Jeg sliter med å tilpasse meg nytt bosted, og traumene har blitt for vanskelige å håndtere, minner om en tapt tid på universitetet også. Jeg gråt ukontrollert i tre dager, og i morges følte jeg at jeg kunne ha myrdet noen. Det er forsovet ikke noe nytt, for andres redsel for at jeg skal skade dem eller andre har brakt meg til legevakten og med politiet tett i nærheten under en ambulanseutrykning.

Jeg får av og til høre at folk med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er farlige, og årlig begås det drap av psykisk syke. Jeg er redd dette blir meg, at jeg blir en del av den statistikken. Likevel har den profesjonelle og medisinske hjelpen jeg har fått til nå gjort mer skade, og den føyer seg inn i rekken av traumatiske opplevelser og minner.

Vet du hvor sinne ditt kommer fra? Mener ikke at du skal fortelle det her hvis du ikke vil, bare lurer :) Jeg har veldig mye sinne i meg, dette har vært der fra ung alder. Men har hovedsakelig ikke hvert et stort problem utad, da høfligheten og flauheten har tatt overhånd, men så fort jeg har vært aleine har dette kommet hardt ut. Jeg er slik fortsatt, men har begynt å forstå noen ting mer eller mindre, og lettere for å ha kontroll over disse tingene. Men har en vei å gå igjen, er fortsatt en del som ligger å koker...

Sender styrketanker til deg!

Nei, ikke drep noen da. Men vil si at jeg forstår deg, har det akkurat sånn selv. Aner ikke hva som kan gjøres. Mitt sinne går mest innover, men jeg er redd en dag gjør jeg dumme ting i affekt av sinnet mitt. Enten mot meg selv eller andre.

Hm..Har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse selv, og har mye sinne, men det er definitivt ikke en personlighetsforstyrrelse som er relatert til drap. Tvert imot pleier folk som oss a ha mye empati, men det er uheldigvis mye stigma. Kan selv føle en oppbygging av frustrasjon, spesielt hvis jeg ikke får noe utløp for følelsene mine. Selvfølgelig ikke lett å håndtere, og ingen quick-fix. Nok best for din egen skyld å lete etter en behandler som kan hjelpe deg lette på følelsene.

Sinnet fremprovoseres ikke nødvendigvis, men følelse av utestengelse kan gjerne bli en utløsende faktor likevel. Jeg sitter også såpass mye inne alene at jeg bruker mye tid på å tenke på hva som har skjedd og hva jeg har gjort, og det kan i verste fall være nok til å utagere.

Jeg kuttet kontakten med de fleste, også terapauten. Jeg ville bare vekk, og orket ikke forholde meg til de som hadde såret meg. Noen var hyggelige mot meg underveis, men bare vissheten om at de hang med folk som hadde ødelagt for meg var vel nok. Terapi ble for ensomt.

Mine nye romkamerater er hyggelige, og vi er en del sammen på kveldene, men jeg merker at det sosiale skjer på deres premisser likevel.

Jeg er blitt sviktet og lurt. I hverfall føles det slik. Av menn som kødda med følelsen mine. Jeg sa jeg hadde mye følelser, trodde jeg sa det hverfall. Han merket det etterhvert og da ble jeg for mye. Nå, 3 år etter har jeg lysst til og drepe han. Hverfall skade han stygt. Kommer jo ikke til og gjøre det, men sinne mot han er stort. Samme med huset jeg akkurat har kjøpt. Selgeren og megleren har lurt meg så innmari. Jeg har lyst til og skade dem fysisk slik de skader meg psykisk. Jeg er så sinna, men alt er inni meg. Så skjer jo ikke. Er det sånn du føler?

Jeg skriver ikke her så ofte lengre men jeg velger å svare deg på det siste du skrev der. Jeg har emosjonelt ustabil pf og jeg kjenner meg vanvittig godt igjen i det du skriver. Følelsene er såpass fremtredende at man ønsker (selv om man vet at man aldri ville gjort det) å ta livet av noen. Jeg er som deg å lar alt av følelser forbli innad i meg, men jeg forstår også at i lengden det også ikke er lurt. Hos meg så har det endt på sår på knoken fordi sinnet har vært så voldsomt at jeg må slå til noe, så det ble veggen. Psykologen har anbefalt bokse pute, kunne det vært noe for deg også? Få ut litt sinne?
Noen dager er enklere enn andre, men de dagene som du har nå er slettes ikke lette, jeg forstår deg!
Jeg har dessverre ikke mye tips men vit at du ikke er alene!

Takk for det! Jo, har tenkt litt på det med boksepute faktisk. Klatring i trær, dykking og ting jeg må fokusere på er også veldig gode ting. Isbader også, det frigjør endorfiner og gjør meg litt roligere til sinns. Og så er det godt og snakke med noen som forstår. For som du skjønner så skjer det jo ikke at jeg dreper, men følelsene av skam, sinne, frustrasjon og sorg tar helt av til tider.