Jeg ønsker å dele ord jeg skulle ønske jeg kunne si til deg.
Til deg som jeg har et fellesbarn med. Til mannen som valgte utroskap.
Til kvinnen som praet nedlatende om meg, og rådet mannen min til å bestikke meg med penger for at bruddet skulle gå enklere bak min rygg. Til hans mor som valgte å grovt skjelle meg ut gjentatte ganger fordi hun mente jeg hadde sjålet hennes sønn fra henne da vi fikk barn. Til min ekssviger mor sin samboer, som mente det var helt greit av han å være med å skjelle meg ut jevnlig.

Utroskap, er et svik. Til dere som mener at sorgen jeg opplevde etter å finne ut av at mannen jeg elsket og stolte på, gikk bak min rygg handlet om min barndom. Jeg ønsker å korrigere dere; utroskap og den sorgen den medførte har ingenting med min barndom å gjøre. Sorgen av å bli sviktet av et annen menneske på denne måten, vlille vært der uavhenig av hvilken barndom jeg har.
Jeg er fortsatt et menneske med tanker, følelser og behov. Det har ikke noe med min barndom å gjøre at jeg faller i dyp sorg da jeg mister både mannen min og mindre tid med barnet mitt.

Til damen som innledet et forhold til en mann som hadde samboer og sønn på to år. Jeg håper du forstår hvilken sorg du har gitt min sønn og hans mamma. Han mistet ikke bare to foreldre som var glad i hverandre, men han hadde en mamma som slet med å ta vare på seg selv en god stund. Han merket og så at mamma var trist.

Til min eks svigermor som mente jeg stjal sønnen hennes, og at det var hennes rett å grovt skjelle meg ut jevnlig. Jeg ønsket meg en familie, med ro. Jeg ønsket en kjernefamilie, og en storfamilie. Men jeg klarer ikke å være en god mamma når privatlivet stadig blir innvadert og når du anklager meg for hendelser som ikke samsvarer med virkeligheten.

Til min eks-svigermors samboer: Jeg hadde ingen konflikter med deg, men du valgte å kun stole på et parti. Det gir deg allikvel ingen rett til å skjelle meg ut og komme med grove trusler.

Det har ingenting med min barndom å gjøre at jeg da blir trist, at jeg føler at situasjonen blir uhåndterlig og reagerer med sinne fra en tid til annen. Sinne var mitt uttrykk fordi jeg ikke ble hørt, fordi jeg stadig ble grovt skjelt ut og truet.

Mitt forsvar var at jeg ønsket å trekke meg unna og sette grenser, slik at jeg kunne ha fokuset på min sønn framfor intriger.

Jeg er et menneske med tanker, følelser og behov. Det gir dere ingen rett å skylde på min barndom for å rettferdiggjøre deres handlinger.
Jeg har rett til å verne meg selv og min sønn.