Hei!

Jeg har nettopp blitt diagnostisert med Borderline(emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse). Men jeg synes det er litt vanskelig å virkelig stole på om denne diagnosen er rett for meg, da det nå er snakk om medisinering.

Derfor lurer jeg litt på hvordan andre med denne diagnosen opplever den? Hvordan er det for dere? Og har medisiner, (isåfall hvilke?) hjulpet? (Jeg har hørt mye bra om Lamictal(stemningstabiliserende, epileptikum) og vil gjerne prøve den, men er veldig skeptisk til antidepressiva)

For meg så har jeg i grunnen hele livet aldri helt klart å ha det ordentlig bra. Jeg har alltid slitt mye med eget selvbilde og overanalyserer med seg og også andre mye. Veldig mye tankespinn som går på hvem jeg er, hvorfor jeg er som jeg er, om andre liker meg osv. Har også hadd et veldig jag etter å ha en kjæreste, en som kan være der for meg og være glad i meg. Være min nærmeste støttespiller. Bare noen viser litt interesse for meg, så har jeg lett for å bli forelsket, og har inngått flere forhold som ikke har vært bra for meg og mine behov. Men uansett, så klarer jeg som regel ikke å løsrive meg fra forholdet. Angsten for å bli forlatt er veldig stor. Er veldig lite glad i å være alene.

Jeg har også et veldig behov for å skal snakke ut om ting. Spesielt om jeg føler avvisning eller får en følelse av at kjæresten er feks. sint. Da kjenner jeg det brer seg en ekkel følelse i hele meg som jeg ikke får roa, med mindre jeg får bekreftelse på at det går bra. Jeg er også veldig sensitiv på stemninger og hvordan ting er rundt meg. Jeg har også store problemer med å regulere følelsene i kjæresteforhold. Blir sint/hysterisk frustrert, får selvmordstanker, blir deprimert, hater meg selv.

Med venner har jeg i grunnen alltid fungert helt fint, har mange venner og ingen av de skjønner helt at jeg har fått denne diagnosen. For de har ikke sett de sidene av meg.

Jeg skal også starte opp med gruppeterapi på sikt, og hører veldig mye bra om dette også. Men poenget mitt er litt, kan stemningsstabiliserende medisin også hjelpe mot borderline og de problemene jeg opplever? Erfaringer anyone? Er ikke det mer for bipolare som er vekslende maniske og depressive?

Som en liten konklusjon, så kan man vel si at jeg opplever meg selv som ekstremt sårbar, om jeg blir såret så blir jeg så inderlig såret. Sorg føles så intenst vondt, og kan fort ende i depresjon. Samtidig, så føler jeg meg nesten rusa om jeg er glad. Det er en kjempedeilig følelse(men det er vel kanskje ikke helt unormalt).

Har også masse angstplager, generell angst og panikkangst.

Håper på svar.

"For meg så har jeg i grunnen hele livet aldri helt klart å ha det ordentlig bra. Jeg har alltid slitt mye med eget selvbilde og overanalyserer med seg og også andre mye. Veldig mye tankespinn som går på hvem jeg er, hvorfor jeg er som jeg er, om andre liker meg osv"

Nå er jeg litt nede igjen men følte denne traff meg ganske bra!

Jeg opplever også meg selv som ekstremt sårbar, så inderlig såret. Sorg føles så intenst vondt, og kan fort ende i nedstemthet.

Jeg har også en tendens til å overtenke! Klarer ikke slippe meg løs!

Kan gjerne snakke om det, det er godt å ikle være alene om det !

Hei! Vil ikke anbefale deg medisiner. Det er følelsene dine du må bli kjent med og lære deg og akseptere at du er den du er. Så enkelt, men så vanskelig. Har selv diagnosen, prøvd medisiner som ikke har fungert. Det som har fungert for meg er en terapaut jeg stolte på og gruppe.

Har slitt veldig med spes aggresjon, overfølsom, rastløs etc.
Jeg bruker medisiner fast og har brukt det i snart 30 år. Det fungerer veldig bra for meg, men en kan bli platt, vanskelig å føle glede feks. Men det er bedre enn å fare opp i et voldsomt sinne og la det gå utover de som måtte være ved siden av meg.
Jeg bruker noe som heter Cymbalta og da 120 mg pr dag.
Lamictal er noe jeg ikke ønsker å bruke, har fått forespørsel om den selv. Har ei venninne som har prøvd den og hun responderte ikke godt på den.
Spør heller om andre, vi alle reagerer forskjellig på samme typ medisin.
Alt er opp til deg.
Å leve med Borderliner er ikke enkelt og skal ihvertfall ikke brukes som en unnskyldning for at en kan reagere slik en kan gjøre noen ganger. Det er kun en forklaring får en selv slik at selv skjønner hvorfor.

Vent med medisiner, prøv samtaleterapi og gruppeterapi først!

Fastlegen min sa atte emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse bare går utover familien (dem aller nærmeste) som barna og kjæresten. Du får den i ung alder (19-20 åra) så den har du nok hatt lengee. Jeg fikk den fordi oppveksten min var dritt. Barnevernet tar dattera mi å nå siden venninna mi sendte ei bekymringsmelding. De sier atte jeg problemmatiserer oppførselen min å. Veit ikke hva jeg skal tro.