Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dårlige forhold i familien

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dårlige forhold i familien

des 7 2017 - 19:14
Må bare få dette ut et sted og kanskje få noen gode råd tilbake. Jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Noe blir kanskje vridd om på for å anonymisere, men hovedproblematikken forsvinner ikke av den grunn. Greia er at jeg er en kvinne som har slitt med psykiske problemer i ganske mange år, rundt 11 år. Det startet tidlig i tenårene, og ble bare verre og verre. Noe som kanskje, i begynnelsen, bare var normale tenåringshormoner forandret seg ganske drastisk, og i dag har jeg diagnosene alvorlig depresjon, uspesifisert angstlidelse og diverse. Jeg blir stadig utredet på nytt, men resultatet er det samme. Jeg er selv ganske sikker på at jeg har en personlighetsforstyrrelse, dette har den nye psykologen min også kommet frem til, men nå har jeg backet ut av behandlingen fordi jeg egentlig ikke vil ha en slik diagnose. Jeg vil bli frisk, men klarer det ikke, selv om jeg kjemper hver dag mot sykdommen som begrenser livskvaliteten min. Men nok om det, det er ikke hovedproblemet her. Det er bare en beskrivelse av hvem jeg er. Jeg er deprimert.

Mine foreldre har et vanvittig dårlig forhold, men de er fortsatt gift. Selvfølgelig. Gud forby å gjøre livet bedre for barna sine og seg selv, her skal vi fortsette i et dårlig drittforhold som aldri blir bedre fremfor å få orden på livene våres. De prater nesten aldri sammen, jeg har ikke sett de kysse på flere år, jeg er overrasket over at de i det hele tatt sover i samme seng. Jeg regner med de gjør det, kan godt hende de sover på hver sitt rom når ingen av oss barna er hjemme. Jeg bor langt unna, og er bare på besøk en gang i blant. Snakker derimot ofte med mamma, men jeg har ingen kontakt med pappa. Dårlig forhold der også. Han var der aldri i oppveksten min, så jeg har ingen ordentlig datter-pappa kontakt med han. Jeg har prøvd å ta initiativ men blir stadig avvist. Mine søsken, som er yngre enn meg, har jeg lite kontakt med, men vi prater godt når vi først møtes og alt er ganske greit. Jeg er veldig glad i mine søsken, og håper vi aldri glir helt ifra hverandre. På begge mine foreldres side er forholdene håpløse. Mye skittkast, mye krangling, mye ignorering. Nå i julen er det helt tomt under juletreet for ingen kjøper hverandre julegaver, for eksempel. Ikke at det betyr noe, men det sier litt om relasjonene. Når noen har bursdag i MIN familie er det aldri feiring. Jeg har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 12 år gammel, og det var barneselskap. Ingen initiativ til feiring uansett hvem det måtte være. I kjæresten min sin familie så feirer man ofte bursdager, ikke noe kjøpepress til gave eller noe, men bare det å være sammen, spise kake og snakke sammen. Det er skikkelig koselig, så jeg liker veldig godt den store, familiekjære familien til kjæresten min.

Mamma er bitter, så bitter som det går an å bli. Tror alle i familien prater stygt om henne, slenger dritt om min egen pappa til meg dag ut dag inn. Vi kan ikke snakke sammen uten at hun skal si noe negativt om han. Snakker stygt om seg selv, det har hun alltid gjort, helt siden jeg var tenåring. Klager over sitt eget utseende, snakker nedlatende om seg selv. Noe som naturligvis har påvirket meg, jeg har slitt med et ganske fordervet selvbilde. Det har bedret seg noe, men jeg har tilbakefall nå og da. Jeg blir så misunnelig på andre som kan si at deres mor er deres største forbilde. Mamma var mitt største forbilde FØR. Før hun forandret seg til å bli ei bitter, innbitt kjerring som bare ser ned på alle andre og snakker dritt om alle, seg selv og mannen sin (faren min). Faen så lei jeg er.

Pappa gir faen, det ser iallefall slik ut på overflaten. Han er vanvittig dårlig til å prate om følelser, noe som ikke er så bra med tanke på at han sliter med alkohol. Han er ikke alkoholiker, men har et alkoholproblem. Jeg har prøvd å snakke med han om dette flere ganger, på en fin måte, uten å virke slem eller hatsk, men har ikke nådd inn. Han er veldig lukket, men tror det er fordi han slet mye i sin oppvekst også. Han hadde ikke en god far eller mor.

Mamma er den eneste personen jeg har i livet mitt, sett bort ifra kjæresten min. Jeg sliter med å få venner, sliter med å danne relasjoner fordi jeg ser på de som kortvarige. Jeg gjør noen ganger det i forhold også, men som oftest har jeg et håp om at det skal vare. Men når jeg ser på mine foreldre og generelt hvor ofte mennesker skiller seg har jeg ikke så mye håp egentlig. Det virker som om forhold og relasjoner ender stygt uansett hva man gjør. Men jeg prøver å ikke tenke sånn. Siden mamma er den eneste personen jeg har å snakke med om dagligdagse ting så er det vanskelig å kutte kontakt. Jeg vil jo det ikke heller, for hun betyr mye for meg, og har hun en god dag så er hun gull verdt. Men ofte har hun dårlige dager der hun bare skal snakke nedsettende om alt og alle, da spesielt slektninger. Slektningene til pappa er fæle, slektningene hennes er fæle, alle er fæle, alt er så fælt. Noen ganger tenker jeg at det er faen ikke rart at jeg er deprimert.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg er så frustrert og forbanna over at de ikke skiller seg. Det suger å høre på krangling, det suger å være hjemme på besøk og kjenne på den jævla dårlige stemningen. Jeg blir sur hver gang mamma sier at hun gleder seg til jul, for da er det familietid. HVILKEN FAMILIETID? Hun og pappa snakker ikke sammen, lager dårlig stemning og vi sitter bare på rumpa og ser på filmer på TV. Så snakker hun litt dritt om resten av slektningene våre og sånn blir det. Heldigvis skal jeg jobbe mye i julen, så jeg blir lite hjemme. Det er jeg så glad for. Jeg vil egentlig feire med kjæresten, men da blir mamma lei seg og jeg unner ikke mine søsken å være hjemme med de to. Jeg vil være der å prøve å lage litt god stemning, og finne på ting med søskenene mine.

Hvordan takler jeg egentlig dette? Hvordan stenger jeg all negativiteten ute? Jeg er så mye sint, irritert, frustrert og lei meg på grunn av hvordan det er. Jeg prøver å få mamma på avstand, men det ender fort med at vi blir sittende 1 time å snakke i telefon hver dag. Om jeg avviser henne eller sier jeg er opptatt blir hun kjempe sur og snakker ikke med meg på mange dager, og jeg må krype til korset. Husker en gang for noen år siden når jeg sa at det såret meg at hun behandlet meg sånn, da LO hun. Hun lo som faen også.

En trøst er at jeg som sagt har en flott kjæreste og han har en veldig fin familie som ikke er fylt til randen av bitterhet og negativitet, så det er et positivt og fint miljø. Men jeg blir jo stadig minnet på hvor ille det står til med mine egne foreldre og slektningene der. Jeg kan ikke besøke en tante eller onkel uten at mamma blir sur for det, og begynner å snakke om hvor fæle de er, at de er psykopater, at de snakker stygt om henne og at alle snakker om henne. Sannheten er at jeg tror ikke noen snakker om henne, for hvorfor skulle de det???? Og om de så gjør det, hvem faen bryr seg? Hun sier hver gang at hun ikke bryr seg, men hun gjør jo det, for hun snakker om det HELE FORBASKA TIDEN. Jeg har sagt hun må komme seg i terapi, men nei, ingen grunn til det. I stedet bruker hun meg som psykolog, dag ut, dag inn.

Sånn.. Da er jeg ferdig. Jeg er så lei.. Jeg ønsker meg at foreldrene mine skiller seg til jul, og at mamma går ifra å være bitter til å bli seg selv igjen, og at pappa åpner øynene og ser litt rundt seg og tar tak. Han kan i det minste komme med skilsmissepapirene, men han er for feig til det. Alle vet at det blir aldri bedre når de faen ikke prater sammen eller PRØVER å ordne opp. Og tro meg, jeg vet alt, for mamma forteller meg ALT, så mye at jeg nesten blir kvalm. Jeg vil ikke vite alt det fæle om pappaen min. Og jeg vil ikke se slike sider av moren min heller...

Dette ender også med at jeg IKKE kan være åpen om mine problemer med foreldrene mine. Jeg var det for, tja, 5 år siden, men nå har jeg lukket meg helt og de får ikke vite noe. De tar ikke hensyn, de forstår ikke og gidder egentlig ikke bry seg. EJntiwoepgkweg....

Avatar

Jeg vet hvordan du har det

des 7 2017 - 20:53
Kjære Levitate

Det er faktisk litt tilfeldig at jeg kom inn på denne siden akkurat nå, akkurat i dag. Jeg skulle egentlig spørre på meldingstjenesten om noe. Så så jeg overskriften til meldingen din her inne på forumet og jeg ble nysgjerrig. For er det noe jeg kjenner til, så er det dårlige forhold i familien.

Er det en ting jeg tenker når jeg leser teksten din, så er det at jeg kjenner meg igjen. Så til de grader innimellom også. Det er litt som om du beskriver min mor. Min oppvekst. Mine tanker og følelser da jeg var barn/tenåring. Det sinnet du kjenner på nå, det har jeg også kjent på. Og for et sinne det er.

Du spør "hvordan takler jeg dette?, Hvordan stenger jeg all negativiteten ute?". Jeg kan gi deg et svar, om du vil, men jeg tror ikke du kommer til å like det.

Du er nødt til å komme deg vekk. Det du forteller her er helt krise! Du fortalte hvor såret du var og hun LO?! Sånn skal det ikke være. Og det er ikke det minste rart at du er sint, frustrert, og ikke minst lei deg. Jeg vet så alt for godt at bak det sinnet i den meldinga di, så skjuler det seg en kjempestor sorg. Sorgen over foreldre som ikke er sånn som foreldre skal være.

Jeg vet så alt for godt hva du går gjennom. Jeg har vært der du er nå.


Noe av det vanskeligste jeg har gjort er å akseptere at ting ikke kommer til å forandre seg. Min situasjon er litt annerledes enn din, for meg er mor problemet. Far er et offer for hennes adferd og bortforklarer henne, men jeg og pappa er nære og kan snakke sammen likevel. Men selv om vår situasjon er forskjellig, tror jeg ærlig talt ikke du kan håpe på at dine foreldre kan endre seg heller. I hvert fall ikke før de er klare for det. De kommer ikke til å skille seg. Du kan ikke endre dem. Tro meg, jeg har prøvd. Uansett hvor mye jeg tilpassa meg min mor, var det aldri nok. Det går på helsa løs, selvtillitten, selvfølelsen, din følelse av at du har verdi. Å tilpasse seg er selvutslettende, for dette er ikke noe du skal tilpasse deg, dette er noe du skal rømme vekk fra så fort du bare kan. Og det er lettere sagt enn gjort, for det er jo familien din. Det er familien min. Du er glad i de. Jeg er glad i mine. Selv har jeg ikke løst det helt enda, men det hjalp noe helt sjukt å flytte til en ny by og få skikkelig avstand. Avstand er gull. Jeg lover. Jul og påske er mer enn nok for meg.

Jeg vet ikke om det hjelper å høre dette. Kan man snakke videre privat her? I så fall kan du godt sende meg en melding, så kan vi snakke litt videre. Jeg deler gjerne mer, men helst ikke på forumet.


Jeg ønsker deg alt det beste. Stå på, du er søren meg sterk. Men hvis du kan, ikke la deg falle inn i sinnet. Det er ikke verdt det. Da vinner de. Og du er bedre enn dem.
Avatar

Re: Dårlige forhold i familien

des 18 2017 - 12:58
Du skriver at du tidligere har prøvd å Få dette På avstand, men at det ikke har fungert.

Er det noe jeg vet så er det at det ikke hjelper å rømme fra problemer. Dersom du rømmer fra problemet, blir hun sittende der igjen... Hjelpesløs. Det gjør ikke situasjonem særlig bedre på sikt.

Slik jeg ser det er det beste å akseptete hverandre. At hun ofte er sint og bitter kan være for at hun har mye i bagasjen sin som aldri har kommet ut (undertrykte følelser). La hun vøre sint og bitter, det har som oftest ikke noe med deg å gjøre.


At hun er bitter og sur kan og være på grunn av en livsstil eller jobb, trivsel,... . Det har Som oftest ikke noe å gjøre med de som opplever at andre er mye sint og bitter (som deg).

At hun gleder seg til jul for da er det Familietid, sier og noe om at hun ikke egentlig vil ha det sånn med være bitter, men det blir kun sånn uten at hunklarer å kontrollere det. Følelser og Humør er i lengden vanskelig å fake.dlik jeg ser det forteller hun langt inni er en drøm med en familiekjær tid. Hun vil ikke egentlig være bitter og sur.

Famile kan en heller ikke kutte ut. I verstefall dersom noen gjør det blir det at moren din i ditt eksempel blir å sitte som den store stygge ulven og problemene vil øke på. Hun blir ikke gladere av den grunn. Det kan hende at for moren er du på en måte det eneste lyspunktet, selv om hun viser seg som bitter og sur.

Det beste ville nok og vært om de skilte seg ja, men går det ikke an at moren ordner med skilsmissepapir? Er det kun far som kan gjøre det?

Selv om noen skilles kan de fortsatt ha kontakt. De trenger eventuelt ikke om under same tak for det kan hende Det med dette blir for mye for moren at hun blir overkjørt dermed kommer bitterheten og sinne fram.


Avatar

Hei

jan 11 2018 - 10:50
Jeg tenker når jeg leser mailen din at du bør få mer avstand til moren din, dette er ikke sunt for deg. Du er voksen nå og bor ikke lenger hjemme. Moren din er ikke ditt ansvar. Hvorvidt foreldrene dine fortsetter sammen eller skiller seg er deres sak, men det er din sak hvor mye kontakt du ønsker å ha med dem. Jeg hadde jobbet gradvis med å sette opp grenser i forhold til moren din. Jeg har ikke hørt om før at noen ringer sin mor hver dag i en time og iallfall ikke hvis det kun er for å være psykisk støtte for moren din, men jeg er sikker på at du av den grunn selvsagt ikke er alene om det heller for den del. Du er voksen og sjef i eget liv nå. Jeg tror at moren din er som hun er og at du ikke kan vente at hun forandrer seg stort selv om hun skulle velge å gå ifra faren din heller. Du er jo en enestående selvoppofrende datter da må jeg si, men husk at du har først og fremst ansvar for deg selv. Du sier at moren din også er "gull verdt" når hun har gode dager og det er jo veldig fint, men jeg tenker at over tid, med mye tålmodighet så er det mulig å få til sunne grenser enten du synes en telefon i uke eller en hver fjortende dag hadde fungert bedre for deg.

Lykke til
Avatar

Re: dårlig forhold i familien

nov 20 2018 - 01:28
Hei!
Forstår ut i fra det du skriver at du er kraftig lei og frustrert over hvordan du har det med familien din. Jeg kan godt relatere til en del av det du skriver.

På meg virker det som din mor på sett og vis har en slags kontroll over deg som fanger deg inn hver gang du prøver å holde avstand.
At hun snakker så respektløst om seg selv, andre og faren din, til deg syns jeg virker å være et tydelig varselsignal på å holde mest mulig avstand.
Du skriver at hun blir sur og avisende når du har tatt avstand.
Det kan virke som det er et virkemiddel hun bruker for å ha kontroll på deg og følelsene dine, skyldfølelese og samvittighet.
En giftig adferd, manipulasjon, destruktivt.

Jeg tolker også ut i fra det du skriver at du virker som du er en varm, snill og
samvittighetsfull person. Jeg lurer litt på om det er nettopp derfor din mor henvender seg til deg på den måten hun gjør.

Jeg tror det beste hadde vært å kommet seg unna denne relasjonen for en lengre periode for å få et nytt perpektiv på familierelasjonen din.

Jeg måtte selv ta dette steget med min familie og det har tatt lang tid å komme til et bedre sted.
Men når jeg begynte å holde avstand hjalp det meg å bygge meg opp og å bli sterkere og trygg på meg selv. Jeg skjønte plutselig hva jeg hadde stått i og hvor mye bedre jeg hadde fått det med meg selv med denne avstanden.
Det er utrolig trist å se at sine nærmeste er så ulykkelig og destruktive, men jeg tror det er lurt å tenke på deg selv og hvordan du vil ha det for å ha det trygt og godt.
Når selvtilliten har fått vokse seg sterkere og stødigere vil du kanskje merke at det blir lettere å observere familierelasjonene uten å absorbere giften.
At du kan sette grenser for hvor nærme din mor kommer grensene dine og hva hun kan tillate seg å si i ditt nærvær.
Det er vanvittig krevende men jeg vet det er mulig.

:-)



Til forsiden