tiden ..og livet er ikke statisk og bastant ..bestemt ..men dinamisk og i kontinuerlig forandring....En mørk sky idag kan bli solskinn imorgen...Hvor vi fører i livet har med hvordan vi lærer å takle følelsene og finne balansen som gir oss nok ro og tillit for utvikling..Og det kommer ikke av seg selv uansett for ingen..Alle mennesker mer eller mindre må lære seg å leve i nuet med sin følelsesregister og bruke strategier å komme ovenpå og ikke la seg drevet av følelser..uten å bruke rasjonalitet i harmoni .Tenk på folk som opplever krig,har opplevd holocaust..og likevel mange mennesker som har klart å bygge seg et verdig liv....og har dratt masse klokskap og visdom av smerten..Utvikling finnes mest fra smerte og man blir kjent med seg selv..best i sånne stunder og....Synd at det er sånt men jeg tror det er en sannhet i det.. Lykke til og vær sikker det kommer å gå bra selvom gjennom smerte..Du er den som er kapteinen i ditt liv nå..og med bevist arbeid med deg selv og kunnskap hvordan..gjennom terapi og selv læring ..på you tube for eks..da kommer du å ha det bra og ha mye visdom med deg videre.Lykke til.:) Husk at du er en vinner..ikke et offer..du eier din lykke nå..og skaper din lykke med kunnskap om hjernen og strategier hvordan.Bitterhet eier din energi hvis du ikke gi slipp på fortiden ...Den beste terapien er at du lærer å akseptere at fortid er fortid ,alle mennesker gjør så godt de kan utifra sineforutsetninger og livssituasjon..Du forteller ingenting om hva miljøpåvirkning kan ha skapt vondt ..La ikke deg bare bastant dratt i den bane..en ny mamse..for ingen kan likevel ta plassen til din biologiske mor..Er det bare mor som er «syndebukken»?Hva livssituasjon og traumer har din mor hatt..hvem har hun hatt rundt som støtte ..osv..Ting er ikke bare svart og hvit og idag med for mye psykologisering og analysering ..kan dyrkes for mye fientlighet i mellommenneskelige relasjoner og vanlige menneskelige feil som foreldrer og systemet og kan gjøre (der jobber også ikke feilfrie mennesker) blir for mye analysert og kritisert...Samfunnet idag er og vanskligere ..folk er opptatt med seg og sitt ,selvrealisering tar mer plass en omsorg og medmennesklighet mellom mennesker .De som havner i kriser og har mindre nettverk er mer avhengig av hjelp fra det offentlige.Selvom intensjoner er gode..det er og mange store feil som gjøres..der jobber og ikke feilfrie mennesker..og der er det flere kloke hoder å hjelpe hverandre å tenke en løsning og likevel gjøres feil..En mor aleine kan ikke være perfekt etter boken heller..i kriser alle gjør feil ,mennesker er ikke feilfrie.Da skal ikke bare foreldrer lastes hele tiden..vi alle er avhengig av hjelp og medmennesklighet i kriser..Virkeligheten viser ..en mer nyansert bilde av hjelpen som ytes rett hjelp til rett tid..er absolutt ikke en selfølge ,..iHverken foreldrer eller de hjelpere i systemet er feilfrie og det har og vært fagfolk som har påpekt det (artikkel i NPF om det ,om lite hjelp og veiledning for foreldrer i krise ,imens det praktiseres mye hjelp til fosterforeldre for eks..artikkel i NPF) .Finn en balanse og aksepter også at foreldrer er mennesker med feil ,og de har og positive sider ikke bare feil og lær deg se de gode sidene og at alle mennesker prøver gjøre så godt de kan utifra egne forutsetninger ..En vakker dag kommer du selv å bli mor og ..se selv at du kan aldri være feilfri...fordi ingen er det ....Masse lykke til!:)

ja det er faktisk slik
legene benekter det
men jeg har selv erfart det
diagnosen på papiret
har sykt mye å si
etter jeg fikk en tung diagnose
tok de meg mer på alvor liksom
det var som de mer så behovet
og at jeg mer forsvarte min plass
skulle ikke vært sånn men :(