Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Borderline?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Borderline?

mai 29 2018 - 12:38
Heisann!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte... Føler at hele meg er så kompleks, og at det ikke bare er én spesifikk ting jeg sliter med, men mange forskjellige ting. Alt er bare ei stor røre av kaos. Men jeg får vel bare begynne en tilfeldig plass.

"Obsessions":
For det første har jeg en tendens til å bli ekstremt "obsessed" (besatt?) av folk. Normalt er det en person om gangen. Akkurat nå er det ei venninne av meg. Det eneste jeg tenker på er henne. Ja, hele livet mitt det siste året har handlet om henne. I dagboka mi finnes det side opp og side ned om henne. Jeg forguder henne, ser sånn opp til henne. Hun er i mine øyne definisjonen av perfekt, og jeg gjør ALT jeg kan for å få henne til å like meg bedre. Ville nok gjort alt for henne. Vennskapet vårt betyr så inderlig mye for meg. Jeg prøver å vise henne det også, med jevne mellomrom, at jeg verdsette henne og vennskapet vårt så høyt.

Emosjoner:
Jeg er plaget av overveldende sterke og varierende emosjoner. Disse emosjonene er som regel knyttet til relasjonen mellom meg og venninnen min. Om ting oss i mellom går bra, og at hun har gitt meg en bekreftelse på at jeg betyr noe for henne, så kan jeg sveve på en rosa sky. Da føles det som at livet er en drøm og at ingenting kan rive meg ned. Men SÅ kan jeg plutselig falle dypt ned i mørket, og det kanskje bare på grunn av en liten bagatell. For eksempel hvis venninna mi gir et tegn som jeg oppfatter som avvisning, eks: at hun ikke ringer meg når hun har sagt at hun skal gjøre det, at hun svarer kort og uten emojier på meldinger osv. Slike ting kan kjøre meg så til de grader ned i grøfta. Jeg danner meg teorier i hodet om at hun ikke egentlig bryr seg om meg, at hun kun er med meg for å være snill med meg og at hun sikkert har fått nok av/er lei av meg.

Selvtillit:
Jeg sliter med dårlig selvtillit, og har alltid gjort det. Jeg går ofte med en følelse av at andre er så mye bedre og så mye mer verdt enn meg. Selvtilliten min går litt i bølger, for noen dager kan jeg føle meg bra og mer selvsikker. Men mesteparten av tiden føler jeg meg som en underdog. Dette gjør at jeg til tider trekker meg for meg selv, isolerer meg vekk fra alle. Da vil jeg kun være alene, fordi jeg ikke våger å gå ut blant folk med den lave selvtilliten min. Jeg vil ikke at de skal se den, gjennomskue meg. Jeg vil ikke bli sett på som usikker og svak. I tider som dette har jeg tidligere drevet med selvskading på forskjellige måter. Jeg har hatt en så intens vond smerte inni meg, så det å påføre meg selv skade utenpå har nesten blitt som en tilfredsstillelse for meg. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje som et rop om hjelp? At mennesker på utsiden kan se smerten jeg har inni meg?

Alkohol:
Jeg bruker ofte alkohol som en rømningsvei. Det å drikke meg stupings, gjør at jeg for en gangs skyld kan slappe av og bare være meg selv. Når jeg drikker har jeg ingen begrensninger, noe som ofte ender i blackouts og ekstrem fylleangst dagen etter.

Uklart bilde av meg selv:
Noen ganger når jeg befinner meg langt nede i mørket, kan jeg miste helt mål og mening med livet. Alt blir svart og meningsløst. Det føles som om jeg mister meg selv totalt, og at jeg bare eksisterer, men ikke lever. Spørsmål som: "Hvem er jeg? Hva vil jeg med livet mitt? Hva interesserer jeg meg for?" spinner rundt i skallen på meg, men jeg finner ingen svar. Føler meg helt tom. Som om jeg ikke er noen ting. De tingene jeg normalt interesserer meg for, blir liksom ikke interessante lenger. Jeg orker ikke å gjøre noen ting, fordi alt oppleves som et stort tiltak å gjøre. Ingenting er gøy lenger- Hvis man ser for seg at jeg på gode dager er et lerret fullt av maling i alle regnbuens farger, så føler jeg meg i mørke perioder som et helt hvitt, fargeløst lerret. Det føles som om vinden og regnet bare har skylt over meg og vasket og blåst alle farger og liv bort. Så står jeg der igjen da, helt tom. På grunn av dette har jeg flere ganger måtte droppe ut av studier, fordi jeg har havnet i en slik periode hvor ingenting gir mening lenger.

Venninnen min, som jeg er så obsessed med, hun har begynt å oppføre seg annerledes mot meg nå. Hun har sluttet å kontakte meg, begynt å overse meg på skolen, og bare distansert seg veldig fra meg. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor dette har skjedd, for jeg er normalt ikke en masete person. Jeg er veldig snill, og har bare vært god mot henne. Kanskje det har blitt for mye av det gode? Jeg aner ikke. Har prøvd å snakke med henne, men hun vil ikke snakke med meg, så da er det jo ikke stort mer jeg kan gjøre? Dette har gått sånn innpå meg at jeg ble nødt til å reise hjem til familien min og bo der for en liten stund, frem til eksamen. Jeg følte meg så langt nede at jeg sleit med å komme meg opp av senga. Jeg ville egentlig bare dø. Trengte å komme meg hjem til mennesker jeg vet elsker meg.

Så hva er dette? Noen som har det på samme måte? Jeg har lyst til å finne ut av hva det er. Det er kanskje rart å si at jeg VIL få en diagnose, men det vil jeg. Nettopp fordi hvis jeg får en diagnose, så vet jeg akkurat hva det er jeg har, hva det er jeg sliter med, og da kan jeg begynne å jobbe meg friskere derifra. Da har jeg noe håndfast å gå ut i fra. Og så kan det være en tilfredsstillende følelse det at det faktisk finnes en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er og føler som jeg føler. det kan være en diagnose, som betyr at jeg ikke er alene i verden om å være slik. Gir det mening?

Jeg er så lei av å ha et så kaotisk, ekstremt og ustabilt følelsesliv. Det holder på å ta livet av meg, så jeg vil virkelig få hjelp, slik at jeg kan bli frisk. jeg skal til fastlegen min i morgen, men vet ikke hva jeg skal fortelle ham. Det er jo så mye. og hvis jeg bare forteller deler av det, så er jeg redd for at jeg ikke blir tatt seriøst. Det er det jeg frykter mest, å ikke bli trodd. Jeg tok en test på nett, og fikk høy score på "Borderline". Det sto at jeg burde oppsøke hjelp ut i fra min poengsum. Skal jeg nevne dette for legen min, eller er det slik at man ikke skal foreslå noen diagnose?
Avatar

Re: Borderline?

juni 2 2018 - 04:41
Ta en utskrift av dette og gi til fastlegen? Du blir sikkert henvist videre til noen du faktisk kan få hjelp av da.
Avatar

Re: Borderline?

juni 3 2018 - 01:25
Det kan muligens være trekk fra borderline du beskriver. Har du et svingende forhold til din venninne? Ustabile forhold (må være flere enn et) er veldig typisk for borderline. Påvirkes humøret ditt i nevneverdig grad av andre enn din venninne? Humøret må svinge også av andre enn en person. Det med ditt uklare selvbildet er typisk når man er langt nede. Har borderline og for meg er det slik at jeg en dag er overbevist om at jeg skal gjøre x med livet mitt, men dagen etter skal jeg gjøre noe helt annet. Kan også presentere meg ulikt, fordi hvem jeg er varierer fra dag til dag (føles det som). Har du en frykt for å bli forlatt?

Men for all del, det du beskriver kan være borderline. Hvor lenge har du hatt det slik?
Til forsiden