Hei.

Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal vende nesen. Uansett hvor jeg vender, enten om det er psykiater, psykolog, familie eller nære relasjoner, blir svaret aldri det samme.

Jeg føler jeg lever ett liv i løgn, ett liv som ikke er mitt eget og et liv jeg ser ovenfra og ned. Jeg kan kjenne så mange følelser boble på innsiden, men klarer ikke å vise dem. Jeg kjenner så mange negative følelser skrike på innsiden, og dette er det eneste jeg klarer å vise. Jeg klarer ikke at andre gjør noe for meg, men oppførselen min tilsier at relasjoner må gå på eggeskall og dermed legger hele dagen sin rundt meg og mine behov.

Jeg er kommet til en plass nå hvor jeg er totalt rådvil. Egenpleie og egenverdi eksisterer ikke. Jeg klarer såvidt i to uker med fysisk aktivitet, sunt kosthold, positiv tankegang.. men så snur det like raskt som det startet, tilbake til den giftige, destruktive avgrunnen av selvødeleggelse...

Noen råd, tips, lignende erfaringer?
Har DU hatt det som meg og klart å forandre livet ditt..?

kjenner meg igjen i mye av det du skriver, vært en lang prosess men begynner å bli litt bedre nå fortiden.

Bare å legge meg til hvis du vil slå av en prat :)

Men aner ikke hvor jeg skal starte...

Jeg gikk til psykolog for noen år siden å han gav meg samme den diagnosen grunnet min spiseforstyrrelse m.m.

Tomhetsfølelse. En kilende tomhet. Særlig om natten, når jeg er alene.

Hjalp ikke å gå til psykolog. Må vel bare leve med det?

der finnes hjelp

selv en stund diagnosert borderline
nå paranoid schizofreni

har bla psykiater ukentlig
det hjelper meg
får korrigert meg liksom

give it a try ;)

Ja, jeg antar man bare må prøve igjen. Blir vel ikke bedre av å bare la det gå. Spørsmålet da er hvor lenge må jeg vente?

Jeg er på vei ut av en tung depresjon nå, og har ikke så mye å gi andre. Uansett, jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg følte meg rar helt fra barndommen. Mye sint og redd. Jeg fikk diagnosen bipolar først da jeg var tjuefem. Det var en lettelse å få en diagnose fordi da hadde jeg jo noe jeg kunne jobbe med. Allikevel var det mye jeg ikke forsto. Etter hvert fikk jeg også diagnosen borderline. Jeg skjønte ikke omfanget, og det tok lang tid før det gikk skikkelig opp for meg. Jeg ser tilbake nå og tenker på hvor redd og sint jeg har vært. Jeg har mange brutte relasjoner bak meg, og har stort sett ikke skjønt at jeg har bidratt til disse bruddene selv. Jeg har opplevd at verden er imot meg og lagt det på andre. Først nå skjønner jeg at dette må jeg jobbe med like hardt som depresjonene. Alt henger sammen. Forrige uke ble det sendt henvisning til en psykolog som skal gi meg behandling med fokus på borderline og ikke bare bipolar lidelse. DBT og MDP er metoder som skal virke ganske bra. Her jeg bor er det kun de yngste pasientene som får tilbud om slik behandling på DPS, så da blir det psykolog i stedet. Det har alltid lønt seg for meg å be om hjelp. Jeg tar imot alt de har å tilby, selv om jeg ikke alltid forstår hva det innebærer. Jeg ber om hjelp. Det ser ut til at du akkurat nå kun har henvisning til psykolog. Det kan godt hende at det fins annen type hjelp også. I alle fall, mitt råd nummer en er bygd på lang erfaring: Man behøver ikke nødvendigvis å ha kjemi med behandler. Det man trenger er tillit til at vedkommende kan sitt fag. De første årene har man mest behov for å tømme seg. Å snakke om hva som er vanskelig. Etter hvert skjønner man at man må gjøre jobben selv. Jeg har vært nødt til å ta tak i ting selv. Jeg har vært nødt til å se at jeg ikke oppnår forandring kun ved å tenke på problemet. Her har jeg måttet bruke kreativiteten min og funnet på ting selv. Jeg har lært meg mange metoder for å leve noenlunde greit med dette. De kan jeg godt fortelle om en annen dag. Akkurat nå venter du på ny psykolog. Hverken psykologer eller leger har alltid full oversikt over tilbudene som fins, og de skal ikke skyldes for dårlig informasjon. Husk at fastlegen har tusenvis av spesialisttjenester å forholde seg til. Men om du spør, kan fastlegen ringe rundt mens du er til stede. Slik kan de ringe DPS eller hjemmetjenesten. DPS tilbyr langt flere ting enn innleggelse. De har mange typer gruppeterapi, for eksempel. Noe som høres teit ut, men det er faktisk ikke så ille som man tror. Og det funker. Man må bare ta med seg det gode som ligger på veien. Kanskje du ikke er klar for slik behandling nå, og det er jo ikke en trylleformel som løser alt. Men, igjen, alt som hjelper, smått eller stort, ta imot. En annen tjeneste, som kommunen har, er hjemmetjenesten. Eller psykisk helse, som det nå heter. Det kan være til enorm hjelp for å stå i her og nå. Mens du venter på terapi eller annen hjelp. De støtter deg der og da, og du får tømt hodet litt. Det er tross ikke alle problemer man skal belaste venner med, og disse folka har faktisk betalt for å høre på deg. Det er faktisk en lettelse. Jeg er ikke så samlet i hodet akkurat nå, men dette vil jeg gjerne skrive mer om når jeg kommer meg litt oppå. Borderline er jo sant og si en lite sympatisk diagnose, men det fins hjelp. Be om hjelp. Nå fins det mange metoder for behandling. Og mitt viktigste råd: Innse at sykdommen er der. Sett deg inn i hva det innebærer. Når du innser at dette kan ta mange år, så vil du lære deg å jobbe MED sykdommen og RUNDT den. Ikke jobb IMOT den. Det sparer deg for masse krefter. Dette er en diagnose fordi det er alvorlig, og det blir tatt alvorlig. Det er ikke noe galt med deg. Du er bare uheldig som har havnet oppi dette her. Og du trenger spesialister som kan hjelpe deg og gi deg verktøy. Ikke nødvendigvis en psykolog som bare skal lytte.

Jeg kjenner meg veldig igjen; har vært en kasteball mellom helsestasjoner, rehabiliteringssentre og psykologer. Ingenting har hjulpet.

Som overnevnte skriver, kreves det ofte mer enn en person som lytter. Det er viktig å utvikle verktøy for å takle kommende episoder. Jeg bruker musikk og film, og mat har også blitt mekanismer for å takle problemene. Alkohol også dessverre.

I de 15 årene jeg har vært inn og ut av kontorer har jeg alltid følt at prosessen har vært for lang. Psykologene bruker for lang tid til å lytte, antageligvis for å danne seg et bilde av den lidende. I mellomtiden må pasienten leve i lag med andre, og medmennesker opplever ofte den lidende som tikkende bomber.

Innleggelse fungerer dårlig også. Det forbereder deg ei på samfunnets prosesser og fremtidens kvaler.

Man faller fort i gamle trakter. Med og uten medisiner. Med og uten psykolog. For behandlingen bør ha en mer sosial tilnærming; behandlingen bør ikke foregå alene eller kun med en profesjonell.

Hvis du har noen å snakke med, prøv å forklare dem hva som eventuelt trigger episoder; at det kan være vanskelig å forholde seg til deg, men at det er nødvendig hvis de ønsker deg friskere. Ytre et ønske om at de skal være der hvis noe skjer, hvis du trenger noen; at det kanskje krever mer av dem i starten for at du ikke forsvinner. For i relasjoner vil du kunne oppleve det som vanskelig å bli, fordi du ikke kan kreve at de er til stede så mye som du måtte ha behov for. Men, mange vil dra nytte av de båndene som knyttes. For jeg tror folk med borderline - kanskje inkludert meg selv - kan være fantastiske personer og venner hvis hjelpen ikke uteblir.