Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dystymi, angst og samliv (langt innlegg / tl;dr)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dystymi, angst og samliv (langt innlegg / tl;dr)

sep 6 2020 - 01:38
Hei! Jeg er en kvinne på 29 år. Vært sammen med samboeren min i 8 år. Jobber heltid.

Jeg har siden jul slitt med angst, hvor anfallene har eskalert i tid og styrke. Jeg fant ikke ut at det var angst før jeg dro på legevakta, tok EKG (som avkreftet hjerteproblemer), og møtte legen som kunne fortelle at jeg hadde angst basert på symptomene som jeg fortalte om.

I etterkant tenkte jeg at jeg sikkert bare hadde en litt tung periode som preget meg, men i løpet av sommeren har jeg har flere, svært ubehagelige panikkanfall. Derfor valgte jeg å ta kontakt med en psykolog. Jeg har vært hos psykologen en gang i uken, i 3 uker nå. Hun har diagnostisert meg med panikkangst og dystymi. Dystymi er en form for depresjon. Den er mildere enn "vanlig depresjon", men varer til gjengjeld i mye lenger tid. For meg ga denne diagnosen veldig mye mening. Jeg har ofte følt at jeg har kunnet beskrive meg som "født pessimist" og introvert. Jeg blir fort irritert / sint, kjenner meg sjeldent glad (og gleden forsvinner fort), er mye sliten, usosial og sliter med konsentrasjon over lengre perioder.

Det at jeg fikk denne diagnosen ga meg egentlig litt mer håp. Et håp om at jeg kan føle meg litt mer "normal" igjen - og ikke ha et negativt verdenssyn. Jeg fikk stilt diagnosen forrige uke, og etter det klarte jeg å trene 5 dager på rad. Trening har jeg ikke gjort på en god stund. Jeg følte at jeg fikk mer energi og så et lys i tunnellen.

En stor medvirkende del til at jeg sliter med panikkangst og dystymi i dag ser ut til å bunne i at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som lite barn av min bestefar. Det er også andre faktorer, men det er denne som ser ut til å være hovedgrunnen. De seksuelle overgrepene påvirker meg i dag til en viss grad i mitt forhold til min partner. Jeg nyter sex og er ikke redd for å nyte med ham, eller med meg selv og føler ingen skam tilknyttet det. Dog skal det sies at sexlysten ikke alltid like stor. Vi har sex ca. 1-2 ganger i uken, men ved mensen så avstår vi som regel fra sex. Jeg har ikke noe i mot å ha sex ved mensen, tror det gjelder mest ham, men innimellom syns jeg det er litt deilig fordi jeg får en "pause" fra det jeg innimellom kan beskrive som "sex-mas".

Samboer har ved flere anledninger sagt at han føler at jeg har forandret meg siden vi møttes. Det føler jeg i grunn er veldig naturlig. Da vi var ferske i forholdet, så kunne vi holde på som kaniner. Det er 8 år siden, og siden har jeg blitt ferdig med studier og jeg har fått meg jobb og vi har anskaffet oss hus. Jeg skal innrømme at jeg har dager, uker eller perioder hvor jeg ikke er så interessert i kos, både med og uten sex. Det føles som at mitt behov for kos kan sammenlignes med et knappebatteri, mens hans er et stort bilbatteri. Det blir krevende i lengden. Jeg klarer ikke å gi han like mye kos og pleie som han trenger, til tross for at jeg føler jeg prøver så godt jeg kan. Vi har hatt intense krangler/diskusjoner om dette innimellom det siste halvåret/året.

Jeg følte at da jeg fortalte han om at jeg hadde blitt diagnostisert med dystymi og panikkangst, at han ville vise mer forståelse for at jeg ikke alltid er like "tilgjengelig" på det emosjonelle og fysiske planet. Jeg har for flere år siden fortalt han at jeg ble seksuelt misbrukt som barn. Det har også blitt repetert ved diskusjoner/krangler om mangel på sex og intimitet i forholdet, men jeg føler meg ikke hørt. Jeg følte nå at jeg hadde fått en form for livsgnist og at jeg ville bruke energien min på å trene etter jobb for å føle meg bedre, både psykisk og fysisk. Dessverre så ble den livsgnisten tatt i fra meg natt til fredag. Da vi skulle legge oss, ble samboeren veldig klengete i senga. Jeg forstod at det handlet om sex. Jeg var ikke klar for det. Jeg hadde hatt analfissur i en uke (digresjon: Analfissur er fette ubehagelig. Det var ingen trivelig seanse å sitte på toalettet og kjenne lukten av blod fra rumpa), som vil si at vi ikke hadde hatt sex på en uke - og jeg var ikke mentalt klar for noe sex ennå. Jeg tilbød han en BJ, men han virket skuffet over tilbudet. Jeg sa til han at jeg ikke var så kåt akkurat da, og forklarte at jeg hadde hatt en kjip uke med analfissur (som han også var klar over på forhånd). Da ble han sur. Han følte seg nok avvist, igjen. Og jeg følte meg ikke forstått. Til vanlig når vi krangler, så har vi blitt enige om å ordne opp før vi legger oss.. Men denne gangen nektet han. Han sa at han ikke orket å snakke pga. at han hadde et viktig møte neste dag. Det såret meg; fordi han nettopp ville ha sex, men kunne ikke bruke noen minutter på å rydde opp. Jeg føler han legger mye av skylden på meg, som forsåvidt kan være riktig, men samtidig så har jeg mine plager - som jeg prøver å få han til å forstå. På et tidspunkt så ba jeg han om å legge seg i gjestesenga, men han sa at "det kan du drite i". Da ble jeg så sint og oppgitt at jeg pakket bagen min meg jobb-laptop, klær og sminke. Da jeg tok nøklene og var på vei ut døra, hørte jeg han snakke fra soverommet, men da gadd jeg ikke mer. Jeg gikk og sa i kampens hete "jævla rasshøl, skam deg" før jeg slengte igjen døra. Klokka var nærmere midnatt og jeg kjørte bilen i retning søsteren min. Han ringte 2 ganger, men jeg tok ikke telefonen. Orket ikke å kjefte. Nærmere 3/4 av strekningen kom jeg til fornuften og valgte å kjøre hjemover. Vel hjemme, så la jeg meg på gjestesenga, men jeg fikk ikke sove og la meg dermed ved siden av samboeren. Ingen av oss sa noe. Neste morgen så så vi ikke hverandre. Det føltes ut som en kald krig i hjemmet. Vi har begge hjemmekontor, hvor jeg sitter i øvre etasje og han i kjelleren. Jeg så han knapt før arbeidsdagen var ferdig. Han pakket bagen og jeg spurte hva han skulle. Han skulle til faren sin. Jeg ba han om vi kunne prate sammen. Han ville ikke. Jeg ba han en gang til; at han i det minste kunne prate med meg før han dro, men han ville ikke. Han bare gikk iskaldt ut døra. Prøvde å ringe han en gang. Fikk ikke svar. Prøvde en gang til. Fikk svar. Jeg forsøkte å få han til å komme hjem og prate, men han ville ikke. Jeg spurte når han kom hjem; han sa "søndag, kanskje lørdag". Det var helt forferdelig å høre.

Jeg tok kontakt med samboeren ca. midt på dagen på sms på lørdag. Jeg spør "Kommer du hjem i dag?" Han svarer "imorgen tenker jeg". Hvor jeg svarer "please?". Jeg får ikke noe svar. Så nå sitter jeg har natt til søndag og vet ikke hva jeg skal gjøre. Syns det hele har eskalert, mer enn det har vært behov for. Føles ut som en dårlig unnskyldning for å komme seg bort litt; som egentlig ikke er noe problem. Helt greit om han vil bort en helg og henge med faren, sålenge han sier i fra i god tid på forhånd. Nå sitter jeg med en bekymring for at han skal gå fra meg. Og den ene siden av meg tenker at det kanskje er til det beste, om det skal fortsette på dette viset,

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg ikke hørt. Jeg føler ikke så mye støtte, bortsett fra de aller verste panikkanfellene hvor han har vært tilstede. Men jeg føler meg på en måte ikke trodd, når det kommer til dystymien og hvordan det påvirker mitt humør og hverdagen min og vår.

Fra min side så savner jeg å bli omfavnet uten seksuell intensjon, og at han kan la meg komme til ham, i stedet for at han skal overøse meg med seksuelt begjær. Jeg elsker denne mannen. Han er mitt alt, men innimellom føler jeg det blir litt mye. Og jeg tror det har en del med dystymien å gjøre. Han har en tendens til å "presse på videre" selv om jeg har sagt nei til seksuell kontakt. Det gjør at jeg setter ut piggene mine, og på det tidspunktet syns jeg han er frastøtende. Det skuffer meg at han ikke forstår at et nei er et nei. Og når jeg sier i fra om det, så blir han så innmari sur. Jeg skjønner godt at det må føles forferdelig å bli avvist, men samtidig så syns jeg han bør se sammenhengen mellom meg, mine psykiske problemer pga. seksuelle overgrep som barn. Psykologen min sa på fredag at jeg må fortelle han om at mitt nei er spesielt viktig for meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå inn hos han. For all del, jeg prøver å forstå han også, men jeg har vanskelig for å strekke meg så mye lenger enn jeg gjør nå, uten at jeg skal føle at jeg går under og mister meg selv helt.

TL;DR:
J29, samboer i 8-årig heterofilt forhold. Nettopp diagnostisert med dystymi og panikkangst. Samboer er skuffet over mangel på sexlyst hos trådstarter. Har vanligvis sex 1-2 ggr i uken. Har vært litt over en uke siden sist nå. Samboer ble avvist natt til fredag, da trådstarter ikke var kåt. Det ble en uavsluttet krangel pga det, da samboer ikke ville snakke om problemet. TS føler seg ikke forstått av samboer, med tanke på nylig satt diagnose som kan påvirke TS sitt humør og sexlyst. Samboer velger etter endt arbeidsdag på fredag å dra til faren sin uten å snakke med TS om nattens krangel. Samboer drar uten å gi en klar frist på når han kommer tilbake. Mest sannsynligvis søndag, kanskje lørdag. Han kommer ikke hjem på lørdag.

SPØRSMÅL:
Har noen noe god erfaring med hvordan håndtere pårørende?

Jeg vurderer å høre med psykologen om jeg kan ha han med på en time, sånn at hun kan hjelpe han med forventingsjusteringer? Har noen noe erfaring med det? Eller er det ofte problematisk? Må jeg da ta han med til en annen terapeut?
Til forsiden