Jeg er en dame på snart 40. Jeg har i lang tid nå sveipe i vei på tinder uten og finne min make. I fjor traff jeg en som jeg egentlig tenkte var mer et venne emne. Men da vi traff hverandre i sommer, snudde det seg for meg og jeg ble litt betatt. Vi hadde sex og han advarte meg : Ikke forelsk deg i meg. Jeg er forelsket i en annen. .. Vel, jeg ble mer og mer betatt og nå er han ikke forelsket i henne lengre sier han. Men forholdet vårt er så ustabilt og ujevnt. Jeg ønsker at han tar på meg og bekrefter meg. Men det vil han ikke. Jeg føler meg avvist og blir helt desperat. I høst fant vi ut at vi skulle bli gravide, og det ble vi. Jeg ble et monster av følelser og bekymringer. Ente med spontanabort i uke 8-9. Vi har hver vårt hus langt fra hverandre. Så vi treffes ikke så ofte. I helga hadde vi ubeskytta sex igjen .. og nå er jeg bekymra. Uff, hvorfor roter jeg det sånn til. Vil jo ha barn, men jeg vil jo ha med en som elsker meg. Men han får meg til og føle meg verdiløs. Jeg lar han holde på og ber han komme tilbake. Liker han jo veldig også. Er bare rot.

Hvorfor vil du ha barn? Hvorfor vil du påta deg, helt alene, og med usikker helse, ansvaret for å forsørge og oppdra et barn akkurat nå? Du er over 60 før det barnet, om du er heldig, ikke trenger deg lenger. De neste 20 årene blir det ditt ansvar å skape kjœrlighet og trygghet (emosjonelt og økonomisk) rundt deg. Du kan ikke forvente at noen andre vil gjøre det for deg. Tror du barnet automatisk vil elske deg, eller likne deg? Det er ikke slik det fungerer. Tror du mannen vil være der for dere? Hvorfor tror du det? Se deg rundt. Er det slik verden fungerer der du lever? Hvis du føler at det "er bare rot" nå, hvorfor da velge å lage mer rot - og da ikke bare i ditt eget hode, men praktisk og faktisk få det vanskeligere? Dette er spørsmål det er lurt å tenke gjennom.

Er dessverre ikke at alt er så gjennomtenkt. Og nei, ikke sikkert barnet vil elske meg. Jeg tror nok at jeg på lik linje med alle andre kan oppdra barn på tross av alder, så det er jeg ikke så redd for. Og hvilke foreldre i dag skaper 100 % økonomisk og emosjonell trygghet rundt sine barn? Jeg ønsker meg barn av samme grunn som mange andre, er jo bare en klokke som tikker om at vi vil formere oss. Og er fordeler med voksne foreldre også. Hvorfor det er det jo mange grunner til, sikkert egoistisk. Er ikke de fleste det når de skaffer barn inn i denne gale verden? Du har rett i at jeg med usikker helse Har ikke alle det på noe vis. Jeg kjenner ingen perfekte foreldre. Og jeg vet jeg har noen styrker mange ikke har. Men jeg vet at det er mye rot og at jeg har min bagasje. Så derfor jeg la ut min frustrasjon i dag. Jeg vet jo ikke om mannen vil stille opp. Og det blir en kabal både praktisk og økonomisk. Gjett om jeg tenkte igjennom det. Om barnet vil ligne meg eller pappaen kan jo være både på godt og vondt. Jeg har mange likhetstrekk fra min familie i hvertfall. Skjønner du hadde behov for og kjefte litt. Kanskje har du opplevd ustabile foreldre selv eller noe. Jeg vil bare ikke være alene lengre. Ønsker meg en mann og en familie.

Ble et langt og følsomt svar til Oslobo60. Følte meg litt angrepet på noe vis????Ja, dessverre har du rett Trondheim 2020 Og gjensidig kjærlighet er vel et stikkord her.

Det var en spontanabort. Sorg og lettelse i samme greia. Han har sine ting og blitt såra mye før. Tror ikke helt han tør. Han går ikke ‘ned’ på meg, fingrer eller gir tunge kyss. Lite med nærhet når vi ligger sammen også. Og det plager meg. Han har adhd, men fungerer fint i jobb og med sitt. Slik jeg ser det så drikker han også litt mye, men mulig jeg ikke er vant med at folk drikker hver dag, selv om det bare er en øl eller to. Jeg tåler ikke det. Og jeg hadde ikke tenkt og forelske meg i han. Det bare skjedde. Vi er bedre som venner tror jeg. Noen ganger tenker jeg at jeg bare må gå tilbake til vennskapet. Han er den han er. Kan ikke endre på andre. Men følelser er så vanskelig og endre. Jeg blir så glad når vi er sammen. Shit, det er så komplisert.

Men det skal sies at jeg tok mange samtaler med barnevern, familievernkontoret, venner, familie, terapaut og familieterapeut før jeg bestemte meg for og beholde det. Jeg ville ta en sjanse på og få det til. Og han ville også det. Han var klar for og være her med meg i starten, ikke drikke og finne en god løsning. Både han og jeg var innstilt på og legge gode planer både økonomiske og praktiske. Det jeg syntes var og er vanskelig er om jeg kan stole på han. Og hva når barnet blir større. Så alt var jo ikke planlagt.

Forstår du ønsker deg barn, men han høres ærlig talt ikke ut som noen du egentlig ønsker barn med- et barn trenger en far som du vet blir...

Dessuten...Du er verdt mer enn en som kun bruker deg som leketøy når du selv ønsker noe annet! Han er ikke verdt deg! Du fortjener bedre:)