Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dårlig minner og store mål stresser meg ut

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dårlig minner og store mål stresser meg ut

nov 5 2009 - 01:44
Jeg er en veldig anti-sosial person. Har sliti med å skaffe og oppholde et vennskap, spesialt ordentlig vennskap. På grunn av min elendige grammatik ble jeg mobbet dag etter dag av en jente i førsteklasse. Jeg ble virkelig lei meg over det. Jeg hadde bare tre venner på barneskolen, vi var venner fordi vi hadde samme eller lignendes problemer. Bestevennen min byttet skole etter andre året, men så byttet jeg til samme skole som henne noen år senere. Men når vi begynte på ungdomsskolen passet jeg rett og slett ikke inn, det ble som barneskolen igjen. Og det verste var at jeg fant ut at bestevennen min hadde bare manipulert meg hele tiden. Hun fikk til og med min andre bestevenn, som jeg ble kjent med på ungdomsskolen, til å hate meg. Samtidig mistet jeg mine besteveninner, og andre venner hadde jeg ikke. Jeg fikk ikke lyst til å fortsette på skolen fordi det var så ukomfortabelt. Det var ingen sted å være alene, og ingen å være med eller snakke med, så jeg endte opp med å gjøre lekser i alle fritidene mine, da slapp jeg å bry meg om andre. Nå har jeg fått meg noen venner igjen, men jeg tror ikke de er ordentlige venner. På grunn av min forrige bestevenn kan jeg ikke stole på noen lenger. Jeg vil nesten ikke bli godt kjent eller forelske megi noen fordi jeg er redd for å bli forrådt igjen.
Helt siden har jeg vært litt, nja, nerd, så klassen og lærerne og foreldrene mine forventer at jeg skal fortsette å gjøre det bra. Men nå blir det litt vanskelig å møte forventningene deres i tilleg til mine egne. Jeg sitter opp til 4 om natta for å bli ferdig med lekser og står opp 2 timer senere, og er utslitt på skolen. Men jeg må få bra karakterer, fordi det er en vane jeg har. Hvis jeg får noe under 5 blir jeg utrolig deprimert, men en gang fikk jeg to karakterer lavere enn vanlig og jeg fikk total sammenbrudd. Jeg klarer ikke å konsentrere meg lenger, jeg har kjempe humørsvinger, er blir nesten alltid sur for ingen grunn, kjefter på andre uten å mene det... jeg tenker på hvordan jeg skal klare meg i universitet hvis jeg ikke klarer vidregående en gang. Jeg kan ikke bare droppe ut etter vidregående, og jeg vil ha en bra kariere og fremtid. Jeg må jo passe på foreldrene mine når jeg blir eldre for jeg vil ikke at de skal til et eldersenter. Jeg må få veldig bra karakterer for å komme inn i en bra universitet, og derretter gjøre det bra på universitetet for å få bedre jobbmuligheter, også må jeg tenke på hvordan finanse greier blir, regninger, skatt, lønn, utdanning, lån og alt mulig rart. Og førsteinntrykk er veldig viktig for meg, så jeg må i det minste se grei ut, men jeg sliter så med selvtillitt og synes alltid at alle andre er så mye penere en meg. Blir ofte mobbet for høyden min også.
Det som gjør alt mye verre er at det har aldri vært noen i hele familien min som har hatt noe psykisk helse i det hele tatt. Alle forfedrene mine og slektene mine er kjempe bra eksempler på prestisje, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å være like bra som dem. Hvorfor klarer andre i klassen det så bra, både i sosial livet og på skolen? Hvorfor klarer jeg ikke det? Hvorfor er jeg så svak?
Den "lette veien ut" er ikke et valg siden det ville påvirke min familie og (kanskje) venner, og det vil jeg ikke. Jeg driver ikke med rus eller noe (helt imot for harde livet). Mine eneste metoder på å takle dette er musikk, anime og filmer. Men de funker ikke like bra, og de gjør depresjonen min enda verre fordi de er en del av "den onde sirkelen" hvor jeg bruker for mye tid til å oppmuntre meg selv, også må jeg bli oppe mye lenger for å bli ferdig med lekser, deretter blir jeg lei meg over å ha sløst tid, så må jeg oppmuntre meg selv igjen.
Nå skrev jeg en god del av mye rart, og det er sikkert ikke lett å følge med heller, men er det noen som kan gi meg noen råd på hva jeg burde gjøre? Eller bare et svar hadde vært fint, for da vet jeg at det er noen der som leser dette. Det begynner å bli litt slitsomt å holde alt til meg selv.
Avatar

Re: Dårlig minner og store mål stresser meg ut

nov 5 2009 - 22:13
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver!
Men samtidig tror jeg det også er viktig å ta tak i den faktiske erfaringen du har fått ut i fra dette. Dessverre er det jo leit å høre om slikt, det kan jeg faktisk si fordi jeg har opplevd det samme og prøver å trekker ut noe av det positive med erfaringen. Jeg klarer mye bedre å skjønne meg på hvem som er virkelige venner og ikke. Signaler er viktig å plukke opp. Jeg har litt problemer med noen venner som sier de er kjempe glade i meg, men når ting ikke er så greit for meg, så går de. Det sier jo mye på hva slags venner de er. Godt eksempel synes jeg.

Jeg skjønner også at det er vanskelig å la folk komme innpå deg etter noe slik. Jeg har problemer der seg, og synes det er vanskelig. Men det er vel noe med den “prøve og feile“ -metoden?! Har du blitt forrådt en gang, ønsker en jo ikke å oppleve det igjen, selvfølgelig og ganske forstålig. Samtidig er det jo den eneste måten å slippe folk inn på seg, ved å åpne seg, ta sjansen og stole på at en ikke skal bli såret igjen. Men den som intet våger, intet vinner.

En helt klar rollekonflikt du beskriver om lengre ned her. Og jeg skjønner absolutt at dette sliter deg ut, og det er jo ikke bra. Du beskriver jo helt klart at det har endret deg, i hvertfall gjør ikke det ting noe bedre. Jeg tror virkelig det var bra du fikk tatt det opp nå for å si det sånn! Det går ann å gjøre noe med, det er jo det beste å få vite håper jeg. Jeg får beskjed om å ta det litt mer med ro og gi litt blaffen, det hjelper meg litt i hvertfall. Livet går ikke under om du ikke møter alles forventninger en kan ikke alltid gjøre slik alle andre vil. Det vil jo rett og slett bli bare krasj. For eksempel når mine venner forventer at jeg skal være super sosial, mine foreldre forventer at jeg skal ha det bra, trene, være sosial og gjøre det bra på skolen, lærere forventer sitt, resten av familien og selvfølgelig meg selv. Rene kaoset.
Dessuten er det deg det går utover først og fremst.

Angående skole, er det ikke uvanlig å ta opp fag, som du sikkert vet. Mange flinke voksne jeg kjenner, har vært skolelys, men også fått en dårlig karakterer og mangler det lille til å komme seg inn på høyskole med en gang etter VGS, men de tok faget opp, fikk ekstrapoeng osv. Og kom inn med glans og følger ungdomsdrømmen som sykepleiere og veterinærer. Så jeg er bare nysgjerrig, hva ønsker du å bli? : )

Alle mennesker har en psykisk helse, om den er god eller dårlig. Og du må absolutt ikke skamme deg over deg selv, lett og si det for meg som gjør det selv, men jeg synes det er lettere å prøve å hjelpe andre enn meg selv, selv om jeg har innsett det for lenge siden. En kan ikke gå å sammenligne seg med alle og enhver, vi er alle forskjellig. Tenk om alle skulle sett like ut så alle hadde blitt modeller, hvor komisk hadde ikke det vært? Og hvor mye magasiner og slikt hadde blitt solgt da? Lite tror jeg. Men jeg skjønner absolutt poenget ditt, så det er sagt.

Et godt råd blir jo å jobbe med å endre tankemønsteret ditt, det er viktig å tenke positivt. Du vil komme videre og trekke ut erfaringer fra dette her. Jeg leste for eksempel en artikkel om tankemønsteret.
Det gjelder en spesiell sykdom, en som tenkte bare negativt ble som sagt verre og en som tenkte positivt ble bedre. Så enkelt og greit er det ikke alltid.
Men poenget er at det nå har kommet en behandlingsform mot denne sykdommen, og fagfolkene brukte kun folk som kunne tenke positivt. Og de ble bra igjen! En ting til ettertanke. Var egentlig behandlingsformen veldig god? Var det den som gjorde jobben eller var det en selv med sin egen tankegang? Kanskje begge, kanskje en blanding, kanskje bare tankene. Tankene spiller en stor rolle.

Håper virkelig noe av dette var til å forstå og masse lykke til videre!
Til forsiden