Hei!
Er det noen som har erfaring med å bryte kontakt med noen i familien sin?

Hei fikk lest det du skriver akkurat nå og det traff meg rett i hjertet. Er en mann som for ikke lenge siden måtte bryte kontakt med mine adoptivforeldre så jeg har erfaring med dette.om du ønsker å prate med meg om dette så bare ta kontakt eller legg meg til som venn.

Jeg brøt kontakten med mine 2 eldere brødre da faren.min døde for 10 år siden. Jeg har ikke hørt eller sett noe fra dem siden, det virker som om de brøt like mye med meg også. Det har aldri vært plass til meg i familien uansett. Mine føelser, reaksjoner, behov og ønsker har aldri ekstistert for dem. Faren min var den eneste av dem som var litt menneske.

Jeg har prøvd å bryte kontakt med mora mi, men det hender hun ringer et par ganger i året. Da snakker med henne og er sint, for hun invanderer meg, så da trekker hun fram "du er syk og trenger hjelp, god bedring kortet." Når jeg spør henne om anmindelig respekt så er det utenfor hennes evne, hun bruker bare mot meg det at jeg var innlagt en gang gang for over 20 år siden (fordi hun ikke ville ha meg boende hos seg, pga en overdose.) Nå har jeg sperret nr hennes igjen,(skjønner ikke hvorfor jeg har gjort det før.) Resten av slekta har jeg ikke hørt noe fra hverken før eller etter at jeg brøt.

Det er mye som kan sies om min familie. Psykopater? (Kommer med helt motsatte utsagn og snur og vender på dem hele tiden.) Dem har aldri fått noen diagnose. Ergo er de friske og topp mennesker. Men etter at jeg brøt har aldri følt meg noe truet av dem. Men mora mi vil selvsagt ha meg tilbake på plassen min som snill og selvutslettende tjener. Det var ikke noe å hente å fortsette å ha kontakt med dem, tvert i mot, hvis jeg ikke stryker dem medhårs er det som å snakke til en vegg. Mora mi fyller 79 år til våren. Broren min er 50 og bor hos henne med sønnen. Eldste broren har asberger (ingen visste hva det var da han vokste opp.) Jeg synes jeg var sexuelt missbrukt og mobbet meg nok (uten at det betyr noe for dem heller).

Så jeg må si at det har gått bra. Men alle familier er forskjeldige. Selv er jeg 46 år og var klar for å bryte for 10 år siden. Min x og hennes hund er min familie nå. Vi ser hveandre hver dag. Jeg har klart å bygge meg et lite liv utenom.

Jeg føler på en måte at jeg bryter kontakten med familien min nå, både mamma og hennes kjæreste og pappa og hans kone, samt alle ste-søsken og hele pakka. Det er så mange mennesker involvert og jeg hakke snøring på hvem jeg er oppi denne suppa, dessuten får jeg vondt bare av å tenke på de forskjellige menneskene, så jeg har ikke lenger energi til å gi de oppmerksomhet eller bry meg om de noe mer enn den bagasjen som de er for meg oppi huet.

Altså, jeg bryter ikke kontakten tvers av, det er mer som om den går over, for å si det på den måten. Litt som et dårlig vennskap, liksom. Jeg håper på en måte at de dårlige forholdene fader ut av seg selv, og så får en se om det i det hele tatt er noe som er verdt å ta vare på av relasjoner, hvis det i det hele tatt kan kalles relasjoner når en er blitt neglisjert og trakassert siden tidenes morgen.

Peace.