Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Borderline personlighetsforstyrrelse

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Borderline personlighetsforstyrrelse

aug 6 2019 - 18:47
Mitt navn er ikke Samantha, men det er det jeg kunne blitt; uten sykdom, uten lidelse og uten ringvirkninger av sådan; med venner, med håp og med motivasjon til å leve.

Det har alltid vært sånn; jeg har alltid vært syk. Eller, det har pågått lenge, så lenge jeg kan huske.

Jeg har gitt opp timene hos psykolog. Jeg har vært en kasteball i systemet i 15 år, uten at det har hjulpet. Det har bare vært de utallige psykologene og meg, på eget, helsesøster eller studieveilederes initiativ. Foreldrene mine har aldri forstått; mamma har aldri vært til stede emosjonelt, og pappa var aldri til stede fysisk. Venner har jeg ikke hatt.

Jeg sliter med posttraumatisk stressyndrom og borderline personlighetsforstyrrelse fra traumer. Vanligvis har jeg måttet kjempe mot sykdommene alene, og ingen har applaudert meg for å overleve. De kun vurderte innleggelse etter et selvmordsforsøk, uten å tilby hjelp til å leve sammen med andre og klare seg i samfunnet.

Vennskap har vært og er sporadiske. Om jeg ikke sitter inne og skyr sosiale prøvelser, går jeg ut og er taus. Om jeg blir snakket til, klarer jeg knapt få frem et ord, og gode dager tar slutt før jeg får etablert videre nettverk. Det reduserer samværet betraktelig, og tre-fire ganger i året er ikke nok.

Hvis ikke vennskapet gir meg hva jeg fortelles vennskap skal innebære distanserer jeg meg fra dem. Hvis de er for opptatte til å feire bursdagen min, om de feirer 17. mai uten meg eller har aktiviteter i helgen som involverer andre enn meg distanserer jeg meg fra dem. Jeg anser det som et tegn på at de vil ut av hva enn vi har, og jeg tør ikke ta kontakt selv, nok til at det blir noe mer.

Min adferd stammer fra år uten oppmerksomhet, fra andre enn predatorer på nettet og på gaten da jeg flyktet fra daglige krangler hjemme. Andre har alltid virket å ha bedre ting å gjøre.

For fire år siden flyttet jeg hjemmefra for å studere. Året etter flyttet jeg igjen, til en leilighet hvor jeg barrikerte meg på rommet mitt etter en psykisk knekk. To år og en innleggelse senere flyttet jeg til et større kollektiv. De fleste bryr seg.

Én person er nok til å forverre tilstanden min, spesielt når ingen av de rundt er villige til å forbedre situasjonen. De var for travle med sine liv, og overrumplet og i sorg etter en medstudents selvmord. I løpet av den perioden hadde jeg et sinneutbrudd, og enda ett i mai. I mellomtiden tok jeg kvelertak på mamma i dusjen, truet noen i kollektivet med en kniv og begynte å harddrikke alkohol for å dø.

Nå er jeg ved veis ende. Jeg er ikke jenten med potensial, med akademiske ferdigheter og fremtidsutsikter. Jeg har aldri vært henne, selv om jeg var hardtarbeidende og pliktoppfyllende. Men, jeg var samtidig usynlig. Da jeg skrev for studentavisen også. Usynlig. Insignifikant. Nå - nå er jeg syk.

Jeg skulle ønske noen hadde sett meg før det gikk så langt; at smilene og «hei»-ene ikke forsvant etter fadderuken på universitetet; at vi prøvde å gjøre noe før et liv gikk tapt; at det ikke var en i den såkalte «studenteliten» som forsvant. For mine problemer forsvinner atter en gang i fasader og falskhet.

Jeg har, med sykdomsperioden, mistet alt: snart utdannelse, utholdenhet, motivasjon og økonomiske utsikter. Det voksenlivet jeg kjenner til er mammas ensomme, sittende i sofaen med mobilen i hånden. Bortsett fra de timene hun jobber. Timer jeg ikke kommer til å ha. Jeg får ikke jobb som dette; jeg kan ikke jobbe som dette. Så, om jeg overlever, må jeg leve med øredøvende stillhet og ensomhet kanskje døgnet rundt.

Jeg trenger hjelp, hjelp til å leve med andre. Jeg vil ikke være en kasteball mellom psykologer, helsestasjoner, boligdirektører og rehabiliteringssentre. Jeg vil leve med kontakt med mine medmennesker, leve som dem og komme meg ut av dette helvete.

Mest av alt vil jeg dø, men jeg orker ikke prøve lenger. Jeg er for dårlig til å prøve; jeg får panikk og opplever maniske episoder ved avbrudd. Det er kanskje et tegn på at jeg faktisk vil leve. Jeg vil leve til å oppleve omsorg, kjærlighet, vennskap; jeg vil leve til å oppleve mulig samlivsbrudd, utbrenthet og fysiske plager som måtte komme med aldring. Jeg vil leve til å oppleve en sommer med latter og glede, klimaendringer og alt som kommer med. Jeg vil oppleve å feire bursdager, 17. mai og nyttårsaften, og det uten tårevåte seanser i etterkant. Jeg vil oppleve det å leve som en normal 23-åring og aldres med det.
Avatar

Re: Borderline personlighetsforstyrrelse

sep 26 2019 - 18:12
Hei!
Jeg er ikke noe som helst god på å svare på slike ting som dette. Å være kasteball i systemet høres helt jævlig ut! skjønner godt du er lei! Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Har en eller annen form for borderline jeg også! Følelser er ikke helt min greie.

Men om du vil ha noen å snakke med er det bare å ta kontakt!
Avatar

Hei

mars 6 2020 - 03:02
Om du ønsker å snakke med noen med samme diagnose, så er jeg her! Jeg har også borderline
Til forsiden