Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dårlig selvtillit og selvbilde

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dårlig selvtillit og selvbilde

okt 23 2008 - 21:31
Hmmm, hvor skal jeg begynne? Jeg kan jo begynne med å si det jeg endelig har klart å si til mine nærmeste. At jeg har hatt dårlig selvbilde og dårlig selvtillit siden sent på barneskolen eller tidlig på ungdomsskolen. Jeg er nå en gutt (mann?? høres ikke riktig ut) på 26 år.

Dårlig selvbilde fordi jeg aldri har likt min kroppsbygning eller mitt utseende. Jeg har alltid vært tynn og jeg har i tillegg vært mye syk så jeg ikke klarer å legge på meg. Dårlig selvtillit fordi jeg går rundt og tenker/tror at folk misliker meg. Jeg er redd for å bli avvist hos andre, og unngår derfor situasjoner der jeg kan komme til å bli det. Dette har nødvendigvis ført til få venner og mye ensomhet. Jeg er redd for at folk skal oppfatte meg som kjedelig. Jeg har aldri vært flink med ord, og har vel derfor vanskelig for å være åpen eller for å beskrive følelser.

Vet egentlig ikke hvordan dette begynte, fordi jeg har aldri blitt mobbet. Men jeg har heller aldri vært blandt de populære eller de "tøffe" eller blandt de som skal stikke seg ut.

Denne tankegangen begynte og vokse ihvertfall. Den sommeren jeg begynte på videregående ble jeg syk, og var mye syk første halvår på skolen. Var mye hjemme på kvelder og i helgene i steden for å feste. Fordi jeg gikk rundt og tenkte at folk mislikte meg ble det dårlig med nye venner, mens de jeg gikk sammen med på ungdomsskolen begynte å få andre venner. Jeg fjernet meg vel også etterhvert mer og mer fra disse.

Etter en kjedelig russefeiring flyttet jeg hjemmefra og begynte å studere på høgskole. Fikk noen venner på høgskolen, men hadde liten kontakt med disse på fritiden. Jeg var mye ensom på fritiden. Har én veldig god venn derfra, men han bor dessverre ikke i nærheten nå. Grunnet "sykdomsting" måtte jeg slutte å drikke alkohol. For meg som fra før av ikke er spesielt åpen gjorde ikke dette ting lettere i sosiale lag.

Flyttet igjen etter 3 år for å ta en mastergrad. To kamerater jeg studerte sammen med tidligere på høgskolen flyttet med meg. Første halvår var jeg mye syk og mistet mye av det sosiale som hører med det å studere. Igjen hadde jeg vanskelig for å få venner og et nettverk.

Etter endt utdannelse flyttet jeg til storbyen og begynte i en jobb jeg trives veldig godt med. Men tankene jeg tidligere hadde om hva folk tenker om meg var på ingen måte borte. Jeg kommer forsåvidt godt overens med mine kolleger, men har ikke noe forhold til disse på fritiden. Så etter å ha bodd her i tre år har jeg ikke egentlig fått meg noen gode venner.

Hvor lenge har jeg tenkt tanken at jeg burde snakke om dette? Ihvertfall 6-7 år. Skulle ønske jeg hadde gjort noe med det tidligere. Så hvorfor har jeg så endelig begynt å snakke om dette? Noe skjedde. For første gang i løpet av mine 26 år fikk jeg kjæreste. Og man må jo ha en dugelig forklaring på hvorfor man ikke har hatt kjæreste før man er 26 år. Jeg gikk derfor et par uker og tenkte på dette før jeg snakket med henne. Riktignok gjorde hun det slutt samme kvelden rett før jeg fikk fortalt det, men det var uansett godt å få snakket om det. Dagen etter fortalte jeg det til en veldig god venn (jeg har faktisk et par stykker av dem, men de bor ikke i nærheten), og et par dager etter til mine foreldre. Ingen av dem ble vel egentlig overrasket over å høre dette. Det er veldig godt å ha begynt å snakke om det.

Jeg har likt å innbille meg selv at det ikke har påvirket meg å leve med mye sykdom. Men jeg har tatt veldig feil. Og det er på tide å innse det.

Resultatet av det hele er ihvertfall at jeg har vært og er mye ensom, og jeg håper jeg nå kan få "ryddet opp" litt og forhåpentligvis få litt flere folk rundt meg. I morgen skal jeg bestille time hos samtaleterapeut.

Ja, jeg vet det er mange som har det _mye_ værre enn meg, men det gjør det ikke lettere for meg av den grunn.
Avatar

Re: Dårlig selvtillit og selvbilde

nov 10 2008 - 09:59
synes du er på god vei her.
Hvertfall når du har begynt å fortelle det til noen, søker hjelp til å håndtere dette.
Jeg sliter med litt av det samme selv igrunn, så kjenner meg igjen i endel.

En ting som har gjort meg bra etterhvert er at jeg har meste kontakt med noen få bare, aller mest 1 faktisk, og hun er den beste støtte jeg kan ha.... trenger ingen andre egentlig. Hun er der uansett hvor bra eller dårlig jeg føler meg. Har 2 jeg kan fortelle absolutt alt til igrunn.... Jeg har vanskelig for å prate høyt om det, men vi prater om mye via msn... vi kan ikke være sammen hver kveld, så vi prates på msn...
Grunnen er ofte at jeg er en veldig sårbar person, så hvis jeg skal snakke om noe som gjør vondt i meg, såvidt jeg toucher temaet så spruter tårene, og da er det mange ganger enklere å ta det via msn, og få det ut, og da blir det også lettere å snakke om det senere når vi møtes.

Håper du får samtaleterapeut raskt.... det er alfa omega å ha noen å snakke med om det som er vondt og plagsomt.
Avatar

Re: Dårlig selvtillit og selvbilde

nov 12 2008 - 20:23
Hei LizaDays :)
Hyggelig å få svar! Jeg fant meg raskt en samtaleterapeut og har vært der 3 ganger allerede. I tillegg har jeg snakket mye med de jeg har god kontakt med. Og jeg syns det hjelper veldig bra! Det var veldig tøft å innrømme det ovenfor andre, men det er mye lettere å snakke om nå.

Jeg begynner også sakte men sikkert å få et litt større håp om en bedre fremtid, der jeg slipper å være ensom.
Avatar

Re: Dårlig selvtillit og selvbilde

jan 6 2009 - 22:06
Kjære deg.
Leste innlegget ditt, og synes du skal være stolt av deg selv. Du reflekterer over dine problemer, noe som gjør at det blir lettere for deg å eventuelt løse dem. Det at du nå klarer å åpne deg er også et stort framskritt. Det er først når folk klarer å bli åpne omfor seg selv og andre at problemer løses.

Ønsker deg masse lykke til!
Til forsiden