Hei!

Jeg har nettopp blitt diagnostisert med Borderline(emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse). Men jeg synes det er litt vanskelig å virkelig stole på om denne diagnosen er rett for meg, da det nå er snakk om medisinering.

Derfor lurer jeg litt på hvordan andre med denne diagnosen opplever den? Hvordan er det for dere? Og har medisiner, (isåfall hvilke?) hjulpet? (Jeg har hørt mye bra om Lamictal(stemningstabiliserende, epileptikum) og vil gjerne prøve den, men er veldig skeptisk til antidepressiva)

For meg så har jeg i grunnen hele livet aldri helt klart å ha det ordentlig bra. Jeg har alltid slitt mye med eget selvbilde og overanalyserer med seg og også andre mye. Veldig mye tankespinn som går på hvem jeg er, hvorfor jeg er som jeg er, om andre liker meg osv. Har også hadd et veldig jag etter å ha en kjæreste, en som kan være der for meg og være glad i meg. Være min nærmeste støttespiller. Bare noen viser litt interesse for meg, så har jeg lett for å bli forelsket, og har inngått flere forhold som ikke har vært bra for meg og mine behov. Men uansett, så klarer jeg som regel ikke å løsrive meg fra forholdet. Angsten for å bli forlatt er veldig stor. Er veldig lite glad i å være alene.

Jeg har også et veldig behov for å skal snakke ut om ting. Spesielt om jeg føler avvisning eller får en følelse av at kjæresten er feks. sint. Da kjenner jeg det brer seg en ekkel følelse i hele meg som jeg ikke får roa, med mindre jeg får bekreftelse på at det går bra. Jeg er også veldig sensitiv på stemninger og hvordan ting er rundt meg. Jeg har også store problemer med å regulere følelsene i kjæresteforhold. Blir sint/hysterisk frustrert, får selvmordstanker, blir deprimert, hater meg selv.

Med venner har jeg i grunnen alltid fungert helt fint, har mange venner og ingen av de skjønner helt at jeg har fått denne diagnosen. For de har ikke sett de sidene av meg.

Jeg skal også starte opp med gruppeterapi på sikt, og hører veldig mye bra om dette også. Men poenget mitt er litt, kan stemningsstabiliserende medisin også hjelpe mot borderline og de problemene jeg opplever? Erfaringer anyone? Er ikke det mer for bipolare som er vekslende maniske og depressive?

Som en liten konklusjon, så kan man vel si at jeg opplever meg selv som ekstremt sårbar, om jeg blir såret så blir jeg så inderlig såret. Sorg føles så intenst vondt, og kan fort ende i depresjon. Samtidig, så føler jeg meg nesten rusa om jeg er glad. Det er en kjempedeilig følelse(men det er vel kanskje ikke helt unormalt).

Har også masse angstplager, generell angst og panikkangst.

Håper på svar.

"For meg så har jeg i grunnen hele livet aldri helt klart å ha det ordentlig bra. Jeg har alltid slitt mye med eget selvbilde og overanalyserer med seg og også andre mye. Veldig mye tankespinn som går på hvem jeg er, hvorfor jeg er som jeg er, om andre liker meg osv"

Nå er jeg litt nede igjen men følte denne traff meg ganske bra!

Jeg opplever også meg selv som ekstremt sårbar, så inderlig såret. Sorg føles så intenst vondt, og kan fort ende i nedstemthet.

Jeg har også en tendens til å overtenke! Klarer ikke slippe meg løs!

Kan gjerne snakke om det, det er godt å ikle være alene om det !

Hei! Vil ikke anbefale deg medisiner. Det er følelsene dine du må bli kjent med og lære deg og akseptere at du er den du er. Så enkelt, men så vanskelig. Har selv diagnosen, prøvd medisiner som ikke har fungert. Det som har fungert for meg er en terapaut jeg stolte på og gruppe.

Har slitt veldig med spes aggresjon, overfølsom, rastløs etc.
Jeg bruker medisiner fast og har brukt det i snart 30 år. Det fungerer veldig bra for meg, men en kan bli platt, vanskelig å føle glede feks. Men det er bedre enn å fare opp i et voldsomt sinne og la det gå utover de som måtte være ved siden av meg.
Jeg bruker noe som heter Cymbalta og da 120 mg pr dag.
Lamictal er noe jeg ikke ønsker å bruke, har fått forespørsel om den selv. Har ei venninne som har prøvd den og hun responderte ikke godt på den.
Spør heller om andre, vi alle reagerer forskjellig på samme typ medisin.
Alt er opp til deg.
Å leve med Borderliner er ikke enkelt og skal ihvertfall ikke brukes som en unnskyldning for at en kan reagere slik en kan gjøre noen ganger. Det er kun en forklaring får en selv slik at selv skjønner hvorfor.

Vent med medisiner, prøv samtaleterapi og gruppeterapi først!

Fastlegen min sa atte emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse bare går utover familien (dem aller nærmeste) som barna og kjæresten. Du får den i ung alder (19-20 åra) så den har du nok hatt lengee. Jeg fikk den fordi oppveksten min var dritt. Barnevernet tar dattera mi å nå siden venninna mi sendte ei bekymringsmelding. De sier atte jeg problemmatiserer oppførselen min å. Veit ikke hva jeg skal tro.

Hei.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er heftig. Har også emo ustab., ptsd, og mye angst.

Jeg tror veldig mange av oss med denne diagnosen har traumatiske bakgrunner gjennom oppveksten,enten helt eksplisitte, eller mer skjulte hvor vi ikke har blitt sett, speilet, bekreftet, tatt vare på, få ta plass osv. Dermed er alle følelser kaos – vi har ikke lært at de er verdifulle og vi er redde for dem. Vi vet ikke helt hvordan vi skal deale med dem, vi er vant til å tenke at vi er til bry, vant til å føle oss alene.
(Jeg mener ikke å generalisere totalt, forstår selvfølgelig at det er individuelle ulikheter. Men det virker på meg som det er noe felles, noe som dette. )

Dessverre tror jeg ikke det finnes noe som hjelper i seg selv, som medisiner. Jeg tror mange av oss må gå på medisiner i perioder. Man må gjøre det man må gjøre, liksom! Om angsten eller depresjonen er for farlig stor. Når vet bare en selv og legen. Om man er veldig syk må man redde seg selv helt akutt.
Men jeg tror ikke medisiner fjerner dette... fordi det gjør ikke noe med årsakene, og derfor tror jeg det er bra å la være i perioder man er frisk nok, (Eller kanskje aldri ta medisiner). Tørre å kjenne på hva som skjer.... Gjennom følelsene sine. Tørre å la de komme, prøvde å forstå dem og hva de kommer av, og så være god mot seg selv. Da trenger man støtte, som en psykolog.

Dette tar tid. Det er beintøft. Det er skikkelig hard kamp. Men jeg tror det sakte men sikkert kan snus. At man kan finne litt styrke og omtanke – mest av alt for seg selv.

Hei!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir skrevet her og jeg lurer også på de samme tingene. Noen som har noen gode erfaringer med noen medisiner for å ta toppene?

Jeg er 36 år gammel og i tillegg til emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse så har jeg premenstruell dysforisk lidelse og AD/HD.
Jeg er i et forhold og det er megatøft. Jeg har masse selvmordstanker, men er ikke redd for at jeg skal ta mitt eget liv, hadde jeg klart det så hadde jeg nok gjort det for lenge siden. Jeg er skikkelig pysejente og liker ikke smerte. Jeg driver derfor heller ikke med fysisk selvskading.
Jeg har misbrukt ulike typer rus og inntak av alkohol går som regel over grensa, det er jo kanskje en form for selvskading?

Jeg Føler at jeg ikke får til å være et godt nok menneske selv om alle rundt meg mener at jeg er sterk. Jeg er egentlig glad i meg selv og føler meg veldig heldig og takknemlig med tanke på godt nettverk med gode venner og familie og kjæreste osv, men det er bare det at flere dager i løpet av en måned så mister jeg tilgangen på de gode sidene ved meg selv og alt blir til et stort drama og jeg føler meg som en parasitt som må trekke meg vekk fra andre fordi jeg er så mørk/blir så mørk. Samtidig så ønsker jeg bare at noen skal holde meg gjennom stormen til den går over, men om noen nærmer seg meg da så blir det verre og de ender opp med å bli sinna. Det er sterke krefter i sving og ingen har noen sjans til å være der for meg uten å få mer enn nok!

Hvordan gjør man dette, rope om hjelp uten å frastøte seg folk? Når jeg har det sånn så blir kjæresten min til et monster i mine øyne og tankegangen min blir så svart hvitt og det er da skikkelig synd på meg og kjæresten min er verdens verste menneske. Han har selvfølgelig ikke gjort annet enn å prøve å støtte meg, hvorfor blir jeg så ond og ikke klarer å ta imot støtte, men heller lage situasjonen skikkelig mye verre enn den er?

Det er så slitsomt å ha det sånn og jeg ønsker bare å snakke med andre som har det sånn, derfor skriver jeg her nå. Kanskje vi kan dele erfaringer med hva som har vært avgjørende for bedring osv?

Jeg trenger ivertfall et nettverk som dette og håper på noen svar og kanskje en start på en tråd med flere innspill:)