Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Den rette?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Den rette?

mars 20 2018 - 21:44
Hei! Jeg er ny her, og ser på dette som min eneste sjanse til å få satt ord på noe jeg synes er fryktelig vanskelig å snakke om med noen jeg kjenner.

Det blir et langt innlegg, er jo så mye som er viktig for å få fram historien. Veldig takknemlig dersom noen tar seg tid til å lese og komme med sine erfaringer eller råd. Jeg er så rådvill!

Jeg er samboer med en trygg, snill og god mann, som jeg har kjent i litt over 4 år nå. Sammen har vi en sønn på snart 2 år, og vi flyttet fra Oslo til den lille byen samboeren min kommer fra, for et års tid siden.

Vi møttes på Tinder, og den vinteren vi møttes var jeg veldig desperat etter å finne meg en kjæreste og være i et forhold. Jeg har nok alltid slitt med lav selvfølelse, og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å finne noen som ville like meg for den jeg er. Når vi møttes, var han den tryggeste jeg hadde møtt på lenge, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at han aldri kom til å såre meg om det ble oss. Samtidig var han «typen jeg hadde lett etter», og jeg tenkte at dette måtte jeg bare satse på. Jeg ble ikke forelska, men det kan jeg ikke huske å ha vært skikkelig noen gang, og tenkte det kunne komme etterhvert. Vi hadde det fint, men jeg syntes ikke samtalene med han var de mest givende eller meningsfulle, og jeg følte nok ikke det «stemte helt». Han var enkel, trygg og god mot meg, og han ble fort forelska. Derifra gikk ting fryktelig fort fram, og jeg tenkte nok på det mang en gang, at dette kanskje ikke var det jeg burde satse på. Men jeg er typen som strekker meg langt og «utsletter meg selv» for å gjøre andre glade, og etterhvert, jo mer involverte vi ble i hverandre, jo mindre lyst hadde jeg til å skuffe han. Og for all del - vi trivdes jo godt sammen, og hadde mange fine stunder. Jeg lot han likevel ikke være særlig mye sammen med vennene mine, av den grunn at jeg visste de ville tenke at vi ikke passa så godt sammen, og jeg skamma meg vel litt for det.

Så flyttet vi etterhvert sammen i leiligheten hans, og det kunne ikke passet bedre på det tidspunktet, for vi var alltid sammen uansett, og jeg måtte ut av kollektivet. Det «ble liksom bare oss», og jeg tror jeg burde ha stoppet opp og tenkt meg skikkelig om, men turte aldri å ta disse tankene på alvor, for jeg likte jo så godt å «bli likt», og hadde jo lengtet så etter nettopp et forhold.

I årene vi har vært sammen har mine svake sider blitt mer og mer tydelige. Jeg trakk meg unna sosiale sammenhenger og mista mer og mer troen på meg selv. Han har aldri gjort meg noe vondt eller oppført seg dårlig mot meg, det er bare at vi på mange måter er «på to forskjellige planeter». Jeg har alltid vært teoretisk sterk, samfunnsinteressert, og en følelsesperson som må snakke om ting for å bearbeide det. Han er nok ganske mye «enklere» enn meg, ikke så teoretisk av seg, og snakker lite om følelser. Jeg føler meg rett og slett som en mye «smartere» og mer oppegående/avansert person enn han, enda hvor forferdelig det høres ut.... Og føler jeg har «mistet meg selv» ved å ikke ta hensyn til min egne behov i forholdet vårt.

Vi har nesten aldri kranglet eller diskutert forholdet vårt på noen måte, og grunnen til dette er at jeg aldri har turt å si hva jeg føler og tenker, fordi det har gått på hans personlighet, og jeg har ikke villet såre han, samt at jeg tenker at vi er så ulike at det ikke ville nyttet. Jeg tenker at jeg har sviktet han skikkelig som ikke har vært ærlig fra starten, og nå sitter både jeg og han «i klisteret». Jeg synes han fortjener så utrolig mye bedre, noen som er ærlige med han og som liker alle sidene hans.

For snart 2 år siden ble vi som sagt foreldre, noe som kompliserer det hel ytterligere. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok kommet til å gå fra han. Men vi ble gravide, og jeg tenkte nok at det kunne bli en opptur for forholdet vårt.... (herregud, har jo gått i ALLE klassiske fellene...) Jeg er av den oppfatning at et forhold med barn skal jobbes ufattelig hardt med før man gir opp, nettopp fordi det er så viktig å være to om en sånn jobb, og fordi det er så viktig for barnet med to foreldre som holder sammen. Som foreldre har vi greid å samarbeide godt om alt det praktiske, han har gjort så mye for oss i tunge perioder, og han er en god far. Likevel føler jeg meg så «alene», fordi han ikke møter meg hverken følelsesmessig eller intellektuelt.

Vi bor som sagt i «hans» by, og til høsten planlegger vi bryllup... Jeg tenker innerst inne at det ikke er lurt og bra, men jeg ser ikke noe annet alternativ enn å fortsette å jobbe for forholdet nå... Vi har det «bra», men JEG mangler så mye for at det skal være noe jeg kan leve med resten av livet, og det er en så grusom tanke!

Er sykemeldt nå fordi jeg har vært så utrolig sliten og litt deprimert. Det har vært noen tunge år rent fysisk (mye syk i svangerskapet, og ekstremt lite søvn frem til nå pga søvnvansker hos barnet vårt), og så grubler jeg så mye på alt dette i tillegg, uten at jeg får snakka med noen om det. Fordi det har vært noen harde år, tenker jeg jo også at det ikke er tiden for å gjøre opp status i et forhold akkurat nå. Småbarnslivet et jo tøff for alle forhold. Samtidig er dette tanker jeg har hatt uten å ta på alvor fra dag 1... er så lei meg for at jeg har latt det gå så langt uten å være ærlig, og tenker så mye på hvor mye bedre jeg kunne hatt det med en annen mann. Samtidig vet jeg jo at trygge, gode, snille menn er ikke bare å finne overalt, og jeg er jo så glad i han, vil ikke såre han, og orker ikke tanken på et brudd. Både fordi jeg da blir «alenemamma» i en fremmed by uten nettverk, fordi vi har invitert 100 gjester i bryllup til høsten, og fordi jeg vet hvor stor belastning det er for barn med brudd. Det ville også være en kjempebelastning for han, og for familiene våre. Og jeg føler jeg skylder dem alle mer enn som så.

Er det noen her som har gode råd til meg? Går det an å bygge videre på et forhold som det jeg beskriver her? Hvordan gjør man det? Og hvordan skal jeg kunne forklare han hva JEG trenger for å ha det bra i forholdet, når jeg ikke en gang greier å sette fingeren på det selv? Er det mulig for meg å «få det bra» ved å endre ting ved meg selv, som tankemåte og innstilling?

Nå gråter jeg, så klart og tydelig har jeg aldri før satt ord på dette.. :-( Takknemlig for all respons!
Avatar

Re: Den rette?

mars 21 2018 - 00:35
Hei, Guro. Dette er dessverre et klassisk scenario for mange jenter. (Som du selv sier: "herregud, har jo gått i ALLE klassiske fellene...".)

Jeg kommer til å være litt brutalt ærlig med deg, fordi jeg tror du trenger en reality-check (selv om du allerede har mye selvinnsikt her fra før). Så jeg beklager hvis jeg kan virke litt røff med deg her. Det er ikke ment for å såre deg eller noe sånt; det er ment for å "vekke deg litt".

Det som har skjedd her er at du egentlig har tatt til takke med en mann som er "trygg, god og snill" - som du dermed veit at forblir en sikker kilde til validering og at du ikke kommer til å miste han. Du har kort sagt gått for "the low hanging fruit".
Det er f.eks. derfor du ikke vil la han omgås vennene dine særlig ofte - fordi du vet at DE vil merke at han egentlig bare er en mann som du har tatt til takke med, og derfor skammer du deg ovenfor vennene dine når han omgås dem.

Du nevner også: "Og hvordan skal jeg kunne forklare han hva JEG trenger for å ha det bra i forholdet, når jeg ikke en gang greier å sette fingeren på det selv?"
Dette er også veldig vanlig for jenter. De skjønner ikke selv hva som mangler i forholdet - de har bare en intuitiv følelse av at "det er noe som ikke stemmer..."

Det som MANGLER her er seksuell attraksjon. Det du HAR er emosjonell attraksjon. Og så lenge du mangler seksuell attraksjon, vil du alltid gå rundt og føle at "det er noe som mangler". Jenter som derimot føler sterk seksuell attraksjon til partneren sin (som altså ikke har tatt til takke med en dårligere mann enn hva de seksuelt foretrekker), føler vanligvis ikke at "det er noe som mangler" - fordi det virkelig ikke er noe som mangler. Slike jenter er vanligvis overlykkelige i forholdet, og det er slike forhold som varer livet ut uten at lidenskapen mister futten over tid. Og det er nettopp fordi den seksuelle attraksjonen i forholdet dems vedvarer. Uten seksuell attraksjon har man bare et vennskap og en utilfreds følelse av tomhet/at "noe mangler".

Og all misnøyen din med at dere ikke matcher intellektuelt sett kommer I TILLEGG til det grunnleggende problemet. Den intellektuelle mis-matchen er ikke hoved-problemet her.

Det du har er helt klart en beta-kjæreste, ut i fra denne utfyllende beskrivelsen din av deg og partneren din. Det du vil ha (som biologien din higer etter) er en alfa-kjæreste. Og de aller fleste jenter vil aldri føle seg ordentlig tilfreds i et forhold med mindre de har en alfa-kjæreste. De kan "få det til å funke" til en viss grad (litt sånn som du har forsøkt i dette forholdet), men de vil innerst inne alltid være skuffet over partneren sin og aldri være ordentlig tilfreds med verken forholdet eller sex-livet sitt - fordi de VEIT innerst inne at de egentlig ikke er sammen med en fullverdig MANN (som biologien deres egentlig krever). De har en "halv mann"; ikke en alfa-mann.

(Merk: Mange jenter vil benekte at de egentlig ønsker seg en alfa-mann, fordi de enten ønsker å fremstå som "selvstendige, uavhengige kvinner som liksom ikke trenger sterke menn"; eller fordi de veit at de ikke er attraktive nok til å få seg en alfa-mann, så det føles bedre for dem å ljuge til seg selv og påstå at de liksom "ikke vil ha alfa-menn" - som selvfølgelig er totalt bullshit; eller fordi de enda ikke har møtt en ordentlig alfa-mann i livet sitt, og dermed ikke veit hvor sterkt de egentlig begjærer en slik mann.
Mennesker ljuger; virkeligheten ljuger ikke. Og dette faktumet har du dessverre fått føle på kroppen din i dette forholdet, ettersom biologien din signaliserer til deg alt den kan at "du ikke bør pare deg/være sammen med denne beta-mannen".)

Årsaken til at jeg utdyper alt dette er slik at du til seinere forhold skal være klare over de faktiske spillereglene til biologien din - samt hvordan den seksuelle attraksjonen din egentlig fungerer (siden du i likhet med de fleste jenter ikke forstår hva det er som mangler). Igjen, jeg beklager "brutaliteten" i denne dønn ærlige forklaringen. Men du er egentlig heldig som får vite det nå, ettersom mange jenter går gjennom hele livet uten å noen gang forstå hva "det" er.

Når det gjelder framtiden for forholdet ditt, så er det aller beste du kan gjøre å slå opp med han NÅ. Du nevner ting som at dere skal gifte dere (som dere ABSOLUTT IKKE bør gjøre!), og at dere har et barn sammen som kan få det vanskelig hvis dere skilles.
Men her er tingen: Dere skal gifte dere til høsten; det er fortsatt en god stund til, så det ville ikke være særlig ubeleilig for gjestene om dere avlyser bryllupet nå. Og når det gjelder barnet deres, så er det mye mer traumatisk for det barnet om dere skulle ende opp med å leve ulykkelig sammen i et ekteskap/forhold, eller eventuelt ende opp med å skille dere seinere, når barnet er eldre og har knyttet seg MER til ideen om "mamma og pappa som et gift par".

Med andre ord: Det mest humane du kan gjøre for bryllupsgjestene, for barnet og for både DEG OG MANNEN din - er å ende forholdet nå før ting blir enda verre. Å gifte deg eller å forbli i forholdet, basert på en tom/utilfreds følelse, ender IKKE bra.

Med mindre mannen din vet hvordan å utvikle seg til en alfa-mann (som han nesten garantert ikke kommer til å finne ut av hvordan han gjør på egen hånd), kommer du garantert aldri til å bli ordentlig lykkelig i dette forholdet. Du har visst det fra dag 1 at det er noe som er "feil" med typen din - og den følelsen din kommer aldri til å bli borte. Biologien din stopper aldri opp.
(Igjen, jeg veit det høres "brutalt" ut, men det er menneskets natur. This is how we work. Naturen ER brutal - for den er NØDT til å være det.)



Så, for å svare deg helt konkret på spørsmålene dine:

- "Går det an å bygge videre på et forhold som det jeg beskriver her? Hvordan gjør man det?"

Nei. Du kan som sagt kanskje "få det til å funke" til viss grad - men du vil aldri bli ordentlig lykkelig/tilfreds i det, hvis mannen din forblir den han er i dag (som han høyst sannsynlig vil).



- "Er det mulig for meg å 'få det bra' ved å endre ting ved meg selv, som tankemåte og innstilling?"

Som sagt, du kan kanskje "få det til å funke" til en viss grad, ved å endre tankemåte/innstillingen din til forholdet - men biologi er biologi. Du kommer ikke utenom det faktum at du er med en svak mann, mens biologien din krever en sterk mann. Det er dessverre den harde virkeligheten; du kan bare "få det bra" opp til en viss grad. Men for mange jenter som har lært seg å "bli vant til" og ta til takke med en svak mann, så har de det relativt greit i forholdet. Det er jo for mange jenter bedre å være i et forhold hvor de får bekreftelse i det hele tatt (akkurat slik du nevnte selv), enn å ikke være i noe forhold.
Men det jeg påpeker er at de aldri vil bli ordentlig tilfreds. De kan greie å bli relativt tilfreds, men aldri ordentlig tilfreds.
(Selv om de fleste av de selvfølgelig vil påstå det motsatte for alt i verden hvis du spør de rett ut om dette, eller hvis de leser dette innlegget mitt. Men vær du sikker; hvis de virkelig hadde fått muligheten til å bli sammen med en alfa-mann isteden, så hadde de enten vært utro mot den nåværende svake mannen sin, eller dumpet han på et blunk! Garantert! "Hvorfor velge en Volvo når de kan få en Ferrari..." Det eneste unntaket er hvis de er såpass redd for å bli såret/dumpet av alfa-mannen, at de føler at det er tryggere for dem å bare forbli sammen med den svake mannen isteden, som de veit aldri vil dumpe dem. Men de vil da sannsynligvis være utro mot ham med alfa-mannen i all hemmelighet, og forsøke å få "det beste fra begge verdener" på den måten: Herlig, lidenskapelig sex med mr. alfa; emosjonell trygghet/stabilitet med mr. svak.)

Jeg håper dette har gitt deg en oppvekker, og at du forstår at å gifte deg med denne mannen du er sammen med nå, er en ekstremt dårlig ide for å si det mildt... Med mindre du er villig til å leve livet med en fyr som du innerst inne veit at du har tatt til takke med - og dermed alltid ha den utilfredse følelsen som du sitter med nå, som fikk deg til å skrive dette innlegget på forumet her...

Men husk, hvis du ender forholdet ditt med han, så er det ingen garanti for at du finner en bedre mann (en alfa-mann), så du må kjenne deg selv her, vedrørende om du synes at det er bedre å potensielt leve et liv som singel, eller om du vil leve et liv med en mann som han du er sammen med nå. (Dette er HVIS du ikke skulle møte/få en alfa-mann, og dermed skulle bli nødt til å ta til takke med en svak mann på nytt seinere - som de fleste jenter må, fordi ordentlige alfa-menn er sjeldne.)



PS:
Du skrev: "Samtidig vet jeg jo at trygge, gode, snille menn er ikke bare å finne overalt,"

Trygge, gode, snille menn er overalt - for de fleste menn er trygge, gode, snille menn. Det som derimot er sjelden er trygge, gode, snille ALFA-menn.
Avatar

Re: Den rette?

mars 21 2018 - 14:16
Hei kjære deg,

Du skriver blant annet at du ikke klarer å sette fingeren på problemet, men jeg syns alt det du skriver er å sette fingeren på problemet. Du føler han burde være den rette, og derfor har du holdt deg til han - men når alt kommer til alt så utfyller han ikke ditt behov for seksuell spenning, intellektuelle samtaler og på et følelsesmessig behov. Denne mannen tenner ikke gnister hos deg.

Når det er sagt skjer dette ofte i forhold etter noen år, men slik du forklarer det virker det som dette har vart store deler av, om ikke hele, forholdet. Det er trist. Jeg leste en gang at man godtar den kjærligheten man tror man fortjener. Tenk litt over det sitatet.

Når det kommer til en handlingsplan fremover ville jeg virkelig tatt en prat med han. Du er en smart person, du vet hva du skal si. Du trenger kanskje ikke å brette ut hele denne historien, for det kan knekke han. Gi han en mulighet til å møte deg intellektuelt og følelsesmessig. Men vit at man aldri skal være i et forhold som baserer seg på at den ene må forandre seg for det andre. Dette betyr derimot ikke at man ikke kan utvikle seg og utfordre den andre til å forbedre seg.

Jeg ville først og fremst gitt han en mulighet, og hvis det ikke blir bedre ville jeg avsluttet forholdet på vegne av meg selv. Jeg har ikke barn selv, så kanskje jeg er litt lite sensitiv nå, men han virker som en god fyr og en flink pappa. Dere kan ha delt omsorg på barnet, du trenger ikke å bekymre deg for at han ikke tar vare på barnet. På denne måten får du falle hodestups forelsket i noen og virkelig opplevd deg selv. Det er virkelig en følelse og opplevelse som folk burde oppleve.

Dersom du blir værende i det forholdet uten at det møter dine behov kommer du, for å sette det litt på spisen, enten til å råtne i stillhet eller gjøre noe utagerende som å være utro. Ha mer selvrespekt for deg selv, og kom deg ut av et forhold som ikke gir deg så mye.



Avatar

Re: Den rette?

mars 21 2018 - 22:53
TAKK for to fantastisk reflekterte, tydelige og omsorgsfulle svar! Jeg må ha formulert meg godt, for jeg føler dere begge treffer spikeren på hodet i deres beskrivelser, jeg kjenner meg igjen, og VET at dere har rett. Selv om det er tøft å lese det dere skriver, setter jeg utrolig stor pris på at noen bryr seg og tar seg til til å reflektere over min håpløse situasjon, så igjen, tusen tusen takk!

Det er en forferdelig følelse å nå innse hvilke feil jeg har gjort, hvilke konsekvenser det har fått og hvilke konsekvenser det uunngåelig kommer til å få i framtida, for flere enn bare meg selv. Jeg har prøvd å gjøre alle andre enn meg selv til lags, og har vært alt for lite opptatt av mine egne behov, men har i stedet endt opp med å oppføre meg som en egoist... skjebnens ironi, kanskje.

Dere er begge helt tydelige på at jeg bør gå, og det bør jeg antakelig, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg dessverre vet jeg ikke kommer til å gjøre det. Feig, redd og mer opptatt av hvordan andre har det enn hvordan jeg har det selv, er vel fortsatt beskrivende. Jeg tenker at JEG har gjort store feil, og dermed fortjener ingen andre enn meg å lide for det. Jeg kjenner at jeg, oppriktig, er innstilt på å sette mine egne behov til side så lenge det er fysisk, psykisk og praktisk mulig, både av hensyn til en mann som har ofret så mye for meg, og fordi jeg ikke under noen omstendigheter kan se for meg å bli alene nå. «Fordelene» jeg tross alt har i dette forholdet veier, per nå, opp for «ulempene».

Ved å ha blitt klar over hva som forårsaker min misnøye, ved å sette så tydelig ord på det som jeg nå har gjort, tror jeg det blir lettere for meg å slå meg til ro med å fortsette å jobbe for å bli «så fornøyd som mulig» i dette forholdet, og ta til takke med det. Det høres nok svakt ut, og på mange måter er det kanskje en svak beslutning, men jeg kunne ikke holdt ut å stå til ansvar for å ødelegge alt jeg og samboeren min har bygd opp de siste årene, bare på grunn av manglende seksuell tiltrekning og misnøye fra min side. Jeg holder heller ikke ut tanken på å «miste» 50% av min sønns oppvekst. Da vil jeg, faktisk, mye heller være «halvveis fornøyd» i et kjedelig, men ok, forhold. Vi krangler ikke, og vi viser hverandre hver dag at vi er glade i hverandre. Vi ler sammen i gode perioder, og vi stiller opp for hverandre. Han er endringsvillig på mange områder, og har allerede bevist at han tar mine tanker på alvor, og selv om jeg skullle ønske meg så mye mer av måten han møter det på, er det ikke uutholdelig.

Jeg håper at jeg kan slå meg såpass til ro med dette, samt at jeg kan finne andre arenaer å være «100% meg selv» på, at jeg kan unngå å råtne i stillhet, som du, kvinne96, skriver. Om det viser seg umulig, skal jeg ta frem igjen disse innleggene, innse mine feil, og ta grep. Og selv om jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken på utroskap, kommer jeg aldri til å gjøre noe sånt mot han. Jeg er for glad i han.

Man kan jo spørre seg om å bli egentlig er å gjøre min samboer og min sønn en «bjørnetjeneste», om de egentlig fortjener at jeg er ærlig og avslutter forholdet, og får det bedre med meg selv. Men oppriktig, jeg tror jeg per i dag gjør dem begge mye bedre ved å bli. Min samboer ser ikke for seg noe annet liv, og jeg er ganske sikker på at han ikke er misfornøyd med noe som helst om dagen. Han er, som sagt, enkel i tankegangen - heldige han, på mange måter... Selv tror jeg heller ikke jeg hadde følt meg lettet og lykkelig ved å forlate han nå. Jeg hadde slitt veldig med ukene alene med sønnen, jeg hadde ikke overlevd ukene uten han, jeg hadde savnet det «halvdårlige» forholdet for mye.

Jeg skal, selvsagt, prøve å ta opp noe av min misnøye med samboeren min, uten å knekke han helt. Jeg håper vi sammen greier å gjøre små endringer, som kan gjøre det utholdelig for meg og oss, om ikke annet for ei stund til. Når jeg har stilt de jeg er glade i i en situasjon som denne, synes jeg jeg plikter å virkelig prøve ALT i min makt for å gjøre det beste ut av det, også selv om det innebærer å ikke være helt 100% fornøyd. Blir man noen gang det...? Om jeg blir så misfornøyd/deprimert at det går for mye utover dem, eller meg selv, lover jeg å ta tak. Enn så lenge biter jeg tennene sammen og står i det.

Det er vel noe med hva at man får hva man selv synes man fortjener....
Avatar

Re: Den rette?

mars 22 2018 - 18:13
"Jeg må ha formulert meg godt,"

Jepp, det var nettopp det du gjorde, og all den innsiktsfulle utdypelsen din gjorde det veldig enkelt å forstå "greia" her. Så, kudos til deg for å gi så mye informasjon at det blir enkelt å analysere situasjonen din for de som leser. Ikke alle er like flinke til å beskrive så mye.

_ _ _


"Selv om det er tøft å lese det dere skriver, setter jeg utrolig stor pris på at noen bryr seg og tar seg til til å reflektere over min håpløse situasjon, så igjen, tusen tusen takk!"

Godt å høre at du er sterk nok til å forstå at det var velment. Jeg vurderte flere ganger om jeg skulle slette innlegget mitt etter at jeg skrev det, for jeg var redd jeg var for "hard" mot deg. Det siste du trenger er jo mer å klandre deg selv for, siden du allerede klandrer deg selv altfor mye.
Men jeg er sikker på at vi mennesker vanligvis er sterke nok til å høre sannheten om ting, så lenge den sannheten blir formidlet med omsorg - og ikke på en nedsettende, "jeg skal straffe deg" type måte, slik som folk ofte gjør mot folk de hater.

_ _ _


"Jeg har prøvd å gjøre alle andre enn meg selv til lags, og har vært alt for lite opptatt av mine egne behov, men har i stedet endt opp med å oppføre meg som en egoist... skjebnens ironi, kanskje."

Alle mennesker er egoister - ikke klandre deg selv for å ha tatt noen egoistiske valg her og der. Dessuten så har du også vært altruistisk/u-egoitstisk oppi det hele også, siden du også har satt andre menneskers tilfredshet/behov framfor din egen tilfredshet/behov. Du har både vært egoist og altruist - og det er HELT greit. Det er nettopp det som er å være menneske.

_ _ _


"Dere er begge helt tydelige på at jeg bør gå, og det bør jeg antakelig, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg dessverre vet jeg ikke kommer til å gjøre det."

Det ante meg... Ikke fordi at "du spesifikt er så forutsigbar", men fordi det er et så vanlig resultat - selv etter at man har pratet om ting og blitt gitt råd om situasjonen. Vi vet ofte egentlig hva vi kommer til å velge før vi i det hele tatt rådfører oss med andre om et visst valg. Rådføringen er ofte egentlig bare en måte å få uttrykt seg selv og frustrasjonen sin på, samt potensielt få bekreftelse på at den beslutningen man egentlig ønsker å ta, faktisk er den riktige beslutningen.

_ _ _


"Feig, redd og mer opptatt av hvordan andre har det enn hvordan jeg har det selv, er vel fortsatt beskrivende."

Du er sikkert veldig opptatt av hva de andre kommer til å synes hvis du skulle slått opp ja, og hvordan et eventuelt brudd skulle knuse kjæresten din som du faktisk er veldig glad i som person. Men jeg er sikker på at den hovedsakelig motivasjonen din for å forbli i forholdet, er frykten din for å være alene. Det å miste denne trygge og pålitelige kilden til validering/kjærlighet.

Men du trenger ikke å være så hard med deg selv for å føle det slik. It's OKAY.

_ _ _


"Jeg tenker at JEG har gjort store feil, og dermed fortjener ingen andre enn meg å lide for det."

Det høres ut som at du mener at du "fortjener og straffes". Greit, det var misledende og dårlig gjort mot typen din å starte et forhold basert på følelser du egentlig ikke hadde for han, og å bringe et barn inn i et slikt forhold - men ikke gå helt av skaftet her. Du er ikke en dårlig PERSON!

Vi har alle gjort dårlige ting mot andre i løpet av livet. Noen ganger med hensikt, noen ganger ikke. Det at du tok noen dårlige valg betyr ikke at DU er dårlig.

_ _ _


"Jeg kjenner at jeg, oppriktig, er innstilt på å sette mine egne behov til side så lenge det er fysisk, psykisk og praktisk mulig, både av hensyn til en mann som har ofret så mye for meg, og fordi jeg ikke under noen omstendigheter kan se for meg å bli alene nå. «Fordelene» jeg tross alt har i dette forholdet veier, per nå, opp for «ulempene»."

Er forståelig at du føler det slik. Og du gjør selvfølgelig som du vil, og hva du selv føler er best for deg :)

_ _ _


"Ved å ha blitt klar over hva som forårsaker min misnøye, ved å sette så tydelig ord på det som jeg nå har gjort, tror jeg det blir lettere for meg å slå meg til ro med å fortsette å jobbe for å bli «så fornøyd som mulig» i dette forholdet, og ta til takke med det."

Mm, nå veit du hvert fall hva du kan forvente og hva du ikke kan forvente av dette forholdet, så du kan bedre veie opp fordelene og ulempene i kombinasjon med hvordan du kjenner deg selv, og dermed foreta et "riktig" valg for deg selv - hva enn det valget blir.

_ _ _


"Vi ler sammen i gode perioder, og vi stiller opp for hverandre. Han er endringsvillig på mange områder, og har allerede bevist at han tar mine tanker på alvor, og selv om jeg skullle ønske meg så mye mer av måten han møter det på, er det ikke uutholdelig."

Som jeg tidligere skrev, så kan det hende at du kan bli relativt tilfreds i dette forholdet. Det blir ikke noe "fyrverkeri", men du kan nok allikevel få det "greit" med et "stjerneskudd". Mesteparten av par er i slike "stjerneskudd-forhold", for de færreste er egentlig med sin seksuelle ideal-partner. Både menn og kvinner tar ofte til takke med partnere som egentlig ikke tenner dem så veldig (selv om mange av de aldri vil innrømme dette ovenfor andre, og ofte ikke en gang ovenfor seg selv). Dette er hovedårsaken til at ca. halvparten av gifte par skiller seg (og det ville vært akkurat den samme skillsmisse-statestikken ved tidligere århundre også - bortsett fra at under den tiden så "MÅTTE" folk forbli gift, uansett hva de selv ønsket).

Hvis du f.eks. kan se på dette forholdet som å være sammen med en god venn, så vil dette forholdet sikkert kunne gi et relativt godt liv det også (selv om det er stor forskjell på gleden din i dette forholdet, og den gleden du ville hatt i et forhold med en du virkelig elsker.)

_ _ _


"Og selv om jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken på utroskap, kommer jeg aldri til å gjøre noe sånt mot han. Jeg er for glad i han."

Flott å høre at du ønsker og være trofast - men husk at utroskap er svært vanlig (jeg er selv en fyr som flere jenter har vært utro med/har forsøkt å være utro med, og har sett hvor lite som egentlig skal til hvis man er riktig type fyr), så ikke vær overrasket hvis du plutselig skulle finne på og gjøre det allikevel. Jenter er emosjonelt styrte vesener. Når dere virkelig FØLER "det" med en fyr, så er det ofte lett for dere å rasjonalisere dere fram til at "det er greit" - så sant logistikken er slik at dere sannsynligvis ikke vil bli tatt for det. Da tør dere å gå over streken. Dette er kanskje sagt litt "brutalt" - men det er sant.

(Og nei - menn er selvfølgelig ikke noe bedre når det gjelder utroskap. Det er bare det at kvinner har i utgangspunktet et uskyldighets-rykte på seg, så slike faktum kommer ikke like "frem" i offentligheten. Det er en av fordelene ved å være kvinne; de er liksom så "uskyldige" og "dydige" når det kommer til seksuelt relaterte ting. Haha.)

_ _ _


"Man kan jo spørre seg om å bli egentlig er å gjøre min samboer og min sønn en «bjørnetjeneste», om de egentlig fortjener at jeg er ærlig og avslutter forholdet, og får det bedre med meg selv. Men oppriktig, jeg tror jeg per i dag gjør dem begge mye bedre ved å bli. Min samboer ser ikke for seg noe annet liv, og jeg er ganske sikker på at han ikke er misfornøyd med noe som helst om dagen. Han er, som sagt, enkel i tankegangen - heldige han, på mange måter..."

Vel, for å si det sånn: Hvis typen din finner ut (på en eller annen måte) at du egentlig aldri har vært særlig tiltrukket og forelsket i han, så ville det riktige valget HA VÆRT at du endte forholdet for lenge siden og fortalte han sannheten for lenge siden - altså FØR han fant det ut på egen hånd.

Men hvis han aldri finner det ut, så kan han selvfølgelig leve svært godt basert på en løgn som han ikke vet om. Så når det gjelder hva som er best for han, avhenger av om han noen gang kommer til å finne ut sannheten eller ikke. Men i utgangspunktet er det jo ingen som ønsker å bli lurt - så EGENTLIG er det beste for han (som han egentlig ønsker, selv om det kan gjøre vondt) å vite sannheten.

(Vi mennesker ønsker alltid å vite sannheten om ting, framfor å tro en løgn hvis vi FÅR VITE at løgnen er en løgn, fordi følelsene våres hovedsakelig forårsakes av at vi tror at noe er ekte. Vi lever oss f.eks. ikke inn i en film og engasjerer oss emosjonelt i den, hvis vi ikke "blir lurt" til å tro at filmen er ekte i det øyeblikket vi ser den. Det er derfor vi mister det emosjonelle engasjementet og "detter ut av filmen" hvis vi f.eks. ser dårlig animasjon midt i en scene, fordi det bryter filmens troverdighet/illusjon i det øyeblikket.)

_ _ _


"Selv tror jeg heller ikke jeg hadde følt meg lettet og lykkelig ved å forlate han nå. Jeg hadde slitt veldig med ukene alene med sønnen, jeg hadde ikke overlevd ukene uten han, jeg hadde savnet det «halvdårlige» forholdet for mye."

Det er forståelig nok det, og det er bare du som kan vite hvilket valg som antageligvis vil gjøre deg mest tilfreds totalt sett. Du har opplevd hvordan den desperate tiden i livet ditt var før dette forholdet, og du har opplevd hvordan de 4 årene i dette forholdet har vært. Så du har et godt grunnlag fra begge sider til å kunne veie opp valget ditt.

_ _ _


"Jeg skal, selvsagt, prøve å ta opp noe av min misnøye med samboeren min, uten å knekke han helt. Jeg håper vi sammen greier å gjøre små endringer, som kan gjøre det utholdelig for meg og oss, om ikke annet for ei stund til."

Jeg vil bare sterkt fraråde deg å gifte dere... Om du så velger å gi forholdet en sjanse til, og se hvor levelig det er for deg i lengden, så ville jeg hvert fall ventet litt lenger med å gifte dere hvis jeg var deg - i og med at du er i en slik usikker fase som du er i nå. Et ekteskap vil sikkert føles godt for deg i starten, og være en ekstra kilde til validering/kjærlighet fra folk; men den er kortvarig, mens ekteskapet er langvarig (hvert fall i utgangspunktet)...

_ _ _


"Når jeg har stilt de jeg er glade i i en situasjon som denne, synes jeg jeg plikter å virkelig prøve ALT i min makt for å gjøre det beste ut av det, også selv om det innebærer å ikke være helt 100% fornøyd."

Du har mye "plikt-etikk"... "Jeg fortjener lidelsen", "Jeg skal sette mine egne behov til side", "Jeg skal aldri være utro", "Jeg plikter å prøve alt", "Jeg lover å ta tak".

Alle disse tingene er forsåvidt vel og bra i utgangspunktet, men det er tydelig at du kommer fra en mentalitet hvor du "straffer deg selv" og klandrer deg selv for mye. DU ER IKKE DÅRLIG! Du er et GODT MENNESKE! Selv med alt det du har fortalt oss om valgene dine og situasjonen din, så sier jeg fortsatt at du er bra. Du har altså latt oss få vite om dine "dårlige valg" - og allikevel sier jeg at du er bra. Prøv å husk det. Jeg hadde ikke sagt det hvis du ikke faktisk var bra. Tror du har merket at jeg er ærlig nok med deg til å si ting som de er til deg.

_ _ _


"(...) selv om det innebærer å ikke være helt 100% fornøyd. Blir man noen gang det...?"

Kanskje ikke 100% fornøyd (med mindre du er "Buddah"), siden det alltid vil være i det minste noe småpirk å være misfornøyd over. Men 90-99% fornøyd er det nok mulig å bli i livet. Men i et slikt forhold som du er i, vil topp-prosenten naturligvis ligge enda lavere enn det. Men igjen, relativt fornøyd/tilfreds kan du kanskje bli.

_ _ _


"Det er vel noe med hva at man får hva man selv synes man fortjener...."

Det har mye med ting å gjøre ja...

_ _ _


Tror dette er det lengste innlegget jeg har skrevet her (med det mulige unntaket av et angst-relatert innlegg jeg skrev). Skrev alt dette fordi jeg hadde mye tid til overs i dag; men først og fremst fordi føler jeg skikkelig med deg og synes synd på deg, fordi du er så hard mot deg selv. Så jeg ønsker egentlig bare å gi deg en god klem og si at du er bra - men siden det er fysisk umulig her og nå, får det holde med en lang tilbakemelding og at jeg har gitt deg mye av tiden og energien min :) Og DET burde hvert fall fortelle deg at jeg faktisk synes du er en bra person som fortjener å ha det godt :)
Avatar

Re: Den rette?

mars 24 2018 - 16:24
Godt å se at du reflekterer, det er jo ikke noe fasit på denne problemstillingen. De tankene du beskriver har jeg selv hatt i det forholdet jeg er i nå. Når det er sagt så syns heller ikke jeg at du skal klandre deg. Det ligger i oss mennesker å søke mot trygghet, og du kan helt klart trøste deg i at du har funnet en fin far for ditt barn - selv om han kanskje ikke møter alle dine behov.

Jeg var kanskje ikke klar nok i mitt tidligere innlegg, for der virket det som at jeg anbefalte deg å dra fra han. Jeg vil understreke at jeg først vil anbefale deg å ta en prat med han og kanskje gå til parterapi. Parterapi er undervurdert og brukes ofte kun når det har skjedd tillitsbrudd. Hva med å gå dit nå, og kanskje snakke litt om underliggende problemer? Dette kan hjelpe deg videre.

Du nevner også dette med at jeg skrev at det er en mulighet for at du vil råtne i stillhet, og jeg grøsser litt når jeg leser det. Dette er en veldig vond fremtid som noen kan få i et forhold der man ikke blir sett og man ikke kan si i fra fordi man enten ikke blir hørt eller fordi man er redd for konsekvensene. Dersom du tar denne situasjonen i egne hender, oppsøker parterapi eller individuell psykologbehandling - så kan dette gå bra. Jeg forstår godt at du tenker at du vil bli i første omgang fordi du ikke vil gå glipp av "50% av barnets oppvekst". Du nevner noen med at dette kan oppfattes som en egoistisk handling, men tvert om, dette er veldig uselvisk. Barnet ditt kommer til å takke deg for denne ofringen, så lenge forholdet mellom deg og barnefar ikke skader barnet.

Ellers vil jeg bare si at jeg liker måten du tenker, du virker smart, oppegående, reflektert. Uten å kjenne deg kan jeg se for meg at du er en flott dame, som jeg gjerne skulle hatt intellektuelle samtaler med. Du får ha lykke til videre og jeg håper du finner deg selv og det du søker.

Klem Nina
Avatar

Re: Den rette?

mars 25 2018 - 04:40
Noen skjønner "det"; andre ikke :) All I will say.
Avatar

Den rette

mars 26 2018 - 16:54
Som en passiv part i denne samtalen ønsker jeg ikke å gjenta så mye av det som allerede er sagt, men tar allikevel en liten oppsummering. Jeg synes problemstillingen som blir framstilt er meget interessant, slik jeg leser den biter jeg meg merke til tre hovedpunkter:

1. Spørsmålet om Den Rette finnes. Soulmates, prince charming, happy ever after og evig grønt gress er noe som har blitt innprentet hos de fleste som har sett Disney.
Det poengteres i litteraturen på den andre siden om hvor forskjellige menn og kvinner kan være. Pornokulturens voldsomme fokus på fysisk tiltrekning kolliderer kraftig men forventningen om den store kjærligheten- at det er en person som skal kunne innfri alle dine ønsker og drømmer og være din eneste og store kjærlighet. Du har den lengtende jenta i tårnet og prinsen som kommer ridende på sin hvite hest ene og alene for å gjøre alle hennes drømmer til virkelighet, med storslått musikk inn i solnedgangen.

2. Det underliggende spørsmålet om hvordan et forhold egentlig skal være, om det venter noe godt på den andre siden? Om det vil være verdt det å bli, om hun gjør det for seg selv eller for alle de andre som er rundt henne. Forventninger om at ting skal være bra og skuffelsen over at det ikke alltid kan være bra, i hvertfall ikke hele tiden. Kanskje hun noen ganger lurer på om gresset er grønnere på den andre siden og at hun enda føler det som om spenningen har blitt borte fordi forholdet til ham ble så forutsigbart. Ting har gått mye raskere enn det hun hadde tenkt seg. Hun har det mange drømmer om, kjæreste, baby og nå skal hun atpåtil gifte seg! Det kunne ha vært som et eventyr, men det virker mest som om det er et kav og mas. Hun føler kanskje at hun hele tiden må late som om alt går så greit, selv om det noen ganger ikke gjør det.
Han er snill, omsorgsfull og trygg- det de aller, aller fleste drømmer om. Jeg kan se for meg at han har et ansikt som lyser opp hver gang han smiler. En god far og en hun kan stole på. Er det ikke det å virkelig like ansiktet på en person det som til syvende og sist betyr noe, kroppen svinner jo hen en dag den og. Og er det ikke også slik at kjærlighet er mer enn forelskelse? At fjeset til kjæresten er den delen av kroppen hans som ikke vil endre seg og forfalle like fort og drastisk som resten kroppen gjør, at det at du virkelig liker å se inn i de samme øynene, kjenne hvor smittsomt smilet hans er og hvordan du kan lese dette fjeset som noen andre leser en god bok.
Min personlige mening er at det å elske, vil si at du bryr deg om hvordan han har det når han ikke er der, at du alltid kommr til å fortsette å være glad i ham- uansett hva som skjer, at du liker å være rundt ham og at både du og han til syvende og sist ønsker å få dette til å fungere. Sannhet er ikke alltid gull, noen ganger må vi tie om de aller vanskeligste tingene og vente til stormen har lagt seg. Det eneste som er sikkert i livet, om jeg skal være litt dramatisk, er at ting tar slutt- det er ingen garanti i et forhold at den ene ikke kommer til å forlate den andre. Uansett hvor sikkert det kan føles så har du ingen garanti på at han ikke kommer til å forlate deg heller.

3. Du skriver at du sliter med selvfølelsen og at han gir deg bekreftelse og omsorg. Noen vil si at det er noe "alle menn har" og fnyse, men det er ikke sant. Noen går på date etter date uten å finne noe av det du sier at han har av egenskaper og lynne. Andre ser på det hele som en lek, der det kun handler om spenning og fysisk tiltrekningskraft, noe som sikkert er gøy i en periode men som ikke varer.
Så.. På den ene siden ønsker du at han kunne ha vært en bedre samtale partner og gått dypt inn i komplekse temaer og utfordret deg mer intelektuelt. Du føler deg overlegen over han på denne måten, samtidig som det at han ikke tenker/ grubler like mye som deg kanskje også kan være med på å avbalansere deg også, at det ikke bare trenger å være negativt? Han er snill og trygg og dere har vært sammen i flere år. Du flyttet til "hans" by og kanskje tenkte du en gang på at du skulle bli mer kjent med byen og noen av dem som bor der, utvide nettverket ditt litt, som en spennende utfordring? Kan det hende at det at du er litt frustert i forholdet har noe å gjøre med at du ikke kommer deg ut nok, møter venner og lar de blir kjent med ham? For som venninne selv er jeg alltid interessert i å treffe kjærestene deres og noen ganger redd for at de ikke skal like meg og at venninnen min ikke er like glad i å være med meg og ikke er like intern med meg som hun er med ham. Og mest av alt vil jeg skyve mine fordommer bort fordi jeg er glad i henne og ønsker å tilpasse meg det nye livet hun lever. Jeg ønsker å være en del av hennes liv og bli inkludert for da føler jeg meg nærmere henne og da holder vi bedre kontakten.
Ingen er perfekte. Alle forhold skranter litt. Mange ganger er det å ikke fortelle alt det en tenker på, spesielt ting som kan såre den andre en lur idè, spesielt siden vanskelige følelser går over.
Parterapi eller ikke, så er det viktig å ha klart for seg hva det er du trenger for å ha det bra. Hva er det du liker å gjøre for deg selv, bare for din del og hvordan kan du ta best mulig vare på deg selv i vanskelige perioder? Et forhold handler tross alt om å gi og ta, det å være sin egen trøster, og om gjensidig stå-på-vilje for å få forholdet til å fungere.

Sånn!
Til forsiden