Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Destruktive forhold

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Destruktive forhold

jan 16 2021 - 23:45
Jeg venter på at mamma skal dø. Hun er ikke i ferd med, og forholdet vårt er ganske bra. Jeg føler bare at jeg ikke kan utfolde meg, og følelsene rundt det vil hun aldri kunne forstå eller orke å snakke om. Hennes begrensninger er nok til det beste; jeg hadde bare drukket og spist meg ihjel mellom demonstrasjoner og markeringer som skal gjøre meg til en mindre samfunnsfiende. Med meg er det enten eller, for å passe inn i et stadig mer polariserende samfunn, for så å døyve den smerten av aldri å være av betydning for samfunnet, for mine erfaringer passer aldri inn.

Mine eldre innlegg bærer preg av flere diagnoser: et syndrom som påvirket og påvirker meg fremdeles, som gav meg vonde minner ingen kjemper for å gjøre noe med; en personlighetsforstyrrelse som gjør relasjoner spesielt vanskelig i ekstreme forsøk på å holde på de som svipper innom; en spiseforstyrrelse som gjør at jeg spiser en sjokoladeplate på mindre enn to sekunder og; en avhengighet som gjemmer spritflasker i klesskapet for meg. Samtidig leter jeg konstant etter bekreftelse, men pandemi og arbeidsledighet gjør det vanskelig å finne noen som kan gi meg en form for aksept.

Tankene gnager hull i hodet mitt. De forsvinner ikke, samme hvilke aktiviteter som opptar tiden min. Iblant har jeg en venn å skrive til, men han forsvinner mellom jobb og andre vennskap, ferier og et liv jeg selv burde hatt. Dessuten sliter jeg han nok ut med min negativitet, og jeg tror det blir tydeligere med tiden at han ikke klarer å fylle tomrommet mitt. Men, ingenting kan. Alt blir så kjedelig, så mangelfullt, så ulikt andres.

Det er fælt å ønske sin mor død. Hun er den eneste som noen gang har vært der for meg, for syndromet var det ingen som ville ha meg med. Jeg har distansert meg fra de fleste, fordi de minnet meg om den gruppen jeg ville være med. I de stundene vi var sammen fikk de meg til å føle meg betydningsfull, men akk så verdiløs likevel. Det var de som fikk meg til å ville kutte kontakten med min egen mor, kun fordi mitt eget syndrom ble en lei påminnelse i samtaler med henne. Jeg lengter fortsatt etter denne gruppen, som lot meg miste meg selv, anse meg som mindre verdt bare fordi jeg ikke kunne (kan) sykle eller fordi jeg brukte tid på en markering for det som kunne vært mine rettigheter. Kommer det en ny gruppe mennesker inn i livet mitt, hadde jeg nok villet "slå opp" med mamma for deres sak også, så det handler ikke så mye om politikk som det handler om behovet for å passe inn. Miljøer med alkohol og seksuell utnyttelse (av meg) har også vært en årsak til at jeg ville kutte henne ut.

Det er synd å vite hvor langt jeg er villig til å gå for å passe inn, hvor villig jeg er til å miste meg og dysse mine tanker ned. Jeg vil så gjerne ses på som noen av verdi, men opplever ikke at jeg som person, som meg selv, blir. Det åpner opp for mye destruktivitet, og deretter mer avhengighet som til slutt vil ta livet mitt, men ikke før jeg flytter vekk fra mammas kontroll.
Avatar

hmmmmm

jan 20 2021 - 04:35
du har det komplisert
slik jeg ser det:
du må prøve slutte å absolutt
skulle ha verdi i andres øyne
enten det er din mor eller andre
gabriel scott sa bla:
MAKTEN OVER ANDRE ER INTET
MAKTEN OVER SEG SELV ER ALT
det er nemlig veien å gå
jeg er med deg jeg ;)
Avatar

Re: Destruktive forhold

jan 20 2021 - 11:10
Du har det vanskelig ..Skal gi deg råd?Sett deg ned og tegn en tankekart med problemer ,tankevirksomhet som skaper problemer,løsninger ,tankersom kan skape løsninger..til en bedre hverdag?Med diagnoser ,syndrom eller ej...er du likevel menneske med sårbarheter og styrker som mange rund.Du må mulig jobbe å nåde ressursene du har..som nå er «usynlige»for deg fordi du tar avstand fra kjærligheten mor kan vise deg og kan styrke deg.I alt smerte av a vare annerledes og tom prøve å ta avstand fra en viktig person som tar deg emot og kan gi deg trygghet og ubetinget kjærlighet det høres ut du savner mor?)...Venner kommer og forsvinner..og mange vennskap er overfladiske ,sjeldent...kan det finnes noe veldig ekte i tykt og tynn for livet? Og de erstatter likevel aldri mor og den tilhørighet ,de har mødre de og ..og mulig har en mindre indre kamp ?Det er uhyrlig vanskelig å snu ryggen til mor uansett..og spesielt til en mor som er faktisk der for deg?Det høres litt sånt ut for meg...Nære relasjoner har mest friksjon men og mest støtte og kjærlighet vis man er innstilt på samarbeid og dialog og ikke bebreidelser (hvis ikke noe fundamentalt disfunsjonelt finnes der).Med hard arbeid med seg selv og kommunikasjon og kjærlighet til hverandre ..kan likevel ting forbedres.Man må lære seg bruke oftes hjertet ikke bare hodet..hjerte og hode i god samspill gjør mirakler i relasjoner. Drikking fordyper kriser og fordyper depresjon ,dårlig helse og ekonomi .og Og seksuel atferd ennnå dypere..graver deg i verdiløshet og du mister selvrespekt og mister deg selv?Snu på «flisa»..og finn en annen vei...og dine ressurser selvom syndrom og diagnoser ?,Har du noen ressurser som du selv må finne etter? Har ikke du funnet noe ennå ..du finner nok hvis du finner hva du liker ,dyrke en hobby osv ..din greie og vokse sterk på det?En sunn hobby som gir deg en smule motivasjon mel.og etter mye glede og mestring?Med sunnere og bedre egenomsorg og god vennlig indre dialog og kjærlighet fra mor kan du finne mer indre ro og etter snu deg bort fra den blinde veien du går nå på?Du er verdifull og er ikke bare en syndrom og diagnose ,men et menneske som har sine ressurser som du selv må oppdage ? Med drikking ,seksuelt utfordrende atferd og avstand fra en mor som kan vare en klippe av ro og kjærlighet for deg..du legger selv store stein i sekken du bærer på ryggen..Den blir tyngre og tyngre og til slutt blir du spist opp av god helse og energi? Er det så klokt dette?Sikkert nei....Jeg moraliserer ikke deg men gjør deg bevist på dette.:)Diagnose /syndrom er en knagg som gjør deg bevist på noe symptomer som kommer..og som mulig med hard arbeid og selvinnsikt kan du bremse litt i forkant (med hjelp av medisiner og sterk villige ?) Finn smågleder i hverdagen ,små mål i hverdagen og sunnere vaner ..og fin tilbake til de som virkelig støtter deg.:)Klem Det er ikke lett men ikke umulig heller.:)
Avatar

Re: Destruktive forhold

jan 20 2021 - 19:33
Hva slags demonstrasjoner det var er vel ikke så viktige. Det var alltid noen for den politiske venstresiden, noe jeg alltid har vært en del av selv. Poenget er mer at de demonstrasjonene som var populære var viktigere for meg å støtte enn min egen hjertesak, selv om hjertesaken ikke ble en politisk motpol. Det føltes som jeg var villig til å ofre en bit av meg selv for å passe inn.

Vennene har kommet og gått, og jeg klarer jo ikke holde på dem, så forholdet til mamma er nok det som er mest stabilt og burde verdsettes mest. Når det er sagt er det vanskelig å verdsette et forhold som føles tvungent. Familierelasjonen tar ingen fra oss, og vi har måttet stå gjennom mye som venner lettere kan selektere bort. Mamma kunne alltids ha satt meg på institusjon, men jeg føler terskelen er høyere enn ved vennskap. Jeg vet at mamma er i en alder hvor hun kan bli rammet av sykdom og dø; flere av mine tidligere medelever hadde foreldre yngre enn henne som døde da de var unge og mamma møter flere på jobben. Jeg håper alltids at vennskap kan føre et sted i livet, for forholdet til mamma ender fort opp med at vi kun sitter og ser en film sammen. Jeg setter pris på de stundene, spesielt under pandemien - som jeg trodde skulle vanskeliggjøre forholdet mellom oss -, men ønsker noe mer, spesielt når jeg forlater redet.
Avatar

ChrissCross

jan 24 2021 - 15:57
Du skriver: "mamma kunne alltids ha satt meg på institusjon". Hva mener du med det? Er du umyndiggjort? I så fall på hvilket juridisk grunnlag?
Avatar

Re: Destruktive forhold

jan 26 2021 - 11:00
Da jeg var yngre hadde jeg symptomer tilknyttet syndromet som gjorde at kommunen ville sette meg på institusjon. Mamma prøvde å unngå situasjonen - forståelig nok -, men var alene med meg, så hun var på nippet til å gjøre det, fordi det var særdeles vanskelig for henne å passe meg alene.
Avatar

Re: Destruktive forhold

okt 18 2021 - 02:33
Det hørtes ikke lett ut… Tror aldri jeg har hatt det så vanskelig, så føler ikke jeg kan si noe som letter situasjonen. Klart alkohol ikke gjør situasjonen bedre. Selv hadde jeg en periode der jeg tok litt lsd i mikrodoser, bare for å kunne fungere i hverdagen. Hadde aldri begynt igjen, fordi det gjør jo bare situasjonen verre for meg i hvert fall… jeg fungerte nogenlunde, men på betingelsen at jeg tar stoffet. Det blir som (unnskyld analogien) å dekke et tilstoppet toalett med mer dopapir. Uansett håper jeg du kommer deg ut av det. Hvis du vil, så kan vi jo se om jeg liker deg? J22, kanskje teit da men verdt et forsøk. Vi er mange uten venner her sikkert
Til forsiden