Mye på hjertet
avatar SOULSOME Okt 19 2019 - 00:33
I august snudde jeg hele verdenen min på hodet. Fra å holde på å gå i veggen av mitt tidligere ensidige liv begynte jeg på ny bachelorgrad - en som har fått livet mitt til å blomstre på ny.

Fra å jobbe 6 timer hver dag 6 dager i uken går jeg nå på universitetet igjen, i tillegg til frivillig arbeid (som er relatert til fremtidsplaner - herav veldig viktig) og ekstrajobb 3 dager i uken. Jeg må legge til at jeg er den som faktisk leser pensum og som tar i et tak for å få så god karakter jeg klarer.

Jeg er i et forhold som har vart i ti år, han var min største motivasjon til å følge drømmen min videre. Før det er for seint. Om noen år er jeg 30 og jeg føler at dette er min "siste" sjanse. Problemet er, det virker som om han mistrives sterkt i den nye hverdagen jeg lever i. Det er helt tydelig at han ikke forstod hvor mye denne nye hverdagen ville kreve av meg.


Han har alltid vært en kontrollerende type, den som du egentlig aldri kan tilfredstille 100%. Han krever mye, og forventer alltid mer av deg. Jeg har lært å takle dette - men nå virker det som om alt har blitt mye verre.

Han er sint hver kveld for alt jeg ikke har tid til, og alt jeg ikke hjelper til med - for at jeg ikke er "takknemlig" nok mtp alt han gjør for meg. Noe jeg virkelig er, og føler jeg gir uttrykk for når vi klarer å kommunisere riktig. Men ettersom han som oftest går rundt og surmuler, nærmest nebber dumme kommentarer til alt jeg sier så blir jeg selv i dårlig humør. Sant skal sier, jeg er en utrolig tålmodig person.

Det er ikke en ting jeg ikke gjør feil i hannes øyne akkurat nå - men hver morgen starter han på nytt - sikkert fordi han har en god innsikt i hvor urimelig han er - og han våkner med en innstilling av at han vil hjelpe meg til at hverdagen min skal være enklere. Han tilbyr meg skyss til skolen, lager kaffe, mat osv. Henter meg om det passer. Men hver kveld er det samme leksen. Jeg er ikke takknemlig, hjelpsom, jeg er egoistisk og prioriterer feil. Jeg bryr meg ikke og han orker ikke mer. Jeg ber han ikke om hjelp til noen ting. Ofte ønsker jeg ikke hjelp, men føler det oftest er vanskelig å si nei.

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre og jeg kjenner at tålmodigheten min begynner å gå tom. Jeg vet heller ikke hvor mye mer jeg kan hjelpe til hjemme. Føler at det er på tide å hjelpe meg selv. Jeg har alltid tenkt på alle andre.

Samtidig føler jeg at det kanskje egentlig ikke er det dette det handler om for han i det hele tatt. Jeg har en følelse av at han er misunnelig. At han selv kunne ønske seg å gå på skolen, gå i de samme sporene. At han blir sjalu, fordi jeg ikke lengre "alltid" er hjemme.

Jeg har ikke fått tilbrakt tid med vennene mine siden jeg begynte på skolen, men denne uken hadde jeg 3 timer til overs til dem og vi samlet oss for å ta noen øl. Det var til en spesiell anledning i tillegg. Dette mislikte han sterkt og forstår fortsatt ikke hvordan jeg kunne "prioritere" dem når jeg ikke kan prioritere nok tid til "alt annet som må gjøres hjemme".

Jeg kjenner at jeg føler meg kontrollert fra alle kanter. Både av skole, jobb, familie, venner og mest av alt av kjæresten. Føler at det er mange som drar meg i flere kanter og at jeg ikke lengre tenker på hva som er viktig for meg. Fortsetter det slik vil jeg miste gnisten jeg har for denne nye utdanningen. Noe som vil bety at jeg gir slipp på drømmen min. Det er det jeg syns er det tristeste av alt.

Mest av alt føler jeg at jeg ikke får "lov" til å unne meg sosialt samvær, eller alenetid, når jeg først er ferdig med hva det enn er som har holdt meg opptatt om dagen. Jeg vil ikke måtte velge enten eller. Jeg vil leve for meg selv, noe jeg kjenner at jeg egentlig kanskje aldri hundre prosent har gjort..

Samtidig føler jeg meg egoistisk. Hvor mye skal vi måtte gi og ta i et forhold?

Hei, fra en med sterke meninger, unnskylder på forhånd!:)

Synes det var vondt å lese du setter spørsmålstegn ved din rett til å føle deg behandlet dårlig. All form for kontrollering i et forhold, er en grad av psykisk vold. Vet det høres brutalt ut, men når et annet menneske forsøker styre hvordan ditt liv og hverdag skal se ut, er det faktisk ikke greit lenger. Mennesker er generelt ofte egoistiske, fordi vi setter vores egne behov foran andre. Det jeg synes du skal huske på, er at dette er nødvendig. Hvis ikke man prioriter hva du behøver for å føle deg lykkelig, så kan man vel aldri gjøre en annen lykkelig heller? Selvfølgelig er det tung for partnere å føle seg nedprioritert, det viser jo at man øsnker den andre. Det som gjør det ugreit, er at det ikke lenger er fordi han savner ha noen gode samtaler eller gå på en date. At du ikke oppfyller hva han forventer av deg? Hvem har satt disse reglene? Har dere satt dere ned å diskutert dette?
Vil tro du er inne i en fase av livet ditt hvor ting rett og slett bare må være kaotisk, da du er i gang med å finne hvor du skal ende karrieremessig og faktisk oppnå det du drømmer og ønsker. Det vil jo ikke vare resten av ditt liv, så hvis dette skal brukes mot deg er jo det ondskapsfullt...:/

Jeg bodde i to år med en kontrollerende og krevende kjæreste. Det å føle man aldri oppfyller noens forventninger er helt forferdelig, fordi det tar aldri slutt. Det er litt som om det bare fester seg i deg, skaper usikkerhet og stress som påvirker alle delene av livet ditt.

Hvis han ikke forstår at du har det vanskelig akkurat nå, håper jeg du vet at ALLE andre har full forståelse for at det opplegget du har må være utrolig krevende!

Du sier han gjør handlinger som er kjærlige, hente osv. Bare husk at det ofte kan være for å bevise at han er den ideelle partneren og du derimot den dårlige.. Ofte er kjærlighetserklæringer i kontrolerende forhold en form for manipulasjon. Håper du ser at du fortjener å føle deg støttet og elsket uten at det skal forventes noe tilbake. Vi er alle mennesker med mangler og feil som til tider ikke er drømmedama, dette burde overhode ikke holdes i mot deg. Det at du har så dårlig samvittighet beviser jo bare hvor stor omsorg du faktisk har for denne person og tviler ikke et sekund på at du gjør alt du kan for han ut i fra hva du har mulighet for.

Du virker som en kvinne med ambisjon og viljestyrke, så håper du aldri tviler på at det er greit! Meeeen, husk at en litt usikker mann sikkert kunne følt seg litt truet av dette også. Kontrollerende menn er ofte de som er mest usikker, så det å føle du plutselig er litt overalt, kan sette den usikkerheten i høygir. De vil jo alltid ha rett og kontroll på hva som skjer, eller hva? Hvis du har kommunisert alt du skrev her til han og dette ikke ble forstått/respektert, så vil han aldri gjøre det heller...



Hvis dette er mannen i ditt liv, så skal han holde ut de litt turbulente periodene også!
Jeg er her for deg hvis du noen gang tviler og synes du er egoistisk, fordi en egoistisk person hadde ikke satt seg ned å skrevet om den fortvilelsen det virker som du har, om nettopp det å føle du ikke elsker han nok. Du ville jo ikke engang tenkt over dette hvis du så på han som en selvfølge og ditt liv for viktigere enn det du har med han?

Send meg en melding hvis du noen gang setter spørsmålstegn ved din rett til å følge drømmer og mål <3