Jeg har ofte følelsen at jeg er til bry for venner når jeg har tunge perioder. Jeg føler meg ofte misforstått. Det jeg ønsker er at noen bare tar bort fokuset, blir med på tur og snakker om ting som er lystbetont. Men føler at når jeg har det vondt unngår de meg, og jeg er liksom bare grei å ha når det er motsatt.

Hvordan kan man vite at det er sånn, eller kanskje jeg bare innbiller meg det? Bør man være åpen om hvordan man har det til de rundt seg, eller ser de bare på det som pes?

Oi! Det er viktig å fortelle om hvordan en hsr det til veldig gode vennen. MEN, varer det over tid bør du kontakte profesjonell hjelp. Eller finne likesinnede venner der en kan snakke til en som virkelig kan forstå. Men da går det bwgge veier.
Jeg føler meg ofte til bry!

På hvordan måte føler du deg til bry?

Hvordan er du åpen til dine venner?

Siden jeg ikke har så mange venner kan jeg føle meg til bry fordi jeg konstant kommer med noe som jeg strever meg. Har også en del venner som takler livet veldig fint (tilsynelatende). Så jeg øver meg på å finne en balanse og bidra inn i vennskapet.

Samtidig er det viktig at jeg inkluderer vennene mine om konkrete ting jeg strever med. Kanskje også fordele å fortelle om mine tanker og følelser til flere mennesker slik at jeg får litt ord på det.
Jeg har noen få mennesker som er med på ulike aktiviteter og friluft, det er en fryktelig fin kombinasjin der en kan snakke og gjøre noe konstruktivt samtidig.

Jeg skrev til alle vennene mine og familie rett etter bruddet. Viktig å ikke ha problemene alene. Men forteller ikke venner at jeg våkner med en dårlig følelse i kroppen nesten vær dag fortiden. Men jeg ønsker å benytte en psykolog til dette.

Når en har det vanskelig er en mere sensitiv for avvisning så en leter etter tegn på det. Merker det selv!

Nå fikk jeg bøtta litt!

Hei. Kjenner igjen. Jeg tror kanskje jeg generellt er litt mye for folk rundt meg, venner, kjæresten min. Fordi jeg har slitt så innmari mye.

I det siste har jeg begynt å prøve å være mer alene... Som føles som et stort paradoks når jeg alltid har vært for mye alene, følt meg for mye alene osv. Men jeg mener være mer alene på den måten at jeg tar kontroll over det, hvis du skjønner. Prøver være god mot meg selv, alene. Ikke panisk gripe etter andre eller involvere når jeg har det vondt.

Mener ikke dette som en motsetning til å fortelle andre om det vonde...

Skriver gjerne om du vil.