Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg. Ord er blitt litt fattige. Jeg er en drøss med diagnoser, traumer og relasjonsproblemer med folk rundt meg. De emosjonelle båndene hjemme er fraværende; de besvares kun med pekefingre rettet mot meg. Sånn reagerer de rundt meg også, og med tiden har jeg utviklet borderline personlighetsforstyrrelse som forsterker andres inntrykk av at dette kun er en feiloppfatning.

De fysiske og psykiske lidelsene var og er ikke feiloppfatninger; de var og er virkelige. De båndene som er kuttet er ikke kun bånd som er blitt kuttet fordi jeg oppfattet de som brutt av motparten. Men, sinneutbruddene blir visst et resultat av oppfattet forlatelse, ikke virkelig som mange av dem faktisk var og er.

Med intensifisert sykdom har jeg blitt kastet ut av nåværende bolig og på mitt femte år på en treårig bachelorgrad. Jeg er nesten blitt kastet ut av universitetet også, etter fire forsøk i et fag og mitt tredje i et annet. Jeg har feilet i alle verv jeg har prøvd, og nå er dagene reduserte til en film eller to på Netflix. De eneste som verdsetter min eksistens er middelaldrende menn som kun vil ha sex, hadde jeg bare turt å møte dem i virkeligheten. Ellers går dagene mellom ambulansepersonell, legevakten og psykologer som alle hevder noen bryr seg, men de som sender meg dit bryr seg ikke nok til å si noe direkte til meg.

I manges øyne er jeg nå bare dramatisk, ignorant over de selvmordene universitetet har opplevd på bare et år. De levde andre liv enn meg, så hvorfor gå rundt og fortelle hvordan jeg lider som ensom-ensom, uten noen som faktisk snakker til meg. Men, jeg tok jo ikke initiativ heller. Jeg ventet på at de, som jeg aldri så alene, skulle si noe. De kjente meg, men sa aldri så mye som "hei". Så jeg forble og forblir ensom, helt alene.

Det hadde ikke vært så vanskelig å flytte om ikke det hadde vært for grunnen, for at jeg lever en løgn overfor familien, føler meg presset til å dekke hullene i CV-en over med pretensiøse kurs, fag og jobber. Alt mens jeg forteller meg selv at jeg ikke klarer å bli bedre fra sykdommen hvis jeg ikke fyller hullene, får meg et liv hvor bursdagsgratulasjoner ikke uteblir, hvor helger ikke fylles med alkohol og bøtter med is. Vegansk, fordi jeg prøvde å passe inn i gjengen av miljøaktivister fra storbyer.

Noen ganger lurer jeg på hvem jeg faktisk er. Ofte. Jeg lurer på hvorfor jeg leser klassikere, bøker om feminisme, kultur og arbeid og ikke ser serier med øredøvende technomusikk og hete kyssescener; hvorfor jeg ikke leser rosablogger fra opererte tenåringer eller ser klisjéfylte julefilmer om å finne drømmeprinsen. Jeg lurer på hvorfor jeg arbeider for folk som meg, som har mistet stemmene sine, fordi de ikke kan gå, snakke eller leve selvstendig. For der var jeg en gang: fordømt, funksjonshemmet, på trygd. Jeg lurer på hvorfor jeg kjemper for den uretten andre opplever, hvorfor jeg ikke heller går i demonstrasjonstog for konservatisme eller selger narkotika i hovedstaden.

Det er fortsatt en del av meg som bryr seg om funksjonshemmedes rettigheter, miljø og etisk og rettferdig behandling. Sosialisme. Samtidig hadde jeg drept for å føle tilhørighet. Om det så hadde gått imot alle mine prinsipper. Så hadde det gått en stund og mine manglende sosiale ferdigheter og relasjonsproblemer, sinneutbrudd og maniske episoder hadde tatt overhånd. Da hadde du sett meg igjen i en parade som hyller seksuell- og kjønnsvariasjoner, rettferdig behandling og miljø.

Jeg føler at det med hvert sinneutbrudd oppstår en innvendig brann jeg prøver å slukke. Hver maniske episode blir en ukontrollert nedoverbakke i en berg-og-dalbane.

Jeg har prøvd det som er for å få bukt med disse episodene, som skifter på få sekunder, og som blir hyppigere med triggere som ikke skulle vært der. For andres samtaler om noe jeg ikke har noe ekvivalent til blir for triggende, og i stedet for å stille gå vekk, gråter og skriker jeg som et barn i trassalderen. Og, fåtallets forsøk på å sympati-inkludere meg i ny og ne ender ofte opp i urelaterbare emner: om noen jeg kjenner som ikke sier "hei"; om et verv jeg var med i hvor de glemte å kreditere meg for mitt arbeid og som de senere har blitt med i og triumferer i og; om ting de gjorde en ferie mens jeg nok en gang brøt med mamma daglig over begges depresjon.

Men, triggerne til tross: jeg blir den uansvarlige, den feilbare som trenger en endring. Ingen forteller dem hva de gjør galt, og med tiden lærer jeg at jeg blir den eneste feilbare. Det forsterker sykdommen; jeg føler at alle igjen blir imot meg; at alle forlater meg. I større grad enn før. Verre enn før. Til jeg er så langt ute at jeg ikke kan hjelpes.

Jeg er ikke ufeilbar. Jeg eier nok selvinnsikt til å se det. Jeg synes derimot at sykdommen får ufortjent mye skyld, og at jeg er den lidende part. Det er til slutt jeg som står uten bolig, jeg som står med hull i CV-en og jeg som må lide. Jeg skal som sagt ta noe av skylden, men ikke all.

Jeg er ikke bedre, bare annerledes. År med sosial interaksjon som har begrenset seg til folk tretti-førti år eldre enn meg har vel gjort det litt vanskelig å interagere med andre på min alder. Enten det eller så går jeg tom for ord, fylles med apati fordi jeg, igjen, ike kan relatere meg til dem i tjueårene med ting å gjøre.

Takk for komplimentet!
Jeg er veldig glad i å skrive, men det begrenser seg ofte til noen avsnitt eller sider. Jeg mangler fantasien. Men, jeg har tenkt på det. Det er vel egentlig drømmen min: å skrive profesjonelt.

Jeg måttte google "seppuku". Jeg tenker ofte på selvmord, men sjeldent drap, og kanskje ikke akkurat på den måten som Wikipedia beskrev.

Det ville vært spennende å forfatte en bok om ditt liv, men det blir rent hypotetisk. Jeg vet ikke om jeg ville levd opp til forventningene du virker å ha. Det er dog veldig hyggelig å høre så mye fint om hvordan jeg skriver.