
Forfatter
Melding

ChrissCross
Destruktive forhold
jan 16 2021 - 23:45
Mine eldre innlegg bærer preg av flere diagnoser: et syndrom som påvirket og påvirker meg fremdeles, som gav meg vonde minner ingen kjemper for å gjøre noe med; en personlighetsforstyrrelse som gjør relasjoner spesielt vanskelig i ekstreme forsøk på å holde på de som svipper innom; en spiseforstyrrelse som gjør at jeg spiser en sjokoladeplate på mindre enn to sekunder og; en avhengighet som gjemmer spritflasker i klesskapet for meg. Samtidig leter jeg konstant etter bekreftelse, men pandemi og arbeidsledighet gjør det vanskelig å finne noen som kan gi meg en form for aksept.
Tankene gnager hull i hodet mitt. De forsvinner ikke, samme hvilke aktiviteter som opptar tiden min. Iblant har jeg en venn å skrive til, men han forsvinner mellom jobb og andre vennskap, ferier og et liv jeg selv burde hatt. Dessuten sliter jeg han nok ut med min negativitet, og jeg tror det blir tydeligere med tiden at han ikke klarer å fylle tomrommet mitt. Men, ingenting kan. Alt blir så kjedelig, så mangelfullt, så ulikt andres.
Det er fælt å ønske sin mor død. Hun er den eneste som noen gang har vært der for meg, for syndromet var det ingen som ville ha meg med. Jeg har distansert meg fra de fleste, fordi de minnet meg om den gruppen jeg ville være med. I de stundene vi var sammen fikk de meg til å føle meg betydningsfull, men akk så verdiløs likevel. Det var de som fikk meg til å ville kutte kontakten med min egen mor, kun fordi mitt eget syndrom ble en lei påminnelse i samtaler med henne. Jeg lengter fortsatt etter denne gruppen, som lot meg miste meg selv, anse meg som mindre verdt bare fordi jeg ikke kunne (kan) sykle eller fordi jeg brukte tid på en markering for det som kunne vært mine rettigheter. Kommer det en ny gruppe mennesker inn i livet mitt, hadde jeg nok villet "slå opp" med mamma for deres sak også, så det handler ikke så mye om politikk som det handler om behovet for å passe inn. Miljøer med alkohol og seksuell utnyttelse (av meg) har også vært en årsak til at jeg ville kutte henne ut.
Det er synd å vite hvor langt jeg er villig til å gå for å passe inn, hvor villig jeg er til å miste meg og dysse mine tanker ned. Jeg vil så gjerne ses på som noen av verdi, men opplever ikke at jeg som person, som meg selv, blir. Det åpner opp for mye destruktivitet, og deretter mer avhengighet som til slutt vil ta livet mitt, men ikke før jeg flytter vekk fra mammas kontroll.

aliengang72
hmmmmm
jan 20 2021 - 04:35
slik jeg ser det:
du må prøve slutte å absolutt
skulle ha verdi i andres øyne
enten det er din mor eller andre
gabriel scott sa bla:
MAKTEN OVER ANDRE ER INTET
MAKTEN OVER SEG SELV ER ALT
det er nemlig veien å gå
jeg er med deg jeg ;)

Tolerant
Re: Destruktive forhold
jan 20 2021 - 11:10

ChrissCross
Re: Destruktive forhold
jan 20 2021 - 19:33
Vennene har kommet og gått, og jeg klarer jo ikke holde på dem, så forholdet til mamma er nok det som er mest stabilt og burde verdsettes mest. Når det er sagt er det vanskelig å verdsette et forhold som føles tvungent. Familierelasjonen tar ingen fra oss, og vi har måttet stå gjennom mye som venner lettere kan selektere bort. Mamma kunne alltids ha satt meg på institusjon, men jeg føler terskelen er høyere enn ved vennskap. Jeg vet at mamma er i en alder hvor hun kan bli rammet av sykdom og dø; flere av mine tidligere medelever hadde foreldre yngre enn henne som døde da de var unge og mamma møter flere på jobben. Jeg håper alltids at vennskap kan føre et sted i livet, for forholdet til mamma ender fort opp med at vi kun sitter og ser en film sammen. Jeg setter pris på de stundene, spesielt under pandemien - som jeg trodde skulle vanskeliggjøre forholdet mellom oss -, men ønsker noe mer, spesielt når jeg forlater redet.

Frikar-1
ChrissCross
jan 24 2021 - 15:57

ChrissCross
Re: Destruktive forhold
jan 26 2021 - 11:00

Mjaomjao
Re: Destruktive forhold
okt 18 2021 - 02:33